Hva kan vi lære av demokratier som dør?

Nicolay B. Johansen, LovUrett

Engelsk versjon her

Lesetid: 27 minutter, minst. Særlig hvis du som meg har problemer med å lese lange tekster i ett strekk. 

Er demokratiet i fare, spør de prisvinnende forfatterne Steven Levistky og Daniel Ziblatt fra USA? Boka deres, «How democracies die», endte med å bli en bestseller og regnes i dag som en klassiker i spørsmålet om demokratiets sårbarhet. Sammen med blant annet Timothy Snyder og David Runciman, regnes disse forfatterne som ledende innen denne litteraturen. Snyder er nok den som har gått mest aktivt inn i kampen for å forsvare demokratiet, han er kjent for lett tilgjengelige bøker Om tyranniet, Om frihet og Veien til ufrihet. Runciman har forlatt sin post i akademia for å drive en podcast i samme ånd. Dette notatet handler imidlertid om boka til Levitsky og Ziblett. dette notatet får du oppsummert et utvalg hovedpunkter med enkelte korte forklarende kommentarer.

«How democracies die» kom ut i begynnelsen av 2018, ett år etter at USAs 45 president, Donald J. Trump hadde inntatt denne posisjonen. Det er det som utløser spørsmålet.  Forfatterne, som er professorer i statsvitenskap ved et fremstående universitet (Harvard), påpeker at demokratiet har et utviklet sett med barrierer som understøtter demokratiet. Likevel er de bekymret, og ikke bare for USA.

En rundreise i verden gir noen innledende observasjoner. Først og fremst, sier de, er mange forsøk på å avskaffe demokratiet «lovlige». De gjennomføres innenfor lovens og rettsstatens rammer. Originalen for denne måten å gå fram på, er Hitlers maktovertagelse i 1933. Hitler gjennomførte et mislykket kuppforsøk ti år tidligere, og ble dømt til fengsel for dette (der han skrev boken «Mein Kampf»). Lærdommen han trakk var at han ville gjøre det «legalt» neste gang. Og det fungerte. Nå gjelder det altså å lære av det som skjedde den gangen. Det finnes mange fremstillinger av Hitlers maktovertagelse, personlig har jeg brukt Shirers «The rise and fall of the third reich», og Levitsky og Ziblatt gir ingen fullstendig gjennomgang.

Hitler og nazistenes maktovertagelse er blitt hele det politiske livets målestokk etter andre verdenskrig. Grunnen til det, er at grusomhetene de stelte i stand står igjen som den vestlige sivilisasjonens moralske ankerfeste. Nazistenes regime representerer «det verste som kan skje» på et kulturelt plan. Samfunnsformasjonene er i etterkant designet for å unngå at «det skjer igjen».

Vestlige samfunn har utviklet forskjellige innretninger for å hindre det utenkelige i å skje igjen. De fleste land har en eller annen form for konstitusjonell innretning som hindrer lignende politiske tanker fra å få fotfeste. I Tyskland er nazistiske ideer forbudt i offentligheten og de har en egen domstol som sikrer at lovforslag ikke overskrider konstitusjonelle grenser. Tyskland er nok det landet som har det sterkeste vernet, og det er alminnelig å knytte dette til en kulturelt nedfelt skyldfølelse.

På verdensbasis ble FN opprettet som en direkte konsekvens av andre verdenskrig, med deres Menneskerettighetserklæring som den første og fremste folkerettslige manifestasjonen. Menneskerettigheter og forbud mot diskriminering har spredd seg til mange land siden. Menneskerettighetene ble tatt inn i den norske Grunnloven i forbindelse med 200-årsjubileet i 2014.

Demokratiet er umulig uten rettsstaten og maktfordeling. Men rettsstaten er mye mer enn at makten er splittet opp i den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Og det krever litt nærmere forståelse av hvordan demokrati og rettsstat henger sammen, for å se hvordan denne samfunnsformen er sårbar overfor autokratiske forsøk på maktovertagelse. Levitsky og Ziblatt leverer på dette spørsmålet. Samtidig er det et hovedpoeng for dem at demokratier også hviler på uformelle normer. De kulturelt understøttede uformelle normene, er faktisk helt avgjørende for å bevare demokratiet.

Levitsky og Ziblatts bok tar utgangspunkt i USAs styresett, men de bruker også aktivt erfaringer fra land som Chile, Ungarn, Polen, Peru, Tyrkia og Venezuela. Konklusjonene de trekker, er relevante for alle demokratier.

