Under overskriften «demokratisk beredskap» har ModusA tatt for seg de presserende utfordringene mot demokrati og rettsstat i Norge og Europa. Hva kan man lære fra demokratiets frontlinje? Det har vært hovedspørsmålet inntil nå, med rapporter fra Georgia. Nå utvides prosjektet til et bibliotek over viktige ord for demokrati og rettsstat.
Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814 konstituerer Norge som stat. Grunnlovens § 2, andre ledd, erklærer at den «skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Kapitlene i Grunnloven er delt opp slik at de legger til rette for den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt (henholdsvis kapittel B, C og D). Kapittel E presiserer borgernes rettigheter.
Demokrati er imidlertid mer enn konstitusjonelle ordninger. Grunnloven kan for eksempel endres med ¾-flertall i Stortinget i to påfølgende avstemninger med valg imellom. Over tid holdes demokratiet oppe av oss som befolkning. Befolkningen er alle enkeltmennesker. Demokratiet bevares i hverdagen gjennom våre væremåter og måten vi tenker på. Demokratiet bæres av «det demokratiske mennesket».
Hva er det demokratiske mennesket?
Det demokratiske mennesket har inntil nylig enten underkastet seg samfunnskontrakten frivillig eller ufrivillig. I begynnelsen manglet det alternativer. Nåtidens samfunnskontrakt er bygget på tillit til at statsapparatet i det store og hele opptrer rettferdig. Den nye tilstanden er sårbar, fordi det har oppstått en mulighet for å ha mistillit til staten. Dette tjener i neste omgang som en påminnelse om hva det vil si å leve i et demokrati.
Det demokratiske mennesket må kunne lese og regne.
For å delta i valg, må man se forskjell på kandidatene og tilbudene i partifloraen. Demokratiet forutsetter en viss leseevne i befolkningen, men også noe forståelse av hvilke interesser som står opp mot hverandre. For å ta informerte politiske valg er det i stigende grad nødvendig å sette seg inn i økonomiske, rettslige, medisinske, kulturelle og sosiale spørsmål. Det stopper heller ikke der. Det er nødvendig å forstå hvordan staten styres og er satt sammen. Det demokratiske mennesket kan ikke uten videre forventes å klare seg med 7 års utdannelse, dersom man ikke også er en ivrig nyhetskonsument.
Noen hevder også at det er viktig for demokratiet at folk har «mastergrad». Dette må ikke tolkes altfor bokstavelig, men det illustrerer at kompetansekravet for å delta i dagens samfunn er høyere og annerledes enn det var tidligere. Våre besteforeldre ville hatt problemer med å orientere seg i vårt digitale og avpersonifiserte landskap, i så vel daglivarehandelen og bankvesen, som på offentlig transport og ikke minst i det offentlige ordskiftet og valg. I tillegg må man ha viss forståelse av demokratiske institusjoner som politikk og rettsstat. Det er ikke bare-bare å være et demokratisk menneske.
Demokratiets utfordringer
Et demokrati kan ikke fungere uten rettstat og frihet: Regler må være forutsigbare og folk må ha anledning til å meddele seg. I Norge er ytringsfriheten nedfelt i Grunnloven. Den norske offentligheten er imidlertid satt under press de siste årene. Presset kommer både utenfra og innenfra.
Presset melder seg som politiske strømninger som utfordrer demokratiske institusjoner og deres legitimitet. Disse strømningene understøttes av autoritære stater som aktivt påvirker norsk politikk i antidemokratisk retning. Ytringsfriheten befinner seg i denne stormens øye, dels fordi stridighetene foregår i offentligheten, og dels fordi prinsippet om ytringsfrihet er et av stridens omdreiningspunkter. Presset stiller vårt samfunn overfor en lang rekke varianter av «det liberale dilemma», kjent fra blant annet filosofene Karl R. Popper og Hans Skjervheim, som blant annet kan formuleres slik: «Hvordan skal et tolerant samfunn tåle intoleranse?» Ytringsfrihetskommisjonen oversetter det slik fra nevnte Popper:
«Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem» (NOU 2022:9: side 41).
