Av Nicolay B. Johansen, LovUrett
I dette notatet henter jeg fram noen tenker jeg aldri har fått publisert. Noen av uttrykkene er derfor utdatert og mange kilder er avleggs. Jeg har oppdatert noe, men poenget er å få fram at de som selger narkotika har en annen rolle i rusmiljøene enn mange tror. Litt provokativt har jeg derfor kalt notatet et forsvar for disse menneskene. Bakgrunnen for notatet er erfaringer med og forskning på heroinmiljøet i Oslo mellom 1998 og 2005.
Etter mine observasjoner har flere skadereduserende tiltak, ikke minst medisinsk støtte til de med langtkommen opioid-avhengighet (LAR). Dette tiltaket, i tillegg til en rekke andre, har lettet presset på miljøet. Det ser likevel ikke ut til å ha fått disse miljøene til å endre karakter, men dette er et spørsmål forskningen må må ta for seg. Det må da eventuelt bli noen andre enn meg. Mitt bidrag er å bruke andre innfallsvinkler enn det forskningen tradisjonelt har gjort. Dette er en vandring i perspektiver, understøttet av historier jeg mottok i et forskningsprosjekt. Poenget med teksten er å formidle en måte å tenke om rusmiljøene. Det kan eventuelt brukes som grunnlag for å tenke på hvordan man skål gå fram i forskningen, hvis man ikke bare gjøre som man «alltid har gjort».
De åpne rusmiljøene er preget av nød, også sosial nød (Johansen, 2002; 2024; Johansen og Myhre 2005). Denne nøden viser seg i at brukermiljøene splittes og at miljøet blir atomisert. Til tider stjeler de og er voldelige mot hverandre. Jeg var særlig forbløffet over fenomenet «kamerattyverier». Atomiseringen fører til utsatthet, ensomhet og ekstra lag med lidelser. I denne tilstanden kunne rollen til pusheren spilt en positiv rolle, om ikke vedkommende var i politiets søkelys. Påstanden er til dels framsatt som en provokasjon, som et forsøk på å korrigere det motsatte bildet av pusheren som samfunnsfiende nummer 1.
”Pusher”, ”langer”, ”narkohai”. Det er ord som forener oss i fordømmelse. De gir skikkelse til ellers svake konturer av onde mennesker. I vår tids eventyr foregår kampen mellom det gode og det onde rett som det er i form av politiets jakt på ”bakmenn” og ”narkobaroner”.
Ser man på brukermiljøene og de som faktisk selger narkotika i dag, går det an å skimte en helt annen rolle for pusheren. For det første vet vi at det er ”småfiskene” som sitter i fengsel. Det er en gammel erkjennelse at de fleste som soner fengselsdommer for salg av narkotika, selv er avhengige av det stoffet de selger (Bødal og Fridhov, 1989). Videre er det ikke noe klart skille mellom brukere og selgere. De fleste som har vært i disse miljøene en periode, har forsøkt seg med salg i enkelte perioder. For det andre er det å selge ikke bare forbundet med økonomisk gevinst – en gevinst som er betydelig overvurdert – men også knyttet til ”politiske” oppgaver i et ellers statsløst samfunn.
I det følgende skal jeg forklare hva jeg mener med politisk i forrige avsnitt, og argumentere for at de som selger narkotika i forskjellige former, kunne vært viktige lederskikkelser i miljøet. Utgangspunktet er at miljøene av injiserende stoffbrukere ikke bare er helsemessig nedslitt, men at det sosiale samværet i stor grad er oppløst. Det er et tomrom i miljøet, der grensene for hva man kan gjøre mot hverandre er forskjøvet. Den enkelte er overlatt å passe på seg selv i større grad, det er mindre sosialt trykk fra miljøet som helhet, og lederfigurene er få og svake. Båndene medlemmene imellom kan også hevdes å ha blitt svekket, siden omfanget av bytterelasjoner er redusert. Den politimessige forfølgelsen av stoffbrukere i de store byenes sentrumsområder, har bidratt til at dette miljøet i dag framstår som i sosial oppløsning og over grensen til sammenbrudd. For å underbygge dette går jeg en runde med begreper og forskningsfunn.
- Jeg begynner med egne observasjoner og resultater fra en litt eldre undersøkelse, og setter de sosiale forholdene (atomisering) i sammenheng med et perspektiv fra tillitlitteraturen som legger vekt på kulturelle koder for å forklare fattigdom.
- Deretter stiler jeg opp en historisk sammenligning med gatefolket på 60-tallet. Med utgangspunkt i en antropologisk undersøkelse av herbergistene» fra den tiden, hevder jeg at deres måte å organisere seg ga større plass til å dele og operere i grupper. De hadde plass til at noen tok ledelsen.
- Det å ta ledelse i en gruppe, er å påta seg det antropologene kaller en «politisk» oppgave. Dette er en rolle det hadde vært naturlig at selgerne tok.
- Når selgerne ikke kunne bidra til mer samhold blant gatefolk, er det også fordi deres vilkår er presset, delvis fra leverandører, men aller mest fra politiet.
- Jeg avslutter med et etterord om innføring av skadereduksjonstiltak, og spesialt LAR.