Det første de gjør, er å ta for seg demokratiet og det politiske rommet. Nedenfor skal jeg 1) samle opp noen hendelser som ikke hører hjemme i det politiske rommet, som hver især bør få alarmklokkene til å ringe. Dernest skal jeg 2) bruke litt plass på uformelle normer som er helt avgjørende for å beskytte et demokrati, der forfatterne fremhever to helt spesifikke, som de mest viktige.

 

0. Kortversjonen

Politikk er å tåle uenighet. Det er å være uenige om hvordan staten skal forvalte sin midler, uten å ty til vold. Runciman legger spesielt stor vekt på det at vold og politikk motsetninger. Et annet moment er, som nevnt over, at antidemokratiske krefter bruker de demokratiske institusjonene og rettsstaten mot ordningen selv. Det kan synes paradoksalt, men det er også det som er utgangspunktet for Levitsky og Ziblatt.

Forfatterne presenterer resonnementet sitt (side 8-9) med å slå fast at deres system med «checks and balances» (rettsstaten) har fungert ganske bra sånn som det ble designet av grunnleggerne (slutten av 1700-tallet). Demokratier fungerer virker best og holder lenger der hvor konstitusjonen understøttes av uskrevne demokratiske normer. Disse normene er omdreiningspunktet i fremstillingen deres. Den første av disse er gjensidig toleranse, altså en forståelse der de stridende parter aksepterer hverandre som legitime rivaler. Den andre tilbakeholdenhet, altså en norm om at politikere som kommer i posisjon avholder seg fra å bruke alle de maktmidlene de ellers har til rådighet overfor sine motparter.

Disse normene understøttet USAs demokrati gjennom nesten hele det 20. Århundret, sier forfatterne. De fungerte som et «mykt gelender» for demokratiet, som bidro til at politikken ikke endte opp i en polarisert krigslignende strid, slik man kjenner det fra mange andre land der demokratiene har blitt ødelagt (inkludert Europa på 30-tallet og Sør-Amerika på 60- og 70-tallet, men også mange andre eksempler som diskuteres i boka).

I dag må vi konstatere at de demokratiske normene har blitt svekket, sier de. Denne prosessen begynte på slutten av 1980-tallet og har akselerert etter tusenårskiftet. Etter at Barack Obama ble valgt til president i 2008 har hans og demokratenes motpart, republikanerne, i særdeleshet gjort seg skyldig i å problematisere legitimiteten til deres motpart. De har forlatt normen om tilbakeholdenhet. De opptrer som om alle midler er tillatt. Trump har forsterket denne retningen, men det var ikke ha som fant den opp. Polariseringen stikker dypere enn som så. Den handler om en eksistensiell «rasemessig» og kulturell motsetning, sier forfatterne. Og er det noe historien kan lære oss, er det at ekstrem polarisering dreper demokratier.

Det er derfor grunn til å slå alarm, sa de allerede i 2018. Ikke bare hadde de valgt en populist til president i 2018, de hadde gjort det på et tidspunkt da demokratiets rekkverk var svakere enn noensinne i demokratiets moderne tidsalder (side 9).  

Hvis du bare trenger en oversikt over argumentet til Levitsky og Ziblatt, kan du slutte å lese her. Hvis du ønsker deg en detaljert gjennomgang med mere kjøtt på beina som utfyllende eksempler, må du skaffe deg boka. Den er tilgjengelig både som lydbok og E-bok, foruten at den koster mindre enn 200 i paperback. Dersom du ønsker deg en litt mer utfyllende presentasjon av innholdet, kan du lese videre her.

 

1. oppførsel som burde vekke bekymring

Et hovedpoeng for forfatterne er at demokratier ikke kommer av seg selv. De er avhengige av institusjoner. Demokrati går for eksempel ikke an uten at det er noen å stemme på. En av de viktigste institusjonene er derfor de politiske partiene. Ledelsene i disse partiene unndrar seg på flere måter demokratisk kontroll, men de har mange ganger vist seg viktige som sorteringsmekanisme. De har stanset uegnete kandidater.

I det politiske systemet må man klare å akseptere uenighet, men man kan også inngå allianser. Dette er et nesten helt udiskutabelt gode.

