Av Nicolay B. Johansen
Det finnes mange forsøk på å definere kriminalitet, men dette har vist seg å være mer vanskelig enn man skulle tro. I «Hva er kriminalitet?» gjengir jeg 8 forskjellige definisjoner, og alle sammen sier noe interessant og relevant om dette fenomenet. Jeg legger også til noen poenger selv. Jeg hevder for eksempel at kriminalitet er en «mellomting» og et «liberalt fenomen». Jeg skal ikke gå inn på alt her, bare dvele litt ved påstanden om at kriminalitet er en «ressurs».
Når man sier at kriminalitet er en ressurs, menes det at merkelappen kriminalitet kan hentes fram når man har bruk for den, og dermed oppnå en fordel. I sin opprinnelige form ble det brukt av Nils Christie for å vise at private fengsler i USA tjente penger på kriminalpolitikken. Jo flere fanger, jo mer omsetning i fengselsindustrien. De som investerte i fengsler ville ha interesse i at lokale problemer ble løst med strafferettslige metoder, fremfor andre virkemidler. Økonomiske hensyn var da en drivkraft for strengere kriminalpolitikk.
For Christie var det viktig å gjøre det tydelig at kriminalitet har et element av tilfeldighet og valg. Kriminalitet er ikke natur eller forutbestemt. Det er noe som kan brukes, også i vinnings hensikt. Christies begrepsbruk er imidlertid en god del mer brukbart og filosofisk ladet enn det han selv ga uttrykk for. Først og fremst, hvordan kan en juridisk kategori være en ressurs?
Man kan sammenligne med andre ting man kaller ressurser. Hvis du bor på en slette helt uten moderne hjelpemidler, vil tørr ved være en ressurs. Den gan gi varme. Hva du enn har til å tenne på veden, vil være en annen ressurs. Har du en krukke, pil eller et spyd, er det en ressurs. Har du en familie til å fordele innsatsen med, er det en ressurs. I dagens samfunn, om du har et kjøleskap, kan du holde maten fersk over en viss tid. Har du penger, kan du kjøpe nesten alt du vil ha. Har du statsborgerskap, har du en hel haug med rettigheter overfor staten og Nav. Alle disse tingene du kan ha, er ressurser fordi de gir adgang til goder.
Praktisk talt alle goder i moderne samfunn har en juridisk status. For å få arbeid trenger man utdannelse, ikke bare erfaring eller bekjentskaper. Utdannelse må være godkjent, og det er lover og forskrifter som sier hva som skal til. For noen yrker må man ha lisens, mens andre krever vandelsattest. Har man noe på rullebladet, er det det motsatte av en ressurs hvis man for eksempel vil være politi. Alle disse ressursene, inkludert de med motsatt fortegn, er lovhjemlede kategorier.
Realiteten er at våre samfunn, i stor grad er skapt av lovregulerte kategorier. Alt fra naboskap til matkjøp. Kontrasten er stor til mennesket som levde på slettene. Der ble livet definert av landskapet, topografien, terrenget. Skulle du bevege deg fra A til B, måtte du ta hensyn til om det var en elv imellom, et fjell eller en skog. Skulle man på den andre siden av fjellet, valgte man en omvei som kanskje var enklere å reise, gjennom et dalføre. Var skogen tett, gikk man rundt, og man fant det stedet der elven var på det smaleste. I dag tar vi utdannelse og kvalifikasjoner som leder til arbeid vi tror vi kan tjene nok penger på, og som vi kan trives med. Vi unngår å bli straffet og få betalingsanmerkninger.
Disse eksemplene skraper bare overflaten av hvordan dagens mennesker forholder seg til lovmessige kategorier. Man kan faktisk påstå at jussen i dagens samfunn, har overtatt betydningen til topografien for steinaldermennesket. Som menneske er man tvunget til å manøvrere i et juridisk landskap. Man lever i et miljø der man fortløpende tar avgjørelser som påvirker økonomien (hvordan få mest ut av et kjøp) hvor man må tenke på hva slags rettigheter man har og hva det vil koste å kreve sin rett. Fra næringslivet kjenner vi uttrykket «skatteplanlegging». Det betyr at man sørger for å levere regnskaper som gjør at man betaler minst mulig skatt. Som eksempel vurderer man om det lønner seg å ta utbytte fra selskapet sitt eller å reinvestere i bedriften.
For å slutte sirkelen kan vi returnere til strafferetten. Hvis man blir tiltalt i en straffesak, kan man påstå at det ikke var «et slag» men «en dytt», ikke et «ran» men et «tyveri». Det er et spill om kategorier. Ran har høyere strafferamme enn tyveri, og da kan man vinne en fordel ved å få omdefinert hendelsen fra det førstnevnte til det sistnevnte. Et ran involverer vold/trusler i tillegg til tyveriet, men ofte er det vanskelig å bevise en trussel. En trussel kan fremføres med kroppsspråk. Kroppsspråket kan være utvetydig i situasjonen, men opplevelsen er subjektiv og uten faste holdepunkter.
Forsvarsadvokater prøver rutinemessig å få hendelser som utløser straffesaker, til å bli nedgradert til minst mulig klanderverdig kategorisering. Dette er enda mer utbredt i USA med deres system for rettsforhandlinger i forkant av tiltalebeslutning («plea bargaining»). Man prøver seg altså fram med å forhandle om definisjoner på handlinger og bruk av kategorier.
