Nicolay B. Johansen, fagsjef
Konfliktene rundt skolenedleggelsen i Lom vinteren 2024/25 ble til nasjonale nyheter. Følelsene gikk høyt og ordføreren erklærte krig mot det politiske flertallet i Innlandet. Saken ble plukket opp av noen som hjalp til med å organisere Facebook-grupper. Mange strømmet til, men ganske raskt kom det enda mer provoserende innlegg, og innlegg som ikke handlet om saken. De handlet om politikere som «ljuger» og er «korrupte».
Hvem var det som sto bak? Noen journalister gravde i saken og resultatet er nå tilgjengelig som en podcast, «Hvem trollet innlandet?». Det som kommer fram er at det både er penger og falske identiteter involvert. Og de som står bak, holder til ytterst til høyre i det politiske landskapet. Den lille lokale saken ble etter alt å dømme en anledning for antidemokratiske krefter til å så splid i den norske befolkningen. Var dette en russisk påvirkningsaksjon?
Demokratiet har en yttergrense. Aller helst skulle vi som lever i demokratier omfavnet hele verden og tatt dem inn i varmen. Kanskje var det dette den gamle filosofen Immanuel Kant så for seg da han sent på 1700-tallet skrev et essay der han fabulerte om et «verdensborgerskap». I hjertet er kanskje de fleste av oss kosmopolitter? Realitetene melder seg imidlertid nådeløst og nå er demokratibevegelsen på jordkloden i tilbakegang. De antidemokratiske kreftene er på offensiven i verden. Og de spiser på demokratiene. Dette stiller vår samfunnsform i en helt særegen knipe: hvordan forsvare demokratiet uten å bli udemokratiske?
Det ligger i den demokratiske kulturen å gi alle talerett. Det skal ikke spille noen rolle hvem man er, det som teller er hva den enkelte sier. Professorer kan ta feil, et barn kan peke på kongen og erklære at han er naken. Men, demokratiet forutsetter at talerne har velmenende intensjoner. De som ikke vil demokratiet vel, har ikke det. Og de er blitt stadig mer pågående. Hvordan vet man hvem som ikke har gode intensjoner, og hva gjør man med dem?
Problemet blir stadig mer akutt. Det er dokumentert at fremmede makter prøvde å påvirke presidentvalget i USA i 2016, både med hacking og spredning av belastende nyheter på strategiske tidspunkter. Samtidig var dette tidspunktet da det ble klart at politiske stemninger kunne påvirkes gjennom målrettede kampanjer i sosiale medier. I 2024 fikk det rumenske valget en vinner nesten ingen hadde hørt om tidligere. Det viste seg ikke bare at kampanjen for vinneren på plattformen Tik-Tok var betalt av russiske aktører, man mente også at man så et mønster av valgfusk tidligere kjent fra andre land i Russlands nabolag. Valget ble underkjent og det nye valget fikk et mer forventet utfall.
Det er normalt å prøve å påvirke utfallet av et valg. Det er tross alt bærebjelken for hele systemet at man skal prøve å vinne fram med de beste argumentene. Ved sist valg hadde vi i Norge et nytt parti som ble finansiert av en nordmann med sterke forbindelser til Russland. Partiet «Fred og rettferdighet» hører som utbrytere fra Rødt til den ytterste venstrefløyen, men er ikke det eneste som viser stor forståelse for Russlands utenrikspolitiske interesser. Deres mest kjente figur var en erklært konservativ stjerneakademiker med nære forbindelser til Kremlregimet, som man ville forvente i det like lille, men ultrakonservative og nasjonalistiske «Norgesdemokratene», en avlegger fra Fremskrittspartiet på motsatt fløy.
Det er ingenting galt med å ha synspunkter som sammenfaller med ledere i andre land. Det er likevel litt rart å vise stor forståelse for et land som står bak den mest blodige krigen i Europa etter andre verdenskrig. Ikke bare jukser de i sport også, de gjør det i en sånn grad at de ble utestengt fra de fleste internasjonale arrangementer allerede før krigen. De provoserer naboene langs de fleste grenseområdene. Vi er blitt vant til at de utsetter luftbårne signaler for flytrafikken både i nord og i Østersjøen. De har også okkupert landområder i Moldova og Georgia, mer eller mindre underlagt seg Belarus og tatt seg til rette mange flere steder. De er kjent for påvirkningsaksjoner på alle mulige plan, trollfabrikken i Skt. Petersburg er ingen hemmelighet lenger. Det er garantert mange flere. Det er ganske rart med partier som systematisk gir dette landets versjon av hendelser, som insisterer på å tolke dem i beste mening, og ikke minst, hevde sin ukrenkelige rett til å mene hva de vil.
