Av Nicolay B. Johansen
4 minutters lesetid
For oss som følger den demokratiske utviklingen tett, sto nervene i høyspenn. Valget i Ungarn kunne bli et vendepunkt. Skulle den autoritære trenden endelig snu? Orbanregimet hadde støttespillere i de to autoritære supermaktene USA og Russland. Spørsmålet var ikke bare om hvem som vant, men hvordan Orban ville takle et eventuelt nederlag. Opposisjonen vant overlegent og Orban aksepterte nederlaget allerede tidlig på kvelden. Nå står vi imidlertid igjen med frykten for at det kan skje igjen, og den autoritære trusselen er ikke over i resten av Europa. Hva kan vi lære?
Presidenten i USA anerkjente som kjent ikke valgnederlaget i 2020 og gjorde et litt merkelig, men ikke desto mindre farlig forsøk på å omgjøre resultatet. Farlig, først og fremst fordi det ikke har blitt fordømt av velgermassen i ettertid. Ungarn har vært et brohode i Europa for den sittende regjeringen i USA, og fått aktiv støtte også under valgkampen. Det var usikkert hva slags strategier de hadde utviklet sammen, for å håndtere et eventuelt nederlag.
At Orbanstyret i Ungarn har gått Russlands ærend er ikke kontroversielt å påstå. De har aktivt sabotert EUs støtte til Ukraina og effektivt sett talt russernes sak i mange år. Under valgkampen kom det også fram at ungarske myndighetspersoner hadde hatt en åpen linje til den russiske toppledelsen og videreformidlet sensitiv informasjon til dem under EU-toppmøter.
Russland er kjent for å drive mer systematisk og aktiv valgpåvirkning. De har en strategi for å destabilisere vestlige demokratier, gjennom å understøtte interne og lokale stridigheter og løfte dem til systemutfordrende konflikter. De styrer hundretusenvis av falske profiler på sosiale medier, blant annet fra en velkjent «trollfabrikk» i Skt. Petersburg. Vi har ikke full oversikt over russernes repertoar av påvirkning, men det som er nevnt her ligger i den snille enden av skalaen. Det er avdekket flere tilfeller av treningssentre for folk som sendes til naboland for å påvirke stemmetallene helt konkret (Moldova). I Georgia vet vi at de har fått folk til å stemme flere ganger, ødelagt stemmesedler, belønnet lokale for å stemme på deres kandidat, overvåket stemmegiving og truet folk i stemmelokalene. I tillegg har laget «falsk flagg operasjoner», for å oppildne velgermassen i nasjonalistisk retning.
En viktig, mer langsiktig del av russisk påvirkning består i å svekke lokalt engasjement. Helt konkret, tar de finansieringen fra organisasjoner for interessegrupper. Det gjelder ikke bare LHGBT+organisasjoner, det gjelder alt av lokale initiativer, som strupes gjennom forbud mot økonomisk støtte fra utlandet. I det gamle sovjetsystemet var alt kulturliv styrt av organisasjonen til det eneste tillatte partiet.
Selv om det avholdes valg, er vilkårene for valget så skjevfordelt at alternativene ikke er reelle. Den USAianske forskeren Scheppele har kalt dette «autocratic legalism». Russerne har drevet dette lengst. De har effektivt sett forbudt uavhengig journalistikk, og tillater drap og fengsling av undersøkende journalister. De tillater flere partier å stille til valg, men dersom noen blir en faktisk trussel, blir de som Aleksej Navalnyj, utsatt for fiktive anklager, fengslet og drept. Det som tillates er en «systemisk opposisjon». Dette er politikere og partier som ikke faktisk utfordrer makten, men som gir makten legitimitet gjennom å fremstå som alternativer.
Det var med andre ord gode grunner til å anta at Orban ikke ville gi fra seg makten uten videre. Men så gjorde han det, og det til en kolossal lettelse for mange (men ikke alle). Noen er også ivrige etter å bagatellisere Orbans regime, men de store spørsmålene nå, er hvordan det nye regimet vil rulle tilbake det skjeve politiske landskapet Orban har skapt gjennom 16 år. Det første den påtroppende statsministeren gjorde, var å slå fast at den Orbantro nyhetskanalen, der han selv ikke hadde kommet til orde på halvannet år, ville miste statsstøtten. Dette er et tiltak som varsler grundig opprydding. Men en vellykket opprydding krever en god forståelse av hvilke prosesser som må reverseres.
Mediene kappes nå om å kommentere valgutfallet, og blant dem finner vi også folk med innsikt i de faktiske tiltakene autoritære krefter har satt i verk. For oss kommer dette litt for fort, men vi registrerer noen viktige kilder.
Last i «The Bulwark» har en oppsummering i denne oppdateringen.
Anne Applebaum er detaljert i denne posten.
Johan Norberg har skrevet et detaljert notat for «The Cato Institute» i USA.
Anton Shekovstov tar tyren ved hornene her.
Dette er bare en begynnelse, men det er også speilbilder på vårt eget demokrati. Det er varsler om hva vi må være på vakt mot her hjemme.
Det neste og ubehagelige spørsmålet er imidlertid om dette fører til at Russland og USA med deres støttespillere, trapper opp viljen til voldsbruk for å sikre makten i de neste rundene.