Av Nicolay B. Johansen
Innlegg holdt på lanseringsseminar for boken, Litteraturhuset i Oslo, 28. august 2025.
Anslått lesetid: 10 minutter.
Jeg har villet to ting med denne boka. Et følelsesmessig engasjement og analytisk engasjement. Jeg skal si litt om begge, men mest om det sistnevnte. Nederst finner du en kort leserveiledning.
Det følelsesmessige er at saken etter min mening ikke har fått den betydningen den fortjener. De 80 ulovlige fengslingene og de 8000 feilaktige kravene om tilbakebetaling, og alt det andre vi ikke har oversikt over, er mye mer enn en krise for ofrene. Det er en krise for vårt styresett. Vi skryter av å leve i en velferdsstat, ikke bare i praktisk betydning. Vi skryter av å leve i et samfunn som tar vare på de som faller utenfor i den store samfunnsveven. I dette tilfellet har vi ikke bare sviktet denne oppgaven, vi som samfunn har aktivt gått etter dem, og satt dem i fengsel og gitt dem tilleggsbelastninger. Det er feil på så mange plan at vi som samfunn burde skamme oss. Men sakens håndtering tilsier ikke at vi skammer oss. Jeg vil bidra til skamfølelse.
Den andre ambisjonen henger sammen med og vokser ut av den første, men fortoner seg antagelig motsatt. Aller først må jeg bare si litt om hva som skjedde. Stortinget vedtok et lovverk som gjorde det ulovlig å reise utenlands når man mottar støtte gjennom folketrygden. Nav har forholdt seg til dette lovverket, også i håndteringen av de gjeldende sakene. Problemet var at i første omgang at disse bestemmelsene var i strid med våre internasjonale forpliktelser gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen står over norsk lov. Norsk lov var altså feil. I andre omgang var problemet at håndteringen av disse sakene ikke ble korrigert i henhold til riktig lovtolkning.
Viser denne saken at rettsstaten har spilt fallitt? Jeg ønsker å levere en kritikk av saken, som ikke kaster «ungen ut med badevannet», som det heter. Denne saken viser etter min mening verken at velferdsstaten er død eller at rettsstaten er et skuebrød. Det er mange som hevder dette, forleden dag møtte jeg en person på Facebook. Han sa at så lenge det er en person som ikke får oppfylt sine rettigheter, så har vi ikke en rettsstat. Blant folk som har mange og dårlige erfaringer med Nav og andre hjelpesystemer, er nok dette en utbredt oppfatning. Den ligger også innbakt i de fagtradisjonene jeg kommer fra, kriminologi og rettssosiologi. Den er mest uttalt hos den nå avdøde Thomas Mathiesen. Jeg minnes Thomas Mathiesen med glede og beundring for mange av hans bedrifter, jeg leser ham med stort utbytte og synes han stiller gode spørsmål som jeg har god nytte av. Men jeg mener også at han tok feil på noen viktige områder, ikke minst i synet på retten. Han avviste enkelt sagt ideen om rettsstaten som en ferniss over makt, først og fremst økonomisk makt.
Svikten i Nav har til nå hatt to tilgjengelige forståelsesrammer. Den juridiske er den første, og den opererer innenfor rettsstatstenkingen. Her må jeg legge til at det har kommet mye kritikk av saken og håndteringen av den, ikke minst det såkalte Arnesenutvalget, fra juridisk hold. Jeg også legge til at denne utvekslingen har gitt av de mest interessante meningsutvekslingene i norsk akademia på mange år. Men samtidig har dette vært en juss-intern kritikk.
Den andre forståelsesrammen er den rettssosiologiske, som avviser rettsstaten. Men denne stemmen har ikke kommet fram i debatten etter avsløringene i 2019. Vi har vel ikke noe egentlig rettssosiologisk miljø med utgangspunkt i samfunnsvitenskapen i tradisjonen etter Vilhelm Aubert og Mathiesen lenger. Og, sosiologien har som Rune Slagstad har påpekt utallige ganger, forsømt rettslige temaer. Jeg måtte til statsvitenskapen for å finne relevant litteratur.
Jeg har altså villet kritisere svikten i denne saken, på en måte som anerkjenner rettsstaten. Det er aldri gjort tidligere i norsk rettssosiologi, selv om det finnes tilløp her og der. Den samfunnsvitenskapen jeg har operert innenfor har ikke et språk for å forstå utviklingen innen rett og rettsstat.