Mennesket på sletten kunne ikke forhandle om hindringen de sto overfor var et fjell eller ås.
Kategorier som ressurs
Kriminalitet er på disse måtene en ressurs i et juridisk landskap. For Christie var den viktigste dimensjonen ved alt dette, at statsorganer slo ned på forskjellige typer handlinger, fordi definisjonen på handlingene tillater den muligheten. Man kan både velge å kriminalisere en handling, og la være. Det er for eksempel ingenting ved det som kalles narkotika i seg selv, som tilsier at det skal være straffbart å bruke (det meste, om ikke alt, finnes også i form av medisin).
For det andre er det ikke gitt fra oven at man skal straffeforfølge alle lovbrudd. Snarere tvert imot, er alle vestlige demokratier satt sammen slik at politiet må prioritere mellom lovbruddskategorier. De skal ikke kunne slå ned på alt. Som Christie skrev en gang (1981), er det kun totalitære samfunn som slår ned på alt.
Kriminalitet er på en måte en stor uutnyttet ressurs, ikke bare økonomisk sett. Hadde det handlet om penger, kunne politiet stilt seg opp ved alle landeveier hver eneste dag og tjent inn store summer til statskassen. De kunne stilt opp fartsmålere rett bak et skilt som sier at farten reduseres fra for eksempel 90 til 80, og tatt en jevn stripe med fartssyndere. De kunne stilt seg opp i nær sagt hvilket som helst veikryss og tatt bilister for å kjøre på der de har vikeplikt for gående.
Grunnen til at politiet ikke gjør dette, er at Norge er et liberalt demokrati. I liberale demokratier er kriminalitet en «mellomting». Som samfunn reagerer vi, men vi reagerer med måte og ikke ved hver mulige anledning. Dette er en vesentlig forskjell sammenlignet med ikke-liberale, autoritære eller totalitære samfunn. Som eksempel på det sistnevnte er Russland et opplagt eksempel.
Russland er et land vi praktisk talt er i krig med, og det gjør det nærliggende å fremstille alt som skjer der som fælt. Hensikten her er imidlertid analytisk. Se egne notater om korrupsjon. Men korrupsjon er forbudt og forbundet med straffansvar. Om ikke annet kommer dette tydelig fram av de mange omtalte korrupsjonssakene. Det er påtagelig at korrupsjonsanklager, og dommer, dukker opp i forbindelse med mennesker som utfordrer makteliten i landet. Saken og dommen mot den stigende politiske opposisjonelle Aleksej Navalny er bare en av veldig mange, Magnitsky-saken er også godt kjent for de som følger litt med på russiske forhold. Korrupsjonsanklager dukker også opp i forbindelse med folk i høyere posisjoner som havner i unåde.
Alt dette skjer i et land som er gjennomsyret av det vi vil kalle korrupte forbindelser. En norsk Russlandforsker uttaler at det er praktisk talt umulig å styre unna korrupsjon og bestikkelser, men dette er velkjent for alle som kjenner litt til forholdene i landet. Korrupsjon er ikke et reelt sett et avvik i Russland, det er et kjennetegn på maktrelasjoner i landet. Det de og vi kaller kriminalitet er en kategori man kan legge over en uendelighet av små og store handlinger i verdens største land. Hver av dem kan i prinsippet gjøres til gjenstand for en korrupsjonsanklage. Og når påtalemyndighetene i Russland anlegger sak, har de for å understreke poenget ytterligere, heller ikke domstoler med troverdig uavhengighet.
Korrupsjonssakene i Russland gir med andre ord en illustrasjon på hva det vil si at kriminalitet er en ressurs. Muligheten for å kalle en type handlinger for en av straffelovens kategorier, kan gi en politisk eller økonomisk gevinst. Kategorisering av handlinger følger ikke av naturen, men inngår i et samfunnsmessig spill.
Kriminalitetens form og stoff
I en artikkel publisert i 2014 hevder jeg at det er lurt å skille mellom det jeg kaller kriminalitetens form og stoff. «Form og stoff» er uttrykk hentet fra antikkens filsofer og deres forsøk på å forstå naturen rundt seg. Noe av virkeligheten er bestandig, men den er formbar. Sånn er det også med det mindre stofflige fenomenet kriminalitet. Alle samfunn har begreper om handlinger man slår ned på, som anses alvorlige nok til å utløse allmenn fordømmelse.
Sosiologen Durkheim påpekte at alle samfunn bruker det vi kaller straff i en eller annen variant. Om det ikke fantes kriminalitet ville vi som samfunn funnet opp nye og mindre skadelige handlinger å slå ned på. Grunnen er at den forargelsen kriminalitet utløser, skaper samhold i gruppen. Om dette er sant, forklarer det hvorfor alle samfunn har straffeinstitusjoner. Det som er sikkert, er at det finnes en politisk impuls som trekker i retning av å kriminalisere mindre alvorlige og mindre skadelige handlinger.
Det som er bestandig med kriminalitet, gir en form for politisk energi. Måten denne brukes på, er begrenset av konstitusjonen og rettsstaten, men den kan fortsatt brukes, slik vi blant annet har sett med forbud mot å bruke skateboard på 1980-tallet, og forbudet mot narkotika. Kriminalitet er på denne måten en ressurs for den som har anledning til å bruke den.