Nicolay B. Johansen
Fagsjef ModusA og tidligere leder av Skyggeutvalget
Når vi trodde at 9 år med rusreform endelig var over, nedsetter regjeringen et nytt utvalg: «Rusbehandlingsutvalget». Den såkalte rusreformen ble vedtatt i begynnelsen av juni i år, men til tross for rekordintensiv debatt, ble det ikke noen egentlig reform. Og nå skal vi forberede oss på enda en runde. Den gode nyheten er at vi nå skal diskutere mer grunnleggende spørsmål på rusfeltet. Den dårlige nyheten er at utvalget bare skal skrape i overflaten av dem. Det nyopprettede «rusbehandlingsutvalget» skal finpusse og strømlinjeforme den allerede eksisterende behandlingssektoren for narkotikaproblemer. Oppdraget deres varsler imidlertid ingen «behandlingsreform», slik det blir lovet.
Solbergregjeringen lanserte en rusreform allerede i 2016 og foreslo at bruk og besittelse av narkotika skulle avkriminaliseres i 2021. Forslaget ble nedstemt, men etterfølgende ble strafferammene redusert av Høyesterett og mindre narkotikasaker ble nedprioritert av Riksadvokaten. Dette har medført en kraftig reduksjon i antallet straffesaker etter legemiddellovens bestemmelser om bruk og besittelse.
Disse endringene fikk motstanderne til å ville gjenskape det gamle lovverket, men i siste liten fant partene fram til et kompromiss. Resultatet er vanskelig å bedømme, men uansett hadde ikke denne reformen endret narkotikapolitikken på noen grunnleggende måte. Hvis man vil endre på livsvilkårene til mennesker med alvorlige narkotikaproblemer, vil det bare skrape overflaten, med en avkriminalisering. De man ser for seg, er de mest utslåtte menneskene i storbyenes russcener. Men det man lett glemmer er to to ting. For det første er dette bare en liten andel av de som har problemer. For det andre utgjør politi og rettsvesen bare en liten del av deres hverdag. Politiet kan riktignok være særs plagsomme og uønskete innslag i deres tilværelse, men hvis man skal reformere deres liv, er det helsevesenet og velferdsstaten som settes under lupen. Det er måten velferdsstaten omkranser mennesker med narkotikaproblemer, man må gjøre noe med, for å endre deres livsvilkår på en fundamental måte.
Det aller viktigste tiltaket på dette feltet ble etablert for mer enn 25 år siden, – det som nå heter LAR. LAR har reddet utallige liv, men det viktigste er at det har bidratt til å gjøre hverdagen mer forutsigbar og trygg for de som er med, og langsomt har det blitt mye mer liberalt. Samtidig er LAR fortsatt et system pasientene i stor grad opplever som urimelig strengt, gjerrig. En god del, vi vet ikke hvor mange, vegrer seg for å ta imot hjelp derfra, selv om de er befinner seg i desperate situasjoner.
Hvorfor er det noen som ikke vil være i et livreddende tiltak? LAR er etter hvert et lavterskel hjelpetiltak, men det er fortsatt en terskel. Og den terskelen er direkte eller indirekte satt for å fremelske en form for egeninnsats fra pasientenes side. Og det er i og for seg en aktverdig målsetning, men er terskelen satt på en hensiktsmessig måte? Treffer den rettferdig når den skiller mellom de som får og ikke får hjelp, hvem som får de riktige medisinene og de som får strenge kontroll.
En helt sentral bit av narkotikapolitikken, er å begrense alternativene til hjelp. Det lyder kanskje merkelig, men det er politisk sett helt avgjørende at den ordinære helsetjenesten ikke blander seg inn i dette regimet, hvor LAR nå har en nøkkelposisjon. Fastleger og andre innen helsevesenet skal ikke skape smutthull. Dette er grunnen til at Helsetilsynet er så, noen vil si overivrige, etter å frata leger som fraviker systemkravene retten til å forskrive tilsvarende legemidler.
Narkotikapolitikken nedfeller seg i måten Nav håndterer narkotikabrukende søkere, sykehusene legger opp behandling og lavterskeltilbudene innrettes. Velferdsstaten tilbyr en hel vifte av hjelpetiltak, men hjelpen kommer på betingelser og det er disse betingelsene som påvirker de mest utslåtte i deres hverdag. Hvis man skal hjelpe de som trenger det mest, må man ta inn over seg helheten i hjelpen, ikke bare politiet og strafferetten, sånn som Solberg-regjeringen la opp til.
Det hadde imidlertid vært å komme et lite stykke på veien, dersom straffen ble tatt ut av politikken. Nå er det altså satt ned et nytt utvalg, som utvider horisonten for narkotikapolitikken.
Problemet er at det oppdraget de har fått, heller ikke peker mot de store spørsmålene på feltet. Oppdraget deres er å strømlinjeforme det foreliggende behandlingsregimet. De skal ikke vurdere hva som er god behandling. De skal ikke diskutere ensrettingen som kontrolleres av Helsetilsynet. De skal finpusse finansieringsmodellen og samhandling, men de skal ikke ta for seg hva det vil si, at brukerorganisasjoner blir tvunget til å bistå i utførelsen av regjeringens politikk. Det er de vellykkete pasientenes historier som nok en gang skal høres, selv om det er de som ikke lykkes, som skaper behovet for reformer. Utvalget skal fremme kunnskapsbasert behandling, men det som trengs, er et kritisk blikk på den kunnskapen som skapes innenfor dagens regime.
Rusfeltet er plaget med en myriade av dobbeltroller og rolleblanding. Forskere opptrer som politikere, økonomiske aktører har direktelinje til direktoratet. Og de som evaluerer det hele, opptrer som behandlere og har investerte interesser i det foreliggende regimet. Alt dette mens uavhengige forskningsmiljøer er utradert.
Skyggeutvalget, som jeg ledet, leverte sin rapport om den forrige rusreformen i 2020. Rapporten fikk navnet «Rusfeltet må granskes!». Det er lite som peker i retning av at Rusbehandlingsutvalget skal levere noe i retning av en systematisk vurdering av narkotikapolitikken.
En av føringene er at det skal anlegges et normaliseringsperspektiv. Det gir faktisk et handlingsrom for utvalget. De skal også se hen til alkoholpolitikken, og kanskje er det akkurat det som trengs? At man faktisk ser håndtering av rusmidler under ett, og bryter ned skillet mellom alkohol og narkotika. For narkotikaen blir ikke borte, og utviklingen går i den retningen at nye generasjoner bruker rusmidler i begge kategorier om hverandre, på både godt og vondt. Det er ikke for tidlig å gjennomtenke det politiske svaret på denne utviklingen på en mer helhetlig måte.