Av Nicolay B. Johansen
Professor Glenn Diesen skaper atter overskrifter, men den nye krisen er igjen en påminnelse om svakheter i kunnskapssamfunnet. Dette kunne vært forhindret hvis akademia, med deres fremskutte rolle, hadde tatt et skritt tilbake og løftet fram deres klassiske verdier. Løsningen er egentlig enkel. Sørg for at rammeverket og kulturen rundt den opphøyde vitenskapen underbygger verdien av sannhet og falsifisering.
Å påstå at professor Glenn Diesen er omdiskutert, er et understatement. Diesen er ansatt ved Universitetet i Sørøst-Norge, Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap, men mange av oss mener han misbruker sin posisjon til å legitimere russisk krigføring, som også er rettet mot Norge. Men burde han miste jobben sin, burde han få munnkurv? Svært få mener dette, selv om det faktisk er forbundet med straffansvar å gå fremmede tjenesters ærende i Norge.
Disen er ikke alene i akademia om å utfordre samfunnets grenser. Den siste i rekken er Stephan Sander-Faes, som under pseudonym aktivt fremsetter påstander om at minneskulturen rundt Holocaust er overdrevet og en hendelse innhyllet i løgner.
Det er et kjennetegn ved vår samfunnsform at vi har høy terskel for å stanse selv de mest radikale stemmer. Ansettelsesforhold og frihet til å ytre hva man mener, er beskyttet, til og med i Grunnloven. Det man heller burde spørre om, er hvordan disse kunne få kunnskapssamfunnets mest prestisjefylte posisjoner, eventuelt hvordan kan akademia la dem holde på? Dette er et helt andre spørsmål, som ikke retter seg mot domstolene, men som stiller krav til sivilsamfunnet.
Sivilsamfunnet, spesielt den delen av det vi kan kalle kunnskapssamfunnet, er organisert sånn at dårlige ideer skal filtreres gjennom de overlegne argumenters kraft. Når det gjelder Holocaust og Russlands krigføring i Ukraina, er dette såpass grundig dokumentert at det inngår i en konsensus som danner fundament for samfunnets moralske grenser, ikke helt ulikt rollen Holocaust har spilt i Vesten etter andre verdenskrig.
Diesen og de andre rabulistene setter akademia som helhet i dårlig lys. De er et tegn på at det er noe som ikke fungerer. Problemet er ikke bare det at Sander-Foes hevder det han gjør, problemet er at han gjør det på tross av den massive litteraturen som sier det motsatte. Hvordan kan han gjøre dette som historiker, er spørsmålet man stiller seg. Det er også dette som har medført at arbeidsgiveren hans har «fritatt» ham for undervisning det neste året.
Diesen som parasitt i kunnskapssamfunnet
Noe tilsvarende har ikke tilkommet Diesen, selv om sjansene har budt seg. Korrigeringen av hans fremferd handler ikke om meningene, men om forholdet til den tilgjengelige litteraturen og metodebruk. Da han ble vurdert for opprykk til professor i 2021, kom den sakkyndige komiteen med en interessant innvending mot en av bøkene hans:
«The methodological framework can only lead to one answer.»
Med andre ord var måten forskningen lagt opp på, bestemmende for konklusjonen. Diesen var nødt til å ende med den konklusjonen han allerede hadde lansert.
Det er også dette som er den sentrale svakheten ved Diesens analyser av Russland og Ukraina i sosiale medier og andre steder.
- Når NATO-utvidelsen gjøres til hovedforklaringen på krigen, blir Russlands invasjon først og fremst en reaksjon på vestlig politikk. Men hvor blir det av Russlands egne politiske ambisjoner, imperialistiske forestillinger og beslutninger?
- Når demonstrasjonene på Maidan i 2013-14 fremstilles som et vestlig støttet kupp, blir ukrainernes egen protestbevegelse og politiske handlekraft skjøvet i bakgrunnen.
- Når vestlig våpenstøtte beskrives som en kynisk stedfortrederkrig mot Russland, blir Ukrainas eget ønske om å forsvare seg og behovet for sikkerhet underordnet stormaktenes interesser.
- Diesen har også bidratt til å spre desinformasjon, ikke minst om de massivt dokumenterte massakrene i Butsja vinteren 2022.