Et atomisert miljø
Mange forestiller seg at det er sterke bånd mellom gatefolk. Er det ikke et tett samhold mellom folk som har en felles interesse, og dessuten en felles ytre fiende som jakter på dem? Skaper det ikke solidaritet og felleskapsfølelse? Assosiasjonene går kanskje til okkupasjonens dager, man var forent mot tyskerne. Den moderne rusens historie er knyttet til ”hippiene” i Slottsparken i Oslo, der ”pipa gikk rundt” og man snakket om solidaritet.
Sant nok finnes det en viss solidaritet blant dagens gatefolk. Men når det kommer til spørsmål om materielle verdier – dop og penger – oppløses solidariteten i stor grad i egeninteresse. Dette viser seg i at folk i disse miljøene sjelden går sammen mer enn to og to. I det daglige strevet med å skaffe penger, opererer de fleste på egenhånd. Og når stoffene skal inntas, er de fleste som har vært med en stund, helst alene. Det hender ofte at man danner ”dyader” i miljøene, enten som kjærester eller venner. Da samarbeider man kanskje om å skaffe penger, eller man deler dagens bytte. Erfaringer tilsier at slike dyader ikke varer. De løses opp under gjensidige beskyldninger om unnaluring og at man ikke er like villig til å dele. Senere inngår mange i nye allianser, men de fleste holder seg for seg selv (Johansen 2002). Det er med andre ord snakk om et atomisert og splittet miljø, der få, om noen, tar ansvar for gruppen som helhet. Det er et miljø mer eller mindre uten lokale ledere.
Dette viser seg også i de stadige beskyldningene man kan høre, om kamerattyverier. De som går i overdose risikerer rett som det er å bli frastjålet penger, dop, mobiltelefon og annet som måtte være av verdi. Når man våkner igjen – de fleste gjør tross alt det – kan man oppleve på ha blitt ranet av venner eller bekjente. Det var dette fenomenet jeg tok utgangspunkt i.
Gjennom prosjektet ”Tillit og svik i narkomiljøet” snakket jeg med en rekke mennesker som på forskjellige måter hadde erfaringer med slike miljøer (uttrykket «narkomiljøet er avleggs i dag, men navnet var en videreføring av tittelen på en relativt ny bok på dette tidspunktet, Smith-Solbakken og Tungland, 1997). Mitt prosjekt tok opp spørsmålet om hvordan man forhandler tillit i dette miljøet. Jeg gjennomførte ni strukturerte samtaler med gatefolk i rusbehandling, og det første jeg spurte om var om man kunne ha tillit til hverandre i deres miljø.
HVordan forstå rusmiljøene?
Tilllitsprosjektet var inspirert av observasjoner jeg hadde gjort i nærkontakt med gatefolk som beboere på et lavterskeltiltak i Oslo. Jeg følte selv at jeg fikk god kontakt med beboerne som levde aktivt i rusmiljøene.[1] Et forhold jeg hadde festet meg ved, var at mange, kanskje de fleste, gikk alene eller to-og-to gjennom hverdagene. De skaffet penger alene, på sine mange måter, og de brukte dopet sitt alene. De var selvsagt ikke alltid alene, dette var et sosialt miljø, med mange møteplasser og mye kontakt. Noen ganger hang de til og med sammen i store grupper (Svensson, 1999, brukte uttrykket «mye sosialitet, lite solidaritet»). En dag havnet jeg i en lengre samtale med en beboer, Christine, som fortalte hun var skuffet over de andre i miljøet. De var i en ganske lik situasjon (en vanskelig en), så da burde de støtte hverandre. Og hun hadde prøvd å være en som deler i nødens stund. Men erfaringen var også at dette ikke ble gjengjeldt. Over tid hadde dette gjort henne motløs, bidratt til hennes fortvilelse, og ikke minst, ensom.
Det Christine fortalte, falt inn i et mønster jeg hadde lagt merke til, og kastet et slags lys over et annet fenomenet kamerattyverier. I sin tur minnet dette meg om en beskrivelse jeg hadde sett av en fattig landsby kalt ”Montegrano” i det sørlige i Italia. Samfunnet i Montegrano, ble beskrevet av ekteparet Banfield på 50-tallet (Banfield 1967). De hadde lagt merke til fraværet av fellesskapsløsninger i byen. Felles grøfting, bygging av skoler, for ikke å snakke om å dele på arbeidet, dette forekom sjelden. Til og med prestene baksnakket hverandre og forsøkte å sno seg på hverandres bekostning. Samtidig var dette et fattig, økonomisk sett direkte underutviklet område. Undersøkelsen til Banfield-ekteparet har blitt stående som et felles sammenligningspunkt den senere litteraturen om tillit (for eksempel Ostrom, 1990; Putnam, 1993).
Jeg hadde ikke sett noen andre sammenligne rusmiljøet med andre fattige samfunn tidligere. Jeg var inspirert av arbeidene til Frantzsen (2001) og Svendsson (1999) som hadde tematisert samholdet i henholdsvis Oslos heroinmiljø og amfetaminmiljøet i Malmø. Frantzsen hadde dessuten foretatt en dristig sammenligning med heroinmiljøet og vilkårene i Auschwits’ arbeidsleire, slik det var beskrevet av nobelprisvinneren Primo Levi.[2] Rusmiljøene var på dette tidspunktet i liten grad gjenstand for sosiologiske begreper. Rusbruk var forstått som «addiksjon», som en fysiologisk tilstand (Mørland og Waal, 2016). Noen tilløp til sosiologiske forståelser kom fra et rusforskningsmiljø i Stavanger (Tungland, Smith-Solbakken og Clausen, 1996; Smith-Solbakken og Tungland, 1997), som innførte begrepet «kulturøkonomisk avhengighet».[3] Med dette uttrykket prøvde de å få fram det som binder rusmiljøer sammen, Det er noe som trekker mennesker til disse miljøene, både sosialt og økonomisk. Det jeg gjorde var i realiteten å arbeide videre med denne problemstillingen, men da med oppmerksomhet rettet mot det relasjonelle nivået.