Men altså bare nesten, for noen ganger inngår man allianser med parter, som utnytter avtalen utelukkende for egen vinning og bruker den til å bryte ned demokratiske institusjoner. Hitlers vei til makten er et skoleeksempel på dette, som også er bakteppet for forfatternes første store grep- De lanserer fire væremåter i det politiske liv, som kan brukes til å gjenkjenne autoritære politikere når entrer scenen. Vi bør bekymre oss, skriver de, når en politiker 1) avviser de demokratiske spillereglene, 2) bestrider motstandernes legitimitet, 3) tolererer eller oppmuntrer til vold, eller 4) viser en vilje til å begrense motstandernes sivile friheter, inkludert media. Jeg gjengir her tabell 1, fra side 23 i min utgave, som utdyper disse punktene:

«Fire nøkkelindikatorer på autoritære tendenser»:

  1. Avvisning, eller svak støtte til demokratiske spilleregler
    • Avviser de Grunnloven eller uttrykker de en vilje til å bryte den?
    • Antyder de et behov for antidemokratiske tiltak, som å avlyse valg, bryte eller suspendere Grunnloven, forby visse organisasjoner eller begrense grunnleggende sivile eller politiske rettigheter?
    • Søker de å bruke (eller støtter bruken av) utenomkonstitusjonelle midler for å endre regjeringen, som militærkupp, voldelige opprør eller masseprotester som tar sikte på å tvinge frem et styreskifte?
    • Forsøker de å undergrave legitimiteten til valg, for eksempel ved å nekte å akseptere troverdige valgresultater?
  1. Avvisning av motpartens politiske legitimitet
    • Beskriver de rivalene sine som subversive, eller imot den eksisterende konstitusjonelle orden?
    • Hevder de at rivalene deres utgjør en eksistensiell trussel, enten mot nasjonal sikkerhet eller mot den rådende livsstilen?
    • Beskriver de grunnløst sine partiske rivaler som kriminelle, hvis påståtte lovbrudd (eller potensial til å gjøre det) diskvalifiserer dem fra full deltakelse på den politiske arenaen?
    • Antyder de grunnløst at rivalene deres er utenlandske agenter, ved at de i hemmelighet samarbeider med (eller er ansatt av) en utenlandsk regjering – vanligvis en fiendtlig regjering?
  1. Toleranse for eller oppmuntring til vold
    • Har de noen bånd til væpnede gjenger, paramilitære styrker, militser, gerilja eller andre organisasjoner som driver med ulovlig vold?
    • Har de eller deres partisanallierte sponset eller oppmuntret til mobbangrep på motstandere?
    • Har de stilltiende støttet vold fra sine støttespillere ved å nekte å utvetydig fordømme og straffe den?
    • Har de rost (eller nektet å fordømme) andre betydelige handlinger av politisk vold, enten tidligere eller andre steder i verden?
  1. Vilje å begrense motstandernes sivile friheter, inkludert media.
    • Har de støttet lover eller retningslinjer som begrenser sivile friheter, som utvidede lover om ærekrenkelse eller injuriering, eller lover som begrenser protester, kritikk av myndighetene eller visse sivile eller politiske organisasjoner?
    • Har de truet med å iverksette rettslige eller andre straffende tiltak mot kritikere i rivaliserende partier, sivilsamfunnet eller media?
    • Har de rost undertrykkende tiltak iverksatt av andre myndigheter, enten tidligere eller andre steder i verden?

Dette er en huskeliste vi kan henge opp på veggen (kanskje ved siden av den Timothy Snyders 20 huskeregler i møte med trusselen fra tyranniet).

Det er imidlertid viktig også å ha med seg en observasjon forfatterne gjør i kapittel 3 («Den store amerikanske abdiseringen»). Det er for det første, at inntil tusenårskiftet, hadde knapt noen president i USA gitt utslag på disse punktene. Presidentkandidat Trump derimot, slo ut på hver og en av dem.

Det er alarmerende nok i seg selv, og når dette skrives, gjøre den samme presidenten tilsynelatende alvor av å bruke vold mot egen befolkning og meningsmotstandere. Han har uttalt at han hater dem, og gjentatt at de er syke og farlige. Helt uten grunnlag i fakta. Det som i tillegg er et poeng i denne sammenhengen, er at han allerede som presidentkandidat ikke bare slo ut på alle disse indikatorene, men at han gjorde det uten at

1) ledelsen i det republikanske partiet stanset ham,

2) mediene klarte å gjøre ham politisk død, og

3) at velgerne vendte ham ryggen.