Det liberale dilemma har ingen enkle løsninger. Man blir i pressede situasjoner nødt til å ta avgjørelser som avviker fra de rene prinsippene.
Store endringer i den offentlige sfære forsterker dette presset og stiller ytringsfrihetens dilemmaer på spissen. Selv om fremveksten av sosiale medier medfører en demokratisering av det offentlige ordskiftet, gir det også stort spillerom for de antidemokratiske kreftene. Ytringsfrihetskommisjonen formulerer dette slik:
… internett har gjort det enklere enn før å spre propaganda, løgn og feilinformasjon til et større publikum enn for få år siden. Sosiale mediers algoritmer forsterker distribusjonen av de publiseringene som skaper mest engasjement. Dette er ofte gunstig for dem som ønsker å spre det som gjerne kalles falske nyheter (NOU 2022:9: side 160).
Ytringsfrihetskommisjonen fikk i sin tid i oppdrag å foreslå «tiltak mot manipulering av, og svekkelse av tilliten til det offentlige rom gjennom desinformasjon, påvirkningskampanjer osv.» (NOU 2022:9). Utgangspunktet er en erkjennelse av at Norge og Europa er i stigende grad gjenstand for påvirkning, først og fremst utenfra. Påvirkningen tar sjelden form av feilinformasjon, men består av målrettet virksomhet som har til hensikt å destabilisere det politiske ordskiftet, og ikke minst, undergrave de kunnskapsbærende institusjonene.
«Hvis folk ikke lenger kan skille mellom fakta og fiksjon, mellom sant og falskt, utgjør det en alvorlig trussel for ytringsfriheten. Alle ytringsfrihetens begrunnelser svekkes hvis vi ikke lenger kan stole på vesentlige deler av den informasjonen vi mottar:
Den frie meningsdannelsen forutsetter tilgang til pålitelig informasjon. Søken etter sannhet blir umulig dersom vi ikke kan fastslå hva som er sant og usant i det vi bygger våre vurderinger på. I verste fall kan dette utgjøre en trussel mot demokratiet» (NOU 2022:9, side 160).
Den målrettede spredningen av desinformasjon foregår i stor grad via mellomledd som oppriktig antar at de sprer sannferdig og relevant informasjon. Feilinformasjonen får på den måten feste som «alternative sannheter» eller «den egentlige sannheten». Deretter blir avvisning av feilinformasjon avvist som en illegitimt av de som er overbevist om at feilinformasjonen er korrekt. Slik skapes en avgrunn mellom personer som ellers kunne deltatt i et uenighetsfelleskap. Ulike, gjensidig utelukkende oppfatninger om hva som er sant og falsk, blir på denne måten etablert i parallelle subkulturer. Denne tilstanden krever mottiltak som hever seg over konkrete uenigheter, som tjener interessene til uenighetsfellesskapet.
Demokratiets dilemmaer
Behovet for et helhetlig bolverk mot desinformasjon har fått mer og mer oppmerksomhet, både politisk og i statsrettslige miljøer. Dette var for også et hovedtema i nyttårstalene til de fleste nordiske statsoverhodene ved årsskiftet 2025/2026. I sin nyttårstale erklærte Norges statsminister, Jonas G. Støre, følgende:
(…) skillet mellom krig og fred er ikke like klart som før.
Det betyr at vi – hver og én av oss – må gjøre mer for å forsvare tryggheten, med egne ressurser og i samarbeid med andre land. (…)
Tryggheten vår – det handler om å beskytte grenser og geografi.
Men det handler også om å beskytte demokratiet – og ytringsfriheten – som gjør at vi kan si hva vi mener, uten frykt. (…)
Vi står midt i en digital revolusjon, der algoritmer, kunstig intelligens og ulike plattformer følger oss og former oss, helt inn til det mest grunnleggende – tankene våre.