Mitt perspektiv lignet mer på det antropologen Lewis brukte for å beskrive fattige nabolag i Mexico (Lewis, 1959). Han fant mennesker med kort økonomisk tidshorisont, mye impulsivitet og lite rasjonell bruk av penger (konge-for-en-dag syndromet). Han omtalte det som «fattigdomskultur». Dette uttrykket ble imidlertid problematisk, fordi det ble fanget opp i politiske kretser og brukt som begrunnelse for å skylde på de fattige selv, for at de hadde havnet i denne situasjonen (Sandberg og Pedersen, 2010). Dermed forsvant begrepsbruken fra den samfunnsvitenskapelige horisonten, og dette kulturelle perspektivet havnet i bakgrunnen (Melhuus, 1997). Den norske antropologen Tian Sørhaug hadde imidlertid gjort meg oppmerksom på at «økonomi kan bli til psykologi» (1996). Måten man forholder seg til hverandre i et miljø gjenspeiler i noen grad hva slags vilkår de lever under. Å snakke om normer, sånn som de ble gjengitt av brukerne selv, kan både si noe om hvordan miljøet fungerer og hvilke vilkår de opererer under.
Et problematisk ethos
Det er flere likheter med «narkomiljøet». Det er også et miljø preget av vold og utsatthet for tyverier, og etter norske forhold, ekstrem fattigdom (Johansen og Myhre, 2005: Johansen, 2024). Slik fattigdom kunne kanskje kompenseres med mange samarbeidsprosjekter, sånn som Christine etterlyste? Men miljøet så ut til å preges av at folk tenkte på sitt og stort sett holdt seg for seg selv.
Det var her narkomiljøet lignet ”Montegrano”. Grunnen til at denne byen var så fattig, var i følge forfatterne, at innbyggerne opererte etter et bestemt ”ethos”: de kalte det – ”amoral familism”: Kulturen støttet et gjennomgående skille mellom moralen overfor egen familie og de utenfor. Familien skal behandler moralsk. Overfor de som ikke tilhører ens egen kjernefamilie eksisterer ingen moralske skrupler.
Et første tegn på amoral familism fant vi i en vanlig hilsen man kunne høre på gata på den tiden: ”Pass på deg sjæl, – det er ingen andre som gjør det!”. Det kunne høres på gata hver dag, noe jeg opplevde selv, men det ble også fanget opp av to journalister i Dagens Næringsliv (Kielland og Rishøi, 2002).
Når dette sies er det som oftest ment som anerkjennelse, en oppmuntring – et forsøk på å være hyggelig. Men hva betyr det? Det er både en oppfordring om og begrunnelse for å tenke på seg selv først. Hvis alle andre tenker på seg selv, er det bare tap forbundet med å tenke på andre. Riktignok sies det ikke at moral er unødvendig overfor andre, men det skilles klart mellom egne og andres interesser, og innebærer en motstand mot samarbeidsløsninger som kunne gjort livet lettere for den enkelte deltager i miljøet. Parallellen med amoral familism er slående, med den forskjellen at en som lever på gata sjelden har en familie å være moralsk overfor.
Nå skal man være forsiktig både med å akseptere Banfieldenes analyse og å overføre den til bestemte samfunnsgrupper i dag. Men som modell er begrepet amoral familism et godt utgangspunkt.
Et utslag av amoral familism, ifølge forfatterne, var at man mistrodde alle med lederposisjoner. De som talte på fellesskapets vegne, ble mistenkt for egentlig å ville tilgodese sine egne slektninger og seg selv. Dette ble et utgangspunkt for meg, da jeg snakket med folk som hadde erfart livet på gata som rusbruker selv (Johansen, 2002).
Helle og pusherne
«Helle» var en ung dame midt i tyveårene. Hun kom inn i miljøet etter å ha blitt kjæreste med en som solgte ”dop” (heroin). Hun syntes miljøet var spennende, med mange interessante folk. Da jeg intervjuet henne var hun i behandling, fast bestemt på å legge dette livet bak seg. Alle illusjoner var falt, hun hadde bare forakt til overs de andre. Det var ”snyltere” og ”parasitter”, ”innsmigrende og falske folk”, som bare tenkte på én ting. Igjen, heroin). Jeg spurte om det fantes noen lederskikkelser i miljøet. – Det gikk noen sekunder.