Dette er ikke et notat om president Trump, men om hvordan demokratier dør og hva som gjør dem sårbare. På det politiske plan, skjer dette når politikere ikke oppfyller sine plikter overfor demokratiet. De kan innbille seg at en autoritær leder kan holdes i sjakk, selv om han, eller hun, tilgodeses med makt, og/eller at det foreligger et delvis interessefellesskap mellom legitime politiske partier og autoritære krefter (begge deler var til stede i Hitlers tilfelle). Det er det nok også i tilfellet Trump, der republikanernes ønske om skatteletter og redusert innvandring, samt kulturelle spørsmål som abort og sammenfalt med Trumps Maga-bevegelse.

Dette er en lærdom som er helt spesielt viktig i konservative kretser (i Norge har Bård Larsen vær i særklasse flinkest til å minne om dette punktet). Men like viktig er det å være oppmerksomme på hvordan autoritære krefter undergraver demokratiet på rettsstatens egen banehalvdel.

 

Undergraving av demokratiet

Demokratiet undergraves for det første langsomt og i små steg. For det andre retter denne aktiviteten seg mot både formelle og uformelle regler.

Det formelle grunnlaget kjenner vi på norsk som reglene for lovdanning, maktutøvelse og domstolenes myndighet. I USA snakker man om «checks and balances». Ingen lover er for eksempel gyldige hvis de ikke er vedtatt av et «kompetent» Storting. Hva betyr det å være kompetent? Det forteller prosessreglene. Prosessregler kan endres, vris og vrenges på.

Den utøvende makt er begrenset av Grunnloven og annet lovverk, de kan ikke ta avgjørelser etter eget forgodtbefinnende. Domstolene skal dømme uavhengig av politiske strømninger og press. De tre statsmaktene skal opptre uavhengig for å være hverandres kontrollører. De er hverandres «checks and balances», og det gjelder ikke bare på dette overordnede nivået. De tre statsmaktene er representert i utallige små og store lommer i statsstyret. I Norge har vi for eksempel Trygderetten, som en ankeinstans for avgjørelser i Nav. Men om dette er lett å hevde som idealer, er det vanskeligere å gjennomføre i praksis. I alle rettsstater florerer det med kompromisser, gråsoner og dobbeltroller, spesielt lenger ned i statsadministrasjonen. Autoritære krefter har vist seg gode til å utnytte de iboende uklare grenseflatene.

Levitsky og Ziblatt fremhever betydningen av at de autoritære kan «temme» sine kontrollører. De kan kort sagt kjøpes, trues eller elimineres, og det er rikelig med eksempler å ta av. De vektlegger bruk av «intimidering» av dommere, folk i forvaltningen og meningsmotstandere. Intimidering kan bety alt fra trusler om straff og utpressing til mindre synlige former for press som dulgte trusler.

Det synes å være en favoritt blant autokrater å straffeforfølge deres potensielle kontrollører. Men dette krever i sin tur, at de allerede har overvunnet rettsapparatets operatører og fått dem til å tjene deres sak. Det samme gjelder skattevesenet. De kan også gå til erstatningssøksmål, typisk for ærekrenkelser og lignende. Eller de kan gå direkte til gammeldags utpressing, men mer subtile metoder på rettsstatens grunn («courtpacking), der de utnytter huller i systemet. Det er sistnevnte vi forbinder med nåtidens autokrater.

Det eksempelet de bruker mest plass på, er innsettelse av dommere i Høyesterett. Der er det relevante forskjeller på ordningen i USA og i Norge. I USA er det den sittende presidenten som foreslår nye dommere, når det blir en ledig plass. Det er tradisjonelt blitt anerkjent at presidenten foreslå en kandidat kjent for å stå sitt parti nært i en rekke spørsmål. Utnevnelsene er dermed politiske, men de skal godkjennes av Senatet (som da fungerer som et kontrollorgan). Det var kutyme at Senatet aksepterte presidentens forslag, samtidig som at presidenten var tilbakeholdende med å foreslå ytterliggående politisk orienterte kandidater.

I Norge er det regjeringen («Kongen») som utnevner høyesterettsdommere. Det gjør de nokså rutinemessig etter råd fra «Innstillingsrådet». Innstillingsrådet vurderer søkerne etter kvalifikasjoner og ikke politisk tilhørighet. Totalt upolitiske kan slike utnevnelser ikke bli, og det finnes folk i Norge som klager over at disse utnevnelsene har en tendens til å favorisere jurister som er «statstro» (ikke dømmer mot staten der de er part, motsatt rettighetstro kanskje). Dette er for det første andre dimensjoner enn de rent partipolitiske selv de kan ha en politisk dimensjon, men for det andre og enda viktigere, er dette forsøk på å velge de beste, de fremste i juristkretsene. Dette betyr at domstolene i mindre grad anses som politiske aktører og dermed at man kan stole på at de fatter riktige, og ikke ønskelige, beslutninger. Man kan rett og slett ha mer tillit til norsk Høyesterett. De må forventes å være et sterkere bolverk mot autoritære krefter enn USAs Høyesterett.