I disse linjene, og mye av det som er er utelatt mellom dem, oppsummerer statsministeren tankegangen i «den nye beredskapen». Alle må tenke på seg selv som en del av forsvaret av vårt idegrunnlag, og sosiale medier har gjort oss mer sårbare. Og det er dette som gir sammenheng til blant annet ytringsfrihetskommisjonens mandat og rapport. Den nye beredskapen stiller ytringsfriheten på prøve, slik det også kommer til uttrykk i den relativt ferske begrensningen av ytringsfrihet som er lagt inn i straffelovens §130 (som bygger på ytringsfrihetskommisjonens arbeid, omtalt over):
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som på vegne av eller etter avtale med en fremmed etterretningsaktør bidrar i virksomhet som har til formål å påvirke beslutninger eller den allmenne meningsdannelsen.
Denne paragrafen føyer seg til de fra før kjente begrensningene i ytringsfriheten, trusler og hatefulle uttrykk mot folkegrupper. I Norge og de fleste land vi sammenligner oss med tolkes disse innskrenkningene strengt i den forstand at hensyn til ytringsfriheten vektlegges i domstolene. De senere år har trusselbildet endret seg, sier departementet som forberedte lovendringen.
Fordekt og skadelig påvirkning fra fremmede stater utgjør en økende utfordring for liberale demokratier. Både PST og Etterretningstjenesten har over flere år trukket frem autoritære staters påvirkningsvirksomhet som en alvorlig trussel mot grunnleggende nasjonale interesser i Norge (Prop. L. 42 (2023-2024, side 8).
På de etterfølgende sidene gjennomgår departementet fremgangsmåtene fremmede, autoritære stater anvender. Departementet vektlegger særlig betydningen av å undergrave tillit til institusjonene:
Fremmedstatlige påvirkningsoperasjoner kan i ytterste konsekvens destabilisere fundamentet som liberale demokratier er bygget på, blant annet ved å svekke forutsetningene for fri meningsdannelse, bidra til økt polarisering, undergrave befolkningens tiltro til offentlige myndigheter og andre viktige samfunnsinstitusjoner og svekke tilliten til at gjennomføring av valg skjer på en korrekt måte. Hvis tilliten i samfunnet svekkes, vil dette igjen kunne virke negativt på forsvarsevnen og evnen til å håndtere alvorlige trusler mot samfunnssikkerheten (Prop. L. 42 (2023-2024, side 8).
Etter en mer detaljert gjennomgang og identifisering av sårbare grupperinger avslutter departementet med en påpekning av at beredskapene mot påvirkning fra fremmede stater handler om å styrke befolkningens motstandsdyktighet.
Et fellestrekk i de nevnte utredningene er vektlegging av tiltak for å styrke og bevare befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. Et annet fellestrekk er at kommisjonene fremhever at tiltakene som igangsettes ikke må gå på bekostning av verdiene en forsøker å beskytte (2023-2024, side 10).
Straff for påvirkningsarbeid gir ikke effektiv motstandskraft alene. Vi må se til sivilsamfunnet, slik statsministeren antyder, og mange med ham. Den danske statsministeren uttrykte lignende synspunkter i sin nyttårstale, og i Sverige har de opprettet et direktorat for «psykologisk forsvar».
Forståelse av demokratiet
Den demokratiske beredskapen ligger til syvende og sist i befolkningen selv, i dens oppmerksomhet, kompetanse og kunnskapsnivå når det gjelder demokrati og rettsstat. Forsvaret av vår styreform foregår hver dag på arbeidsplassen, i skolegården og klasserommene, i familier og ikke minst, i sosiale medier. Det er behov for forståelse av hvordan institusjoner kompenserer for hverandre, at feil ikke betyr maktesløshet og vise fram mulighetene institusjonene gir.
De fleste har en viss kjennskap til demokratiets virkemåter, men forståelsen er i mange tilfeller også mangelfull.
- En sak er at demokratiet består av mange mindre elementer som det er få forunt å ha oversikt over. Demokrati og rettsstat er et sammensatt system som opererer i fine detaljer.
- En annen sak er at demokratiet i stort og smått, krever kompromisser, avveininger og «urene» løsninger». I politikken er det nødvendig med kompromisser mellom de forskjellige partiene for å få gjennomslag. Dermed blir ikke alle løfter innfridd, selv om et parti får innflytelse.