Helle aksepterte aldri helt spørsmålene under intervjuet. Kanskje reagerte hun på temaet i samtalen? Å snakke om livet på gata, der narkotikaen er det felles samlingspunkt, – det gjør man helst i nedsettende ordelag når man er i behandling. Institusjonene ønsker også at man snakker negativt om ruslivet, det inngår ofte i «terapien». Helle levde på dette tidspunktet med denne terapeutiske tilnærmingen. Men jeg var opptatt av dynamikken i miljøet blant stoffmisbrukere. Jeg var ikke ute etter å fordømme noen, jeg ville få fram det sosiale samspillet i miljøet. Kanskje var det derfor Helle aldri sluttet å se på meg med skepsis i blikket? Kanskje var det forvirrende for henne å svare på spørsmål om lederfigurer i miljøet? Hun svarte nølende likevel:
Det er pusherne det!”
Det er mulig å legge forskjellige egenskaper til å være en leder og jeg skal ikke legge altfor mye i denne uttalelsen. Den er likevel overraskende og verdt å gå videre med.
Hvis Helle har rett, er det nødvendig å presisere sammenligningen med Montegrano. Narkomiljøet er ikke helt så splittet som informantene (et uheldig ord i dette miljøet) ville ha det til. På direkte spørsmål svarte alle min informanter «ingen har tillit til hverandre i miljøet». Det finnes lederskikkelser med en slags legitimitet. Folk i miljøet viser også sparsomme mengder med tillit til hverandre. Felles skjebne knytter også mennesker sammen. Dette til tross for at folk i miljøet selv ofte hevder de har lite felles utover det å skaffe seg stoff og en vanskelig livssituasjon.
Hvordan pusherne kan være ledere, kommer tydeligere fram hvis man ser nærmere på deres faktiske virksomhet. ”Birgers” historie er spesiell, og lå enda lenger tilbake i tid. Kanskje kan den likevel fortelle noe om hvordan det daglige strev oppfattes for de som selger heroin.
Pusherens daglige strev
Birger fikk plutselig anledning til å selge heroin på 80-tallet. Egentlig var alkohol hans rusmiddel, men tilfeldigvis fikk han forbindelse med noen som forsynte ham med ti gram om gangen. For dette skulle han betale 20 000 kroner. Når han solgte det videre kunne han få 60 000. Hvis han var flink kunne han tjene 40 000 på relativt kort tid. Problemet var bare å være flink.
Det mest åpenbare problemet var at han kunne begynne å bruke selv. Dette ville både skaffe ham et stort tilleggsproblem, og redusere fortjenesten. Det andre problemet var risikoen ved ikke å kunne betale for seg. Voldstrusselen var høyst reell. Han var ikke i tvil om at leverandørene kunne drept ham den gangen han ble arrestert, hvis han for eksempel hadde tysta på dem. Å bli tatt av politiet var selvsagt også en overhengende fare.
Forholdet til kundene var imidlertid enda mer komplisert. Alle pushere prøver å skaffe seg en fast kundekrets. Også Birger. Dette gir en slags sikkerhet for begge parter. Kjøperen vet omtrent hva slags kvalitet han eller hun får, og hvor vedkommende kan få det. Pusheren har en viss garantert omsetning, noe som innebærer at man slipper å selge på gata. Faste forbindelser har også et sikkerhetsmessig element, under felles trussel fra politiet. Der er det imidlertid pusheren som har mest å tape. For å holde på kundene, er det vanlig at man gir kreditt. Det er sjelden snakk om store kreditter, men folk på kjøret trenger nye (til-)skudd med veldig jevne intervaller. Det er ikke alltid det sammenfaller med syklusene på inntektssiden. Kjøperne vil på sin side kunne skaffe seg lojalitet ved å handle fast hos samme pusher.
Birger oppdaget raskt at det ikke var så lett å sette grenser for kreditt, og hva med alle de som forventet å bli tilgodesett med litt ekstra for gammelt vennskaps skyld? Presset var stort, og han kunne med egne øyne se hvor syke de til tider var. Her forteller han selv:
”Jeg så jo hvordan de hadde det. Det var en kar som bodde i samme blokk som meg, han hadde krita litt, og så kom han med femten hundre og ville ha et rør. Han skyldte meg såpass fra før, så jeg tok penga. ”Få den dosen” sa han. Da sa jeg ”du skylder meg såpass”. Da så jeg svetten begynte å sprute, han ble rød i trynet og begynte å grine og sånn. Da hevdet han det ikke var hans penger, – han hadde fått dem med seg fra noen folk på [bydel i Oslo]. Jeg synes rett og slett at det var for jævlig, jeg bestemte meg for å kutte ut hele dopselginga.”
For å lykkes som pusher er man nødt til å sette grenser overfor folk som er i nød. Pusheren har det kunden begjærer, men kan ikke dele ut uten grenser. Grensen må settes raskt, det er lite rom for kreditt. Det er lett å forstå at Birger syntes dette var ubehagelig. Kanskje var det mer ubehagelig for Birger som selv ikke kjente miljøet godt på den tiden, enn for andre som hadde mer erfaring fra miljøet? Han hadde kanskje ikke blitt sosialisert inn i pass-på-deg-selv-sjargongen, slik at han lot andres lidelse gå inn på seg i større grad enn en person som selv tilhørte miljøet ville gjøre.
Og så går Birger «i baret»
”Det var en kar, jeg hadde ikke sett han på mange år, men en dag hadde jeg ham på døra. Han må på en eller annen måte fått vite at jeg hadde dop. Så fikk han krite, og til slutt så skyldte han meg … jeg husker ikke hvor mye det var jeg. Så spurte han om å få mer, så sa jeg at ”nei, nå må du gjøre opp det du skylder meg, – jeg gidder ikke mer”. Da ble han drittsur og sa at jeg skulle få så øra hang. Og dagen etter kom politiet på razzia. Da hadde han rett og slett blåst meg!”