 

2. Demokratiets rekkverk: uformelle normer

Inntil nå har fremstillingen sentrert rundt demokratiets og rettsstatens formelle regelverk. Forfatterne gir en grundig innføring i grunnene til at det formelle regelverket aldri kan være tilstrekkelig, men her vil jeg konsentrere meg om to normer som ikke er, og kanskje ikke er mulig å nedfelle i manifeste regler: gjensidig toleranse og institusjonell tilbakeholdenhet.

 

2.1. Gjensidig toleranse

Politikk er fredelig kappestrid om retten til å styre et land. Dette er ikke noe Levitsky og Ziblatt finner på, det er en helt alminnelig oppfatning. David Runciman legger stor vekt på at politikk er motsatsen til vold i sin innføringsbok om emnet. Politikk er imidlertid mer enn at man avstår fra våpenbruk. Det forutsetter at man tåler den andre. Levitsky og Ziblatt skriver:

Gjensidig toleranse viser til ideen om at så lenge våre rivaler følger konstitusjonelle regler, aksepterer vi at de har lik rett til å eksistere, konkurrere om makt og styre. Vi kan være uenige med, og til og med sterkt mislike, våre rivaler, men vi aksepterer dem likevel som legitime. Dette betyr å erkjenne at våre politiske rivaler er anstendige, patriotiske, lovlydige borgere – at de elsker landet vårt og respekterer grunnloven akkurat som vi gjør. Det betyr at selv om vi mener at våre motstanderes ideer er tåpelige eller feilaktige, ser vi dem ikke som en eksistensiell trussel. Vi behandler dem heller ikke som forræderske, subversive eller på annen måte utenfor rekkevidde. Vi kan felle tårer på valgnatten når den andre siden vinner, men vi anser ikke en slik hendelse som apokalyptisk. Sagt på en annen måte er gjensidig toleranse politikernes kollektive vilje til å bli enige om å være uenige (side 102).

Det er mye mer å si om denne normen, og jeg kommer tilbake til den nedenfor, men det er som nevnt et poeng at dette er vanskelig å lovfeste. Dette er til gjengjeld en norm som er svært utsatt. Forfatterne fortsetter med å konstatere at de i omtrent alle tilfeller av demokratisk sammenbrudd som de har studert, har potensielle autokrater – fra Franco, Hitler og Mussolini i mellomkrigstidens Europa til Marcos, Castro og Pinochet under den kalde krigen til Putin, Chávez og Erdoğan nylig – rettferdiggjort sin maktkonsolidering ved å stemple motstanderne sine som en eksistensiell trussel.

 

2.2. Institusjonell tilbakeholdenhet

Institusjonell tilbakeholdenhet er oversatt fra det engelske uttrykket «forbearance». Det betyr noe slikt som «tålmodig selvkontroll og toleranse», eller «det å avholde seg fra å utøve en juridisk rettighet».

For vårt formål kan institusjonell overbærenhet tenkes på som å unngå handlinger som, samtidig som de respekterer lovens bokstav, åpenbart bryter med dens ånd. Der normer for overbærenhet er sterke, bruker ikke politikere sine institusjonelle privilegier i full kraft, selv om det teknisk sett er lovlig å gjøre det, for slike handlinger kan sette det eksisterende systemet i fare (side 106).

De første eksemplene de bruker er det britiske kongehuset som ikke har noe formelt krav om å be det største partiet etter et valg om å danne regjering. Kongen har i realiteten uinnskrenket myndighet til å velge den han/hun foretrekker. Siden boken tar utgangspunkt i USA er det relevant å minne om eksempelet «filibuster» som de bruker. Filibuster er en ordning der man kan trenere behandling av vedtak i USAs kongress. Opposisjonen har anledning til å utsette og vanskeliggjøre flertallsvedtak, men denne anledningen har det vært kutyme for å ikke bruke. Det samme gjelder anledning til å ikke godkjenne budsjetter og tilbakeholdenhet med å benåde straffedømte. Tilbakeholdenheten er uformelt nedfelt.