For å gjøre dette har jeg opplevd det som nødvendig å systematisere et utkast til et slikt språk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette i denne korte innledningen, men dette er grunnen til at jeg har benyttet regjeringens egen granskingsrapport som grunnlag for boken. Jeg bruker dens beskrivelse av hendelsene og forklaringer på hva som skjedde, som utgangspunkt. Jeg utfordrer ikke deres beskrivelse med andre observasjoner, jeg utfordrer dem på forståelsesmåten og det de ikke har med. Jeg har gått tilbake til det som av og til kalles «oppdagelsesfasen» i vitenskapelige sammenhenger. Det er ikke alle som er enige i at dette er vitenskap, men det er nå i alle fall det jeg har gjort og det har gjort at bokens innledende faser kan virke litt lange for folk som er mest interessert i selve saken.
For selve saken, vil jeg rette oppmerksomheten mot bokens kapittel 7 og side 105.
Da jeg leste Arnesenutvalgets rapport for n’te gang, slo det meg at den inneholder et slags katalog over sjekkpunkter i rettsstaten. Her er det overføringsverdi til andre deler av forvaltningen, men sjelden ser man en mer instruktiv fremstilling enn dette tilfellet for Nav. Her kan man skjelne mellom formelle og uformelle korreksjonsmekanismer.
Uttrykket korreksjonsmekanismer er viktig, for det er det rettsstaten er. Den begynner med en oppsplitting av statsmakten i tre: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Disse skal kontrollere hverandre, holde hverandre i sjakk. De skal hindre dem i å vokse for mye. Det er en innebygd kontrollmekanisme. Statsmaktene gnisser mot hverandre. VI forventer at de skal forsøke å ekspandere, men da er de andre på plass. Maktfordeling betyr kontrollert konflikt. Det er forventet at det oppstår friksjon mellom statsmaktene, at det bølger fram og tilbake.
Ingen av oss levde da, men vi sier likevel at vi husker at maktfordelingsprinsippet ble innført i Norge med Grunnloven i 1814. Det er dette vi feirer hver 17. mai. Dette er likevel bare toppen av kransekaka, nesten bokstavelig talt. For maktfordelingen i stort, nedfeller seg i utallige små konfliktflater. Ikke minst i forvaltningen. Forvaltningen kan ikke gjøre som ledelsen til en hver tid vil. Forvaltningen er bundet av lovene og opererer derfor med nødvendighet i spenningsfeltet mellom den lovgivende og utøvende makt (forvirrende nok, begge deler ledet av politikere, men i forskjellige roller). For å sikre rettsriktighet i avgjørelsene, har man bygget inn en rekke kontrollmekanismer. Det er disse Arnesenutvalget så generøst gir et innblikk i. Jeg har, helt sikkert uten å få til en uttømmende liste, listet opp 6 av disse kontrollpunktene:
- Saksbehandling i linjen
- Politiske prosesser (deliberasjon)
- Utforming av rundskriv med mer (juridisk arbeid)
- Domstolsbehandling
- Akademiske miljøer
- Styringsdialog
Dette er de formelle kontrollpunktene, og hver av dem har en lang rekke underpunkter. Jeg diskuterer dem i større detalj i boka, med flere av Arnesenutvalgets eksempler.
Det interessante her, er at alle sviktet. Hvis en eller to av dem hadde sviktet, kunne vi pekt på enkeltpersoner eller kanskje yrkesgrupper (jfr. politiet i narkotikasaker). Men her var det svikt over hele linja, og da må man nesten forklare dette med noe mer enn det Arnesenutvalget gjorde, da de kalte rapporten sin for «Blindsonen».
Blindsone er en metafor. Metaforen inviterer til å tenke på saken som et uhell. Og det å tenke på saken som et uhell, har kanskje bidratt til at ingen har måttet ta ansvar for svikten. Jeg har imidlertid forsøkt meg på en annen metafor: vulkanutbruddet. Nav-saken, eller hva vi ender opp med å kalle det,
Jeg peker på tre konkrete forhold, som har skapt dette vulkanutbruddet.
For det første, har utviklingen innen rettstenking, kjet som rettskildelæren, i de nordiske landene medført at jussen er blitt mindre motstandsdyktig mot press utenfra. Jeg sier ikke at dette er en dårlig ting, jeg nevner blant flere momenter.
For det andre har statsadministrasjonen endret karakter. Fra å være rettighetsorientert har den blitt mer gjennomføringsorientert. Rettssikkerhet er for eksempel ikke å finne i Navs såkalte «visjon».
Til sammen har disse utviklingstrekkene gjort forvaltningen mindre motstandsdyktig mot politisk press. Og når da, for det tredje, tidsånden, det politiske landskapet gjennomgår kraftige endringer, nedfeller dette seg i lovtolkning, styring og praksis. Det som er skjedd på sosialpolitikkens område, er at det å være mottagere av ytelser, er blitt beheftet med mistenksomhet i seg selv.