Historien illustrerer hvor sårbart fellesskapet er mellom pusher og kunde. Vi ser også hva slags hensyn man må ta når man skal selge narkotika. Det er hensyn til å sikre seg kundens lojalitet, hensyn til kundens ve og vel, og hensyn til egen betalingsevne overfor leverandøren. Det gjelder vel i denne bransjen som andre bransjer, at blir kreditten for stor, mister man ikke bare pengene, men også kunden.
Vi så at det var god margin for fortjeneste også. Han klagde da heller ikke. Men 60 000?
”Jeg fikk ikke det da! Det blei for mye svinn, og folk skyldte meg mye penger. Jeg fikk betalt hele tida, hadde alltid penger, skyldte aldri noe husleie, men tjente aldri penger annet enn fra dag til dag.”
Det ble en brå slutt med arrestasjonen og påfølgende varetekt, men Birger er en luring. Han ble ikke dømt for salg. Det klarte han å avverge. God til å være pusher var han dog ikke. Hadde han vært flink hadde han tjent 40 000 på kort tid. Det krevde for mye. Det ble med tre runder á 10 gram på 80-tallet.
Det er ikke noe poeng å synes synd på Birger. Han ga imidlertid et innblikk i de daglige vanskelighetene pusheren opplever. Økonomien er nok strammere i dag som prisene er lavere, og for de fleste skal salget dekke deres eget bruk. Mange hevder at man bruker mer når man har større tilgang, og ikke minst er stressfaktoren høy i denne bransjen. Da er det fristende å dempe nervene med litt mer av samme medisin. Resultatet er at man blir innsausa i ”opiattåken” (Stewart, 1990) og enda mer utsatt for tysting, bøffing, mas og politiets årvåkne blikk. Bruker man for mye, har det lett for å rase utforbakke med alle stoffbrukere. Også pushere. Det kreves litt uvanlige egenskaper for å lykkes med salg. Det er kanskje derfor Helle ser opp til dem og tenker på dem som potensielle lederskikkelser?
Herbergister og «gatenarkomane» - en historie om sosialt forfall?
Det er en påfallende kontinuitet mellom de såkalte herbergistene og uteliggerne som preget bybildet på 60-tallet, og dagens gatefolk. Rusmidlene har endret seg, men fattigdommen, boligløsheten, arbeidsløsheten og den elendige helsen forteller om kontinuitet (Johansen, 2021). Mange av tidens gatefolk var da også biologisk i slekt med tidligere herbergister. Det er imidlertid ting som tyder på at filleproletariatet rundt tusenårsskiftet var mer splittet og atomisert enn det var på sluttet av 60-tallet. Det er vanskelig å måle slikt, men hvis man betrakter tillit i miljøet og hvordan mangel på tillit løser opp personlige forbindelser, er det mulig å gjøre en grov sammenligning.
Antropologen Burmann foretok et mindre feltarbeid blant «løsgjengerne» på 60-tallet (Burmann, 1971). Rapporten fra dette feltarbeidet gir et innblikk i det sosiale livet til herbergistene. Selv om det også her avdekkes et miljø preget av begrenset tillit, er det ting som antyder at det har funnet sted et sosialt forfall i miljøet.
Et eksempel er vold. Filleproletariatet har nok alltid opplevd mer vold enn befolkningen for øvrig. Det gjaldt også for herbergistene til Burmann. Det er et forhold ved filleproletariatet som sjelden kommer fram, at de selv er mest utsatt for så vel vold som vinningsforbrytelser (Johansen, 2024). Det er imidlertid stor forskjell mellom herbergistene og gatefolket rundt tusenårsskiftet. Sistnevnte er temmelig mye oftere kriminelle i den forstand at de stjeler og raner. Herbergistene var ingen engler, men de holdt seg i følge Burmann helst unna den slags.
I de senere år har vi imidlertid måttet forholde oss til historier om «kamerattyveriene». Dette ordet viser til mennesker som stjeler av hverandre mens de ligger i overdose (man behøver ikke dø selv om man er i overdosedødelige overdoser er ikke så vanlige som mange tror). Indikerer de et hardere miljø blant byens utskudd? Det er sannsynlig at herbergistene også ranet hverandre i en viss utstrekning. Burmann gir ingen svar på slike spørsmål. Vi finner det uansett ikke tematisert. Burmann forteller om folk i ”laget” som holdt noe sprit unna fellesskapet. Det var sterke normer mot dette innad i miljøet, men det var likevel noe alle gjorde i større eller mindre grad. Men kamerattyverier, eksisterte det i noen særlig grad?
I dagens rusmiljøer er det som nevnt ikke uvanlig at man går sammen to og to i forskjellige former for allianser. De fleste går alene, eller lager spontane allianser som løses opp. Men noen opptrer altså i dyader. Hvis man tenker seg samarbeidsprosjekter, kreves det minst to. Når gatefolk operer to og to, er dette også den laveste nivået for samarbeid man kan tenke seg. Når vi også tar i betraktning at disse alliansene stadig går i oppløsning, får vi et bilde av et miljø på randen av sosialt «sammenbrudd».