Et annet eksempel er at det i USA ikke var noen regel om hvor mange perioder en president kunne sitte. Man respekterte likevel den uskrevne reglen om at man satt maks to perioder. Vi kal legge til at i Norge har vi hatt en uskreven regel om at Høyesterett kan overprøve vedtak i Stortinget. Men kanskje enda mer aktuelt, er betyr denne tilbakeholdenheten at man lar være å bruke strafferettslige virkemidler mot politiske motstandere. Når man er i posisjon, sitter i presidentembetet eller statsministerens kontor som vi har i Norge, så leder man forvaltningen og politiet. Man skal legge føringer for hvordan de skal utføre oppgavene sine, det er det som er ledelse. Men man skal ikke bruke straff og andre forvaltningsorganer, som for eksempel skattevesenet, for å plage meningsmotstandere. I Norge har vi en sterk norm, jeg er på stående fot usikker på om denne er formelt nedskrevet eller ikke, om at politisk ledelse ikke blander seg inn i enkeltsaker. Hvis en person er siktet for et drap med antatt politiske dimensjoner, vi har en aktuell sak i Oslo sensommeren 2025, er det uhørt i en norsk sammenheng å uttale seg om saken, eller legge til grunn at den antatte gjerningspersonen er skyldig før dommen er falt. Samtidig har Trump gått direkte inn og avkrevd justisministeren at hun lager straffesak mot en tidligere konkret embetsmann.  

Normer for tilbakeholdenhet er en uformell begrensning som er spesielt viktige i presidentdemokratier, sier forfatterne.

Ubegrensede presidenter kan presse Høyesterett eller omgå Kongressen ved å avgjøre via dekret. Og en uhemmet Kongress kan blokkere presidentens alle bevegelser, true med å kaste landet ut i kaos ved å nekte å finansiere regjeringen, eller stemme for å fjerne presidenten på tvilsomt grunnlag. (…) Det motsatte av tilbakeholdenhet er å utnytte ens institusjonelle privilegier på en uhemmet måte. [noen] kaller dette «konstitusjonell hardball»: å spille etter reglene, men presse mot deres grenser og «spille for å tjene penger». Det er en form for institusjonell kamp som tar sikte på å permanent beseire ens partiske rivaler – og ikke bry seg om det demokratiske spillet fortsetter (side 108–109).

Demokrati er et spill som skal spilles om igjen og om igjen. Derfor er gjensidig toleranse og institusjonell tilbakeholdenhet er nært beslektet. Noen ganger forsterker de hverandre.

Politikere er mer tilbøyelig til å være overbærende når de aksepterer hverandre som legitime rivaler, og politikere som ikke ser på rivalene sine som subversive, vil være mindre fristet til å ty til normbrytende handlinger for å holde dem utenfor makten. Overbærenhetshandlinger – for eksempel et republikansk-kontrollert senat som godkjenner en demokratisk presidents valg til Høyesterett – vil forsterke hvert partis tro på at den andre siden er tolererbar, noe som fremmer en positiv sirkel (side 111).

Jeg ville omtalt dette som ritualer. Ritualer forsterker normer. Men her ligger også sprengkraften i å bryte dem. Når man bryter gjensidighetsnormene, setter man i gang en ond sirkel.

Eroderingen av gjensidig toleranse kan motivere politikere til å bruke sine institusjonelle virkemidler så bredt som de kan slippe unna med. Når partier ser på hverandre som dødsfiender, øker innsatsen i politisk konkurranse dramatisk. Å tape slutter å være en rutinemessig og akseptert del av den politiske prosessen og blir i stedet en fullverdig katastrofe. Når den oppfattede kostnaden ved å tape er tilstrekkelig høy, vil politikere bli fristet til å gi opp overbærenheten. Konstitusjonelle hardhendte handlinger kan i sin tur undergrave gjensidig toleranse ytterligere, og forsterke oppfatningen om at våre rivaler utgjør en farlig trussel. Resultatet er politikk uten rekkverk – (…) en «syklus av eskalerende konstitusjonell avgrensning» (side 111).

Det som krever en forklaring, er ikke at disse normene blir brutt. Det skal vi se på i neste seksjon. Det som er vanskelig å forstå, er hvordan de kunne oppstå og fungere så lenge som de gjorde.