De tre komponentene har forrykket forholdet mellom statsmaktene, spesielt på det sosialpolitiske området.
Jeg kalte det et vulkanutbrudd. Et vulkanutbrudd er dramatisk for den som opplever det. Men årsaken til slike utbrudd, ligger langt under bakken. De skyldes bevegelser i jordplatene. Jordplatene er i bevegelse, og når de rører på seg oppstår det noen ganger hull og mellomrom. Da spruter det opp lava, som egentlig er flytende greier fra jordens kjerne.
Jeg tror at Nav-saken, skyldes forskyvninger i maktforholdet mellom statsmaktene. Hvis vi tenker oss at statsmaktene er som jordplater, gir det mening å tenke på dette som et vulkanutbrudd. Og problemet med vulkanutbrudd, er at det kan dukke opp andre steder uten forvarsel for de som ikke har utstyr til å fange opp signalene (seismikk-vitenskapen).
Boken heter «Hvem skal passe på rettsstaten?». Det er ved første øyekast et tullespørsmål, for ingen har denne oppgaven, selv ikke kongen (øverst ved regjeringens bord). Men det er også alvorlig. Ingen har autoritet til å varsle når det oppstår forskyvninger mellom statsmaktene. Det er samfunnsinteresserte borgere som må følge med. Akademia må har følerne ute. Maktutrederne må være oppmerksomme. Mediene må ha makt til å frata politikere og forvaltningsansatte ære. Så er det noe som bør være bekymringsverdig, er det at saken faktisk ikke ble et mediefenomen, en ordentlig skandale.
Boken er gratis og tilgjengelig her: https://oa.fagbokforlaget.no/index.php/vboa/catalog/book/79
Papirversjoner av boken kan kjøpes, lettest ved henvendelse til ModusA.
Leserveiledning
Forord: Det mangler et miljø for samfunnsvitenskapelige studier av forvaltning i Norge. Boka bes også bedømt ut fra forsøket på å skape et sosiologisk rettsbegrep.
Kapittel 1: innledning. Presentasjon av Nav-saken fra offersiden.
Kapittel 2: Presentasjon av sakens omfang og juridiske forståelse. Men også
sosiologien kommer til kort.
Kapittel 3: Metodevalg. Denne boken legger et samfunnsvitenskapelig perspektiv på
Nav-saken som alternativ til jussen. Ikke empirisk i tradisjonell forstand.
Kapittel 4: Om å se på rettslige hendelser med samfunnsvitenskaoelige briller. Er det
mulig å binde jussen og samfunnsvitenskapen sammen i et språk som begge forstår?
Forslag om et «steoreosyn» med utgangspunkt i rettskildelæren. Jussen er både
åpen og lukket på samme tid.
Kapittel 5: «Bakveien» inn i jussen er viktigere enn juristene anerkjenner, og det gir
plass det «faglige skjønnet».
Kapittel 6: Presentasjon av Nav som organisasjon og forhold til styringsorganer.
Kapittel 7: En gjennomgang av sviktpunktene i Navs organisasjon.
Kapittel 8: Kritisk gjennomgang av Arnesenutvalgets offisielle og bakoverskuende
gjennomgang.
Kapittel 9: Ikke all samfunnsvitenskap fanger opp endringer i forholdet mellom
statsmaktene: En kritisk gjennomgang av maktutredningen, men i andre fremstillinger
kommer dette tydeligere frem, tema for de tre neste kapitlene.
Kapittel 10: En rekke statsvitere har tatt for seg forvaltningen og vist hvordan de er
politikkgjennomførere og ikke bare bakoverskuende, som juristene legger til grunn.
Kapittel 11: Handler om hvordan nordiske rettstradisjoner har gjennomgått endringer
etter andre verdenskrig som medfører at politiske ambisjoner lettere får gjennomslag
i forvaltningen.
Kapittel 12: Dette kapittelet handler om endringer i politiske strømninger. Politiske
strømninger påvirker forvaltningens arbeid under de forutsetningene som er tegnet
opp i de foregående kapitlene.
Kapittel 13: Rettsstaten er en balanse mellom statsmaktene. Men ikke en gang
Kongen er helt stilt over statsmaktene. Det er bare befolkningen, ved stemmegiving som kan motvirke forskyvninger i maktforholdene. Det påligger også
akademia å følge med.
Epilog: Den fjerde statsmakt kunne passet på rettsstaten, men den er også underlagt
endringene i politiske stømninger. Den mistenkelighet som innhyller Nav-brukere
preger også dem.