Det neste utviklingstrinn måtte være hvis man begynte å stjele fra hverandre. Men det har vi som nevnt også sett. Det er et annet område hvor samholdets karakter kommer tydeligere fram, jeg tenker på måten man deler rusmidler.
Lederens politiske oppgaver
Lederens primære oppgave var å samle inn drikke og penger til drikke fra alle som var med i «laget» den dagen eller den perioden. Den uttalte forventningen var at alle måtte bidra med alt de hadde. Det å holde noe tilbake var et svik mot laget. Det var å snylte på de andre. Denne ordningen sørget for å hindre at den enkelte opplevde dager uten alkohol, og abstinenser. Det å bidra litt mer de dagene man hadde litt ekstra, fungerte som en garanti for å ikke gå uten andre dager. Dette er en rasjonell ordning, og et klassisk eksempel på fordelene med å samarbeide i et fattig miljø. Samtidig, var det ikke ukjent at de de fleste holdt alkohol unna for dem selv, nå de kunne. Alle gjorde det i en viss grad, systemet fungerte fordi folk ikke misbrukte ordningen i for stor grad. Men anklager om å holde alkohol og ressurser unna resten av laget, var en gjenganger og krevde aktiv ledelse, både for å dempe konflikter og for å begrense utbredelsen.
Hvis studien til Burmann gjenspeiler realitetene i samholdet blant herbergistene, noe han selv hevder, hadde altså lederen i drikkelaget «politiske» oppgaver. Han skulle ikke bare samle inn og dele ut drikke. Han fungerte også som megler og dommer i interne konflikter. Burmann gir flere eksempler på konflikter mellom medlemmer av drikkelaget. Det kunne også handle om at folk begynte å krangle om andre ting i fylla. Lederen i laget Burmann fulgte, ”Per”, tok også ansvar for et medlem som hadde problemer med å komme seg fram og tilbake.
Pusheren derimot, strever med å begrense kreditten, holde på lojaliteten til kundene, ikke bli uvenner med folk som banker på døra og å unngå å bli tysta på. Bytterelasjonene er enkle. Det er hele tiden beskrevet som et forhold mellom kjøper og selger. Om en person blir ”bøffa” får det ingen direkte konsekvenser for de andre som handler hos samme pusher. Når handelen er over, avsluttes samværet. Kunden går. Sannsynligvis sørger de fleste pusherne for at det bare er en kunde til stede om gangen, og tar ikke ansvar for hvordan det går med vedkommende når stoffet injiseres.
Det er enkelte likheter, for eksempel kunne både lederen av drikkelaget og pusheren regne med å måtte forholde seg til ca. 10 kjøpere/medlemmer. Men pusherens ansvar for kunden opphører med avslutningen av kjøpet.
Samtidig har vi sett at pusheren er nødt til å se bort fra sosiale hensyn. Om dette er på grunn av de store pengene og kredittene som skal betales med korte frister, om det er på grunn av de små marginene som gjelder, eller den dramatiske fattigdommen blant kundene, er det vanskelig å svare på. Pusheren verken har eller tar politiske oppgaver. Historien til Birger kan tyde på at de som klarer seg som pushere, er de som er flinkest til å la være å ta helhetlige og til dels politiske hensyn.
Med utgangspunkt i bytterelasjonene kan det således hevdes at miljøet i filleproletariatet har gjennomgått et sosialt forfall. Pusherne tar ikke ansvar for de som ruser seg rundt vedkommende, som lederen i drikkelaget var forventet å gjøre.
Pusheren som samlingspunkt
På mange måter er de bildene vi har sett, både fra 60-tallet og fra gatemiljøet for 20 år siden, sammenlignbare med de statsløse samfunn antropologene har beskrevet. Det er heller ikke i dag noe effektivt politi i konflikter i miljøet på plata i Oslo (Gulbrandsen, 2020). Jeg har hevdet at medlemmene holder seg for seg selv, og sørger for sine egne behov, på noen måter i parallell med innbyggerne i Montegrano. Der fantes (visstnok) heller ingen effektiv ledelse. Disse forholdene gir rom for å karakterisere miljøet som en form for ”primitiv økonomi”. Primitive økonomier er kjennetegnet av manglende stat og enkle produksjonsforhold. Det var ingen tilfeldighet at antropologen Burmann gjorde feltarbeid i et drikkelag.
Filleproletariatet er i dette perspektivet mer splittet enn på 60-tallet. Hva har skjedd? For det første har man erstattet alkohol med heroin, amfetamin og piller som dominerende rusmidler. Det finnes alkoholikere i dag, men de er nesten usynlige i gatebildet. De nye rusmidlene medfører et annet avhengighetsmønster enn alkohol. Den akutte abstinensen melder seg oftere. Det er sjelden man ser folk på stoff som sitter i en park. Livet som «narkoman» er mer stressende.
En vesentlig grunn til denne utviklingen er også den skjerpede straffeforfølgingen av brukere av illegale rusmidler, og deres salgsforbindelser. Straffen for å selge narkotika er så inngripende, at det å bli tatt må unngås for enhver pris. Sanksjonene er svært ublide, og faren for å havne på glattcelle, med abstinenser er overhengende. Stressingen av pusherne har følgelig vært med på å skape de vilkårene som dagens filleproletarer lever under.
