Stigmatisering

Stigmatisering betyr at en kategori av mennesker behandles på en moralsk mindreverdig måte. For de som er utsatt for dette er stigmatisering noe helt konkret, noe man kan ta og føle på. Det føles som:

– At mennesker med oppgave og mulighet til å hjelpe, ser den hjelpetrengende hovedsakelig gjennom vedkommendes problemside.

– At problemene overskygger alle andre egenskaper og kanskje det bakenforliggende for det man søker hjelp for.

– At fasttømrede forestillinger om mennesker som med dette problemet skaper negative forventninger om pasienten/klienten/tiltalte.

– Det pasienten/klienten sier om sine behov blir tolket i lys av de negative forventningene.

– Pasienten/klienten får redusert hjelp/blir avvist/blir utsatt for represalier som følge av mistanke om lureri.

Fordommene knyttet til de som har problemet skaper en atmosfære av mistenksomhet. Mistenksomhet gjør at alt klienten/pasienten gjør virvles inn en giftig atmosfære der forventninger blir bekreftet og aldri avkreftet. Relasjonen starter med mistillit og pasienten har få eller ingen virkemidler til å oppnå tillit. Hvis man reagerer på mistankene og mistilliten, og protesterer, blir det tatt som bekreftelse på de negative forventningene. Pasienten føler at han/hun er på prøve og blir aldri trygg. Hvis man reagerer aggressivt, «beviser» det at man ikke fortjener hjelp. Hvis man spør forsiktig om noe annet eller mer, er man manipulerende. Hvis man ikke protesterer, viser det at hjelperens tilbud er bra nok som det er, selv om det ikke er det. Stigmatisering er den selvbekreftende dynamikken som skapes av negative forventninger og som vanligvis ender opp med at pasienten får et utilstrekkelig hjelpetilbud (eller opplever å bli straffet).