Grenseoppgangen mellom de rettsstatlige sfærene er ofte preget av forhandlinger og gråsoner, som for eksempel mellom rett og politikk:
- De fleste steder har utnevnelse av høyesterettsdommere innslag av politikk. Dette gir grunnlag for å hevde at Høyesterett som sådan er en avdeling av politikk. Her som i en rekke andre spørsmål er USAs ordninger kilde til forestillinger om hvordan vi gjør det i Europa og Norge. I USA blir høyesterettsdommere godkjent av «Senatet» etter forslag fra presidenten. I Norge er det domstolsforvaltningen og Høyesterett selv som foreslår kandidater. Deres forslag blir som regel tatt til følge av justisdepartementet. Justisdepartementet har som kjent politisk ledelse. Det er således mulig å gjøre denne prosessen mistenkelig i den forstand at den dekker til politisk motiverte ansettelser. Den som følger dette feltet nøye vil vite at det til tider forskes på dommeratferd i Høyesterett og at det fra akademisk hold stilles spørsmål, ikke først og fremst om politisk bakgrunn, men langs en skala mellom det å være «regjeringstro» eller ikke; dvs. om man stemmer for eller mot staten i saker der den er i rettskonflikt med private motparter. Dette spørsmålet skygger imidlertid for at dommerstanden er en yrkesgruppe preget av stolthet over å levere rettsriktige avgjørelser. Domstolene har dessuten et begrunnelseskrav som snevrer inn det som eventuelt måtte forekomme av politisk bias. I Norge ser vi ikke ideologiske mønstre i avgjørelser på samme måte som USAs Høyesterett. Dette handler uansett om å akseptere rettens relative autonomi. Denne er sterk i Norge, noe som tilsier at vi som borgere kan være sikre på at domstolene leverer korrekte avgjørelser.
- Dette betyr imidlertid ikke at ikke Høyesterett alltid tar riktige avgjørelser. Det er viktig å ikke underspille feilene som blir begått. Rettsstaten er ingen garanti mot urettferdig og lovstridig behandling av deler av befolkningen. Politiet har tilsidesatt rettigheter for mennesker med rusproblematikk i flere tiår. Titusenvis av mennesker ble feilaktig fratatt økonomiske rettigheter i den såkalte EØS-saken («trygdeskandalen»).
- En annen utfordring er rettskjennelser som virker urimelige. Hvis man, for eksempel ved å føre politiske kamper for domstolene som miljøbevegelsen har gjort, risikerer man å bli skuffet. Avgjørelsen blir tolket i en politisk sammenheng, og skuffelsen kan lett settes i sammenheng med påstander om at retten ikke er autonom, men snarere et politisk redskap. Det finnes ingen garantier for at politiske hensyn ikke spiller inn, men mer sannsynlig er det at rettskildene peker på en for dem uønsket løsning. Noen ganger er lovverket ikke laget for den konkrete situasjonen, og andre ganger har det politiske flertallet som står bak lovgivningen ment noe annet enn aktivistene. I begge tilfeller er man henvist til å føre sakene sine i politiske fora.
Mangelfulle kunnskaper om disse temaene er et sårbart punkt i vår befolkning. Det som er nevnt til nå er igjen bare spesialtilfeller av versjoner av dilemmaer som oppstår i liberale demokratier. Lignende problemkomplekser oppstår i
- Kunnskapssamfunnet
- politiske prosesser
- forvaltningens virksomhet og
- grensedragningene mellom disse.
Manglende forståelse for irrgangene og de urene løsningene gir næring til de antidemokratiske kreftene. Feil og mangler som oppstår, brukes mot demokratiet, ved å underbygge påstander om at demokrati og rettsstat bare er til pynt.
ModusA lanserer et bibliotek over ord med henblikk på forståelse av demokratiets indre dynamikker, dilemmaer. Navnet er «Demokratiets irrganger».
Biblioteket er under utvikling og presenteres her. Den tekniske løsningen er foreløpig ikke på plass, men de første oppslagsordene kan man finne her.