Forsvaret for pusheren handler ikke om at det er fint å selge illegale rusmidler. Det handler om at miljøet lider under manglende lederskikkelser. Når salget ikke lar seg stanse av så sterk forfølgelse av pusherne som har vært tilfelle til nå, må det gi grunnlag for å spørre om det er moralsk forsvarlig å fortsette i samme sporet. Man unner ikke sine verste fiender å leve under så usle vilkår som gata fortsatt byr på (Johansen, 2024). En viktig del av elendigheten ligger i den sosiale nøden: mangelen på folk man kan stole på og mangelen på folk som tar ansvar for hverandre. Her kunne pusherne spilt en viktig rolle. Pusheren som sosial figur er den nærmeste for en gruppe utslåtte mennesker. Både materielt og politisk kunne de hatt noe å bidra med.
Etterord om LAR og skadereduksjon
Du har nå lest deg gjennom en bearbeidet versjon av en tekst jeg har hatt liggende i kanskje 15 år. Den er forsøkt rettet opp, sånn at den ikke er foregir å beskrive nåtid. Jeg har helt sikkert ikke lyktes helt med dette, men som den velvillige leseren du er, har du tålt glippene som måtte stå igjen. Viktigere er det at den virkeligheten jeg forsøker å beskrive for det første er for svakt understøttet av forskning og for det andre at tidene har endret seg. Det er vanskelig å forske på gamle dager, i hvert fall om man ønsker sosiologisk presisjon. Og dagens tilstander er også underbelyst, noe jeg forsøkte å gjøre et større poeng ut av i Nordisk tidsskrift for alkohol og narkotikaforskning i fjor (Johansen, 2024).
I disse avsnittene vil jeg peke på noen flere indikasjoner som, kanskje litt paradoksalt, støtter påstandene jeg fremsatt over. Jeg sammenlignet rusmiljøene på gata med primitive samfunn og knyttet dette til en blanding av harde vilkår for «innbyggerne» og en blanding av for mye og for lite politi. Det som er skjedd siden, er først og fremst at presset mot miljøet er lettet. På 90-tallet sto det langvarige kamper om å innføre «metadon» som del av behandlingstilbudene. Langsomt aksepterte man fra politisk hold behovet for sprøyteutdeling og det vi i dag kjenner som legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Senere kom brukerrommene i de store byene, men det viktigste tiltaket har uten tvil vært LAR, aller klarest målt i redusert dødelighet (Røgeberg, Breivik og Clausen, 2021). Det er i dag ca. 8000 pasienter i LAR og den største betydningen for miljøet som helhet består i at tilgangen til medisinsk støtte for å hindre abstinenser er langt bedre. Det er nok kanskje litt overraskende for en del av oss at vilkårene ikke er mer endret enn de ser ut til å være. De åpne rusmiljøene virker ikke mindre enn før, og de fleste som har sine runder der er innrullert i LAR (Gjersing, 2017).
Men om man ser på spørsmålet om ledelse, er det noe som er helt annerledes enn da jeg gjennomførte min undersøkelse. Den gangen fantes det ingen brukerorganisasjoner. Jeg bemerket dette flere ganger i observasjonsperioden forut for undersøkelsen og tok det som nevnt opp i intervjuene, og svarene var som skåret ut av Montegrano-undersøkelsen: Mistenkeliggjøring av den som forsøkte å snakke på vegne av fellesskapet. Jeg hadde en periode også kontakt med en voksen mann med svært lang fartstid i miljøet. Han startet «Oslo Brukerforening» rundt 2003. Den gangen var LAR så vidt begynt å ta inn pasienter i stort nok antall til at det gjorde en forskjell i miljøet. Dette begynte veldig smått med 50 plasser i et prøveprosjekt på slutten av 90-tallet. På dette tidspunktet tok de inn stadig flere, og noen år senere hadde de nådd et nivå de mente mettet etterspørselen (Nesse et.al, 2024).
Den første brukerforeningen ble opprettet i Tønsberg noen år tidligere (Larsen, 2008). Oslo Brukerforening ble likevel ingen suksess. De fikk finansiering og fine lokaler i Oslo sentrum. Min mann mistenkte de to andre som drev organisasjonen for å underslå penger. De var to, og han var bare en, så han hadde ingenting han skulle sagt, mente han. Igjen et mønster fra Montegrano. Men det var noe på gang. Og i dag har vi flere organisasjoner for «brukerstemmer», mest kjent er Foreningen for human ruspolitikk (FHR) med Arild Knutsen i spissen. Disse organisasjonene fikk også et slags gjennomslag i forbindelse med den siste «rusreformen» (Pedersen, Røgeberg og Holst, 2023).
Dette hendelsesforløpet beviser ikke påstandene jeg prøver å argumentere for. Det er likevel mulig å si at de styrker dem. Men det er sikkert mulig å argumentere mot dem også. Og det er i så fall verdien av dette tekststykket, at det er konstruktivt feil, eller enda bedre, konstruktivt nærmere en relevant innsikt i gatefolkets livssituasjon og indre dynamikk.
Litteratur
Banfield, Edward C (1967). The Moral Basis of a Backward Society. The Free Press, New York, 1967.
Burmann, F. (1971). Pers lag. I Ramsøy, Odd, Frank Burmann, Per-Ole Johansen og Torbjørn Kalberg (1971): ”På livet”, Universitetsforlaget, Oslo 1971.