 

3. Demokratiets trange fødsel

Det var ingen selvfølge at demokratiet skulle vokse fram, heller ikke i USA. Her lager forfatterne en skisse av en langsom prøve-og-feile prosess, som bare kan kommentere kort her. Det er for det første at det tok tid. I demokratiets første fase så de etter hvert store partiene på hverandre med stor skepsis, og omtalte hverandre som fiender og trusler mot videre eksistens. Gradvis tålte de hverandre mer. Makten ble overlevert til den andre parten, både en, to og tre ganger. Det gikk, om ikke fint så gikk det. De tok etter hvert sjansen på å stole på hverandre. Det hjalp at de måtte inngå kompromisser. Dagliglivet i politikken forente dem, i store og små folkevalgte forsamlinger. Til slutt ble det en kultur som holdt bidro til å holde demokratiet i gang.

Den skjøre balansen ble utviklet på et fundament av undertrykking. Partiene var forent i å holde slavene, etter hvert de tidligere slavene, utenfor. Den politiske forsoningen i USA foregikk altså under en tilbakevendende strid, til tider en faktisk borgerkrig, om slaveriet. Slaveritilhengerne tapte til slutt krigen, men demokratiet vokste fram fordi de tidligere slavene ble holdt nede og utenfor politikken med andre midler. Her vil jeg legge til at dagens skillelinjer ikke gjorde seg gjeldende da, det var republikanerne som først og fremst opponerte mot slaveriet den gangen. De store partiene samarbeidet imidlertid om å holde det de der borte kaller den svarte delen av befolkningen utenfor politikken:

Amerikas demokratiske normer ble dermed født i en kontekst av ekskludering. Så lenge det politiske samfunnet i stor grad var begrenset til hvite, hadde demokrater og republikanere mye til felles. Ingen av partiene ville sannsynligvis se på den andre som en eksistensiell trussel. Prosessen med rasemessig inkludering som begynte etter andre verdenskrig og kulminerte i Civil Rights Act av 1964 og Voting Rights Act av 1965, ville endelig demokratisere USA fullt ut. Men det ville også polarisere det, og utgjøre den største utfordringen for etablerte former for gjensidig toleranse og overbærenhet siden [da] (side 144).

Og på mange måter er det den samme striden som har dukket opp igjen i vår tid, og som har forårsaket sammenbruddet. Men det begynte ikke med Trump, det begynte heller ikke med senatoren Newt Gingrich. Men dette er viktige personer i de siste tiårenes utvikling, med den foreløpige kulminasjonen i at Trump ble valgt til president i USA til tross for at alle alarmklokkene burde ringt.

 

4. Sammenbruddet i USA: det begynte ikke med Trump

Det begynte heller ikke med Newt Gingrich, men han etterlot en varig og dyster arv. Gingrich var en fremstående amerikansk politiker. Han blir ofte knyttet til forråelsen av ordskiftet i USAs offentlighet. Han begynte på begynnelsen av 1990-tallet å bruke sterkt negativt ladete ord for å beskrive demokrater, hans politiske motstandere. Han brukte karakteristikker som «patetisk, syk, bisarr» om dem. Om det de sto for kalte hans «svik», anti-nasjonale, anti-familie og ikke minst «forrædere». Dette var begynnelsen på et «seismisk skift» i USAs politiske liv (side 148). For etter ham, ble alt mye verre.

Levitsky og Ziblatt gjengir en lang rekke brudd på det normative rekkverket i årene etter 2000. Det året tapte demokratenes kandidat Al Gore valget på kontroversielt vis (det sto om et vedtak i en republikanskdominert rettsinstans). Han aksepterte imidlertid nederlaget, og det skapte forhåpninger, og forventninger om en slags forsoning. Det motsatte skjedde. Den yngre president George W. Bush lovet å være en brobygger, men «krigen ble bare intensivert i hans periode

Resultatet ble at demokratene begynte å gjøre det samme. Forfatterne nevner det å være sandpåstrøere i utnevnelse av dommere (noe de altså driver med i USA). Republikanerne utvidet sitt repertoar av normbrudd (svekket kontroll med presidentens forehavender, side 153 og ikke minst intensiveringen av «gerrymandering», side 155). En av de mest ivrige fortalerne i dette korstoget mot politisk toleranse var Ann Coulter, sier forfatterne. Hun utga en rekke med bøker med følgende talende titler: Slander, Treason, Godless, Guilty, Demonic, Adios og America! (side 156). De snakket altså om demokratene som:

  • («Lands»-)Svikere
  • Syke
  • Farlige

Denne språkbruken avtok ikke da Barack Obama stilte opp som kandidat for Demokratene. Han var «svart», men det kunne man ikke ta ham for direkte. Han ble i stedet omtalt som en trussel mot USA, han var ikke «ekte amerikaner» og mange sådde tvil om han var født i USA (et krav for å bli president), sier forfatterne.