Det er der det blir kinkig. Folk har en grunnlovsfestet rett til å mene hva som helst. Vår konstitusjon overlater det til sivilsamfunnet og den politiske offentligheten å slipe ned svakt funderte og dårlige synspunkter. Nå vet vi at slike synspunkter kan understøttes på tross av sivilsamfunnets indre fordøyelse og indirekte påvirke valgresultater. Vi har sett det mange steder, ikke bare i Slovakia, Romania, Polen, Georgia og Ungarn. I 2024 fikk vi en ny bestemmelse i straffeloven (§130) som angir fengselsstraff for «den som på vegne av eller etter avtale med en fremmed etterretningsaktør bidrar i virksomhet som har til formål å påvirke beslutninger eller den allmenne meningsdannelsen…». Men hvordan vet man hva som er formålet, og hvor målrettet må virksomheten være?
Dette blir kinkig, og paragrafen blir formodentligvis brukt med stor tilbakeholdenhet, om i det hele tatt. Spørsmålet er imidlertid ikke bare juridisk. Det er et kunnskapsproblem. Den tiden er forbi, da man kunne peke på bestemte meninger og si at de er forbudt. Påvirkningsaksjoner har ikke som formål å forme valgutfall. De er laget for å destabilisere. De er ikke først og fremst opptatt av saker. Delmålet er at saker splitter det politiske fellesskapet. De bidrar til å gjøre uenighet til konflikt, og konflikter til et spørsmål om statens og institusjonenes legitimitet. Tenk på det hver gang du leser om «Juge-Jonas» eller «korrupte Erna».
Det som kommer fram i podcasten fra Innlandet, er at folk som antagelig blir finansiert utenfra, og som i hvert fall bruker russiskvennlige nyhetskilder, går målrettet etter lokale konflikter. I kjølvannet av podcasten ser det ut til å oppstå en form for panikk i noen av de mest kjente Facebook-miljøene, forteller «Russisk røykteppe», en annen anonym profil som følger med på virksomheten deres.
De er tålmodige og systematiske. For oss potensielle ofre mangler det et ordentlig ordforråd til å gjenkjenne påvirkningsoperasjoner. Forsvarets forskningsinstitutt har i flere omganger påpekt fremgangsmåtene. Det tar nok likevel litt mer tid før det kommer på plass en reell beredskap mot denne typen aksjoner.
Dette burde være en prioritert oppgave, og noen har i alle fall tatt oppgaven på alvor. For oss vanlige folk er det viktig å få utlevert noen enkle holdepunkter. Regjeringen har utarbeidet en strategi med 18 punkter. Dette er vel og bra, men punktene handler alle om å legge til rette for en mest mulig opplyst samtale. Finnes det ikke mer konkrete holdepunkter å forholde seg til? Det finnes i alle fall noen. La meg avslutte med et knippe forslag:
- Vær varsom med anonyme eller ikke-verifiserbare profiler på sosiale medier.
- Den som utelukkende hevder at «ingenting er sant», kan gjøre dette for å skape et rom for urimelige antagelser.
- Å skjelne mellom person og sak, er en klassiker. Om man er uenig med Jonas Gahr Støre, er det det man er. Om han er korrupt, grisk, tar kokain, er utro eller hva det skulle være, har det lite med saken å gjøre.
- Det er forskjell på å snakke usant, å endre mening, ta feil og å ljuge. At medier rapporterer noe som viser seg å ikke være riktig, beviser ikke at de er uærlige. Det finnes flere uavhengige medier, og derfor blir feil oppdaget og rettet opp.
- Å hardnakket fremme påstander som til forveksling ligner de som gjentas gang etter gang fra for eksempel Russland, uten å reservere seg mot mulig motforestillinger, gjør seg selv til talerør for dem.
- Den som unndrar seg kritiske spørsmål, har mindre troverdighet. Dersom man gjentatte ganger oppsøker offerposisjonen fordi man får motbør, teller det på samme måte. Den som uttrykker seg i upresise vendinger som ikke kan kontrolleres, tilsvarende. Den som unndrar seg offentlige arenaer der man møter kvalifisert motstand, inviterer til skepsis.
- Vi lever i et land som sørger bedre for sin egen befolkning enn noe annet land, noensinne noe sted. Mest sannsynlig er det ingen som er ute etter oss.