Bødal, K. og I. M. Fridhov (1989). Straff som fortjent? 440 narkoselgere dømt etter § 162 til mer enn 3 års fengsel i perioden 1980 – 1988: Kriminalomsorgsavdelingen, Justisdepartementet, 1989. Delrapport 1.
Flåto, M. (2008). ”Dette huset er ikke som alle andre hus”. Master thesis, ISS, University of Oslo.
Flåto, M. og N. B. Johansen (2008). Mot en sosiologisk forståelse av avhengighet? Sosiologi i dag, Vol 38 Nr. 1 (2008).
Frantzsen, E. (2001). Metadonmakt. Universitetsforlaget.
Gjersing, L. R. (2017). Narkotikabruk på gateplan i syv norske byer 2017. https://www.fhi.no/ml/rusmidler-og-avhengighet/narkotikabruk-pa-gateplan-i-syv-norske-byer-2017/
Gulbrandsen, M. S. (2020). Utrygg arbeidsplass. En kartlegging av det åpne rusmiljøet i Brugata/Storgata i Oslo sentrum. Rapport, KORUS, Oslo.
Johansen, N. B. (2002): Tillit og svik i narkomiljøet. Sirusrapport 4/2002, Oslo.
Johansen, N. B. (2021). Somliga går med trasiga skor – Om gatefolkets sosiale arv. I (Andenæs, K. og J. Dullum (red.) Festskrift til KROM. Oslo, Pax forlag
Johansen, N. B. (2024). Tålt brutalitet? Om hva vi vet og ikke vet om mennesker med narkotikarelaterte problemer. Nordic Studies on Alcohol and Drugs 2025, Vol. 42(1) 6–17. DOI: 10.1177/14550725241288328
Johansen, N. B. og H. Myhre (2005). Skadereduksjon i praksis del 1. Rusmiddeletaten i Oslo.
Kielland, Ingrid Røise og Ingvild Rishøi (2002): Skudd i mørke. I Dagens Næringsliv 20/21. juli 2002.
Larsen, O. M. (2008): Mellom alle stoler. Narkomane og leger utenfor rusomsorgen. Oslo, Forlaget Aktuell.
Melhuus, M. (1997). Exploring the work of a compassionate ethnographer. The case of Oscar Lewis. Social Anthropology. S, 1, 35-54.
Mørland, J. G. & Waal, H. (2016). Rus og avhengighet. Universitetsforlaget.
Nesse, L., Lobmaier, P., Skeie, I., Lillevold, P. H. & Clausen, T. (2024). Statusrapport 2023: Tjuefem år med legemiddelassistert rehabilitering (LAR) (SERAF-rapport nr. 2/2024). Senter for rus- og avhengighetsforskning, SERAF, Universitetet i Oslo. https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/seraf/publikasjoner/rapporter/2024/seraf-rapport-nr-2-2024-statusrapport-2023.pdf
Ostrom, E. (1990). Governing the commons. Cambridge University Press.
Pedersen, W., O Røgeberg og C. Holst (2023). Nederlag for rusreform? Tidsskrift for samfunnsvitenskap. 64(2), side 126-146.
Putnam, R. (1993). Making Democracy Work.
Rogeberg, O., T. Bergvik og T. Clausen (2021). Opioid overdose deaths and the expansion of opioid agonist treatment: a population-based prospective cohort study. Addiction, 117(5). https://doi.org/10.1111/add.15739
Sahlins, M. (1972): Stone Age Economics. Aldine de Gruyter, New York.
Sandberg S. og W. Pedersen (2009). Street capital: black cannabis dealers in a white welfare state. Bristol, Policy Press.
Skyggeutvalget (2020). Rusfeltet må granskes. Skyggeutvalgets sluttrapport. skyggeutvalget-rapport.pdf (wordpress.com)
Smith-Solbakken, M. og E. Tungland (1997). Narkomiljøet. Ad Notam.
Stewart, T. (1990). The Heroin Users. HarperCollins Publishers limited.
Svensson, B (1999): Narkotikahjulet. Rus og samfunn, nr 3, 1999.
Svensson, B. (1999). Pundare, junkare och andra. Lund, Studentlitteratur.
Sørhaug, Tian (1996): Tykke og tynne beskrivelser. I Sørhaug, Tian: Fornuftens Fantasier. Universitetsforlaget.
Tungland, E., M. Smith-Solbakken og T. Clausen (1996): Talent eller Klient? Rapport RF- 96/025. Rogalandsforskning.
Waal, H, K Bussesund, T Clausen, I Skeie, A Håseth, P H Lillevold (2016): Statusrapport 2015 – Mot grensene for vekst og nytte? Seraf rapport 1/2016.
Unoter
[1] Mye tyder på at dette ikke var helt riktig, noe min tidligere kollega og senere medforfatter oppdaget da hun gjorde en annen type feltarbeid et tilsvarende sted som vi hadde arbeidet (Flåto, 2008).
[2] Jeg burde gitt henne mer honnør for denne sammenligningen, som tross noen vanskelige assosiasjoner, også utløste mange og fruktbare assosiasjoner.
[3] Der må jeg også erkjenne at jeg var for lite sjenerøs i mottagelsen (Flåto og Johansen, 2008).