De peker på tre sentrale hendelser i Obamas presidentperiode, som forsterket trenden. Obama selv tiltok seg rettigheten til å foreta internasjonale avtaler på egenhånd (Irans atomprogram). Dette hadde uformelt vært noe man sørget for at man hadde bred støtte for i politiske kretser (ganske tilsvarende norske forhold).

En annen sak på slutten av presidentperioden gjaldt oppnevnelsen av en høyesterettsdommer. Trump var valgt, men hadde ikke inntrådt da det ble en ledig plass (en republikansk oppnevnt dommer døde helt plutselig). Republikanerne fikk utsatt innsettelse av en ny dommer. Det ble hevdet at dette først skulle skje med den påtroppende presidenten. Argumentet var i og for seg fornuftig, men det stred med sedvane. De “stjal” dermed et sete i Høyesterett. Prisen de betalte var bare enda en runde med erosjon på politikken.

En ny orden preget av gjensidig fiendtlig hadde inntrådt. De nye mediene inntok etter hvert et kompromissløst språk. Og i tillegg gikk man hardt ut mot de fra egne rekker som fravek den nye linjen. De «tøffe» kandidatene ble også støttet av pengesterke kilder.

Da Donald Trump tiltrådte i januar 2017, var rekkverket fortsatt der, men det var svakere enn det hadde vært på et århundre – og ting var i ferd med å bli verre (side 175).

Det var også andre faktorer som bidra til det vi nå kaller polariseringen i USAs politiske ordskifte, men det vi har sett siden tidlig 1990-tall er en gradvis nedbygging av det normative rekkverket, sier Levitsky og Ziblatt.

Den som vil undersøke resonnementet til disse forfatterne nærmere må nesten oppsøke boka selv. De har mange eksempler fra andre land som er både opplysende og setter temaet i en global ramme som jeg ikke kan yte rettferdighet. Den inneholder også flere kapitler jeg ikke har gjengitt fra her, blant annet to kapitler om Trumps første år ved makten. Når dette skrives, er hans presidentvirke skrudd opp så mange hakk i nedbyggingen av demokrati og rettsstat at dette kapittelet fremstår helt avleggs. Det mest opplagte var kanskje at Trump nektet å anerkjenne valgnederlaget i 2020 og oppmuntret folk til å storme kongressen 6. januar 2021.

 

5. Hva kan vi lære?

Levitsky og Ziblatt publiserte sin bok i begynnelsen av 2018. Mye har skjedd i ettertid, men begynnelsen på andre presidentperiode har vist advarslene var mer enn berettiget. Dette er ikke anledningen til å gå nærmere inn på detaljene. Her har formålet vært å løfte fram de analytiske grepene forfatterne gjorde.

Samfunnsborgere bør være oppmerksomme på fire typer av politiske uttalelser og væremåter, sier Levitsky og Ziblatt.

  1. Avvisning, eller svak støtte til demokratiske spilleregler
  2. Avvisning av motpartens politiske legitimitet
  3. Toleranse for eller oppmuntring til vold
  4. Vilje å begrense motstandernes sivile friheter.

I tilfellet Trump har dette vist seg å være treffsikre indikasjoner på at partiet hans vil avvikle demokratiske institusjoner. Forfatterne viser at uttalelser som dette bryter med både skrevne og uskrevne normer i demokratier, men de legger særlig vekt på betydningen av de som ikke er nedskrevet. De hevder at demonteringen av demokratiet begynte med ringeakt for normene om toleranse og tilbakeholdenhet. Situasjonen i dag er preget av at begge parter i mindre grad lar seg styre av disse normene, men denne utviklingen kan ledes tilbake til endringer i republikanernes strategier rundt 1990.

Det de sier er også at demokratiet og rettsstaten er mer enn en konstitusjonell orden, mer enn nedskrevne regler. Demokratiet krever at de som har makt også avstår fra å bruke den. Dette skaper et rom for politikere, der de formelt har anledning til å gjøre noe som de uformelt ikke kan tillates. Den som vil, kan med ryggen fri hevde at de har retten på sin side, mens de uthuler eller kanskje til og med undergraver demokratiet. Hver og en av disse valgene, kan fremstå som tilforlatelige. Men, som forfatterne sier, bygges demokratier ned med små skritt, hver for seg tilsynelatende uskyldige, skritt. Det er summen av de skrittene som har ført verdens største militærmakt dit de er i dag.