Ingen krever at man skal utelate NATO, vestlig innblanding eller russiske sikkerhetsinteresser fra analysen. Tvert imot. I en akademisk tilnærming må alle muligheter undersøkes kritisk. Problemet oppstår når én forklaring får dominere så sterkt at andre forklaringer, understøttet med omfattende dokumentasjon, som danner grunnlag for en tilnærmet konsensus i Vesten, ikke blir tatt med i betraktningen. Han er velkommen til å være kritisk, men han må forholde seg til denne litteraturen. Ikke bare avfeie den.
Komiteen vurderte Diesens forskning som professorkompetent og den metodiske innvendingen gjaldt ett konkret arbeid. Men det er påfallende at de allerede i 2021 identifiserte en tendens som også er dominerende i ettertid. Spørsmålet er ikke om Diesen utfordrer vestlige fortellinger. Det er om han utfordrer sine egne.
Burde komiteen som vurderte Diesen stilt seg spørsmålet om de utfordret Diesens grunnleggende premisser tilstrekkelig. Richard Sakwa var en av de som satt i komiteen. Han stod allerede nær Diesen i synet på flere sentrale spørsmål om NATO, Russland og den europeiske sikkerhetsordenen (og som Diesen er han deltager i den svært problematiske Valdaiklubben). Han ble bedømt av en av sine meningsfeller.
Hvordan forholder Diesen seg til kritikk? Hans aktiviteter har blir ettergått grundig i flere omfattende artikler. Bjørn Johan Berger har tatt for seg hans måte å skrive om den nå avdøde Aleksander Navalny. Kåre Johan Mjør og Sven G. Holtsmark har også ettergått metodebruken i tidsskriftet Vagant. Arild Kristensen har gått ham i sømmene for hans påstander om krigen i Donbas i 2014.
Dette er grundige diskusjoner med åpning for flere tolkningsmuligheter med et mangfold av referanser som lett kan etterprøves. Dette blir ikke besvart og omtales som personangrep. Han stilte opp til stortingsvalget i 2025, men trakk seg tilbake før det ble aktiv valgkamp. Nå opplyser han at han vil flytte utenlands og seneste utvikling er at han har sagt opp stillingen sin.
Problemet er ikke at Diesen er ansatt i akademia, men at han i praksis kan slippe å bli holdt ansvarlig for sine ytringer. Han surfer på privilegiene i akademia, uten å ta det ansvaret som følger med. Og han får lov til det. Er det for lett å unndra seg kunnskapssamfunnets krav?
Det virker som om det hersker litt uklare forestillinger om hva dette kunnskapssamfunnet er for noe. Og krisen som Diesen representerer, lar seg kanskje ryddes opp i ved en oppfrisking av de klassiske verdiene?
Kunnskapssamfunnets verdigrunnlag
Kunnskapssamfunnet er definert ved en offentlighet med ytringsfrihet. Offentligheten skal la alle ideer, gode som dårlige, slippe til. Derfor har kunnskapssamfunnet utallige bidragsytere. Der er vi alle invitert. Alle kan bidra med sitt. Noe som er vakkert med denne ordningen, er som Jonathan Rauch har påpekt, at det ikke spiller noen rolle hvem man er når man skal gjøre opp hva som er sant og usant.
Kunnskapssamfunnet domineres imidlertid av profesjonelle utøvere i flere lag. Mediene, aviser, tidsskrifter og fjernsynskanaler rapporterer alle fra livet «der ute». Der arbeider mennesker med journalistutdanning og en sterk korpsånd. De konkurrerer om vår oppmerksomhet, og de streber etter å være mest mulig pålitelig. Øverst i hierarkiet troner akademia. På universiteter og høgskoler formidler man vitenskap til studenter og praktiserer det i egen forskning. Også formidling skal bygge på vitenskapelige standarder. For i kunnskapssamfunnet gjelder det en hovedregel. Det som viser seg å være feil, må avvises.
Ytringsfriheten sørger for at alle mulige tanker og ideer slipper til, men i kunnskapssamfunnet må de tåle falsifisering. Bare de bæredyktige står igjen. Dette er den andre hovedregelen, igjen ifølge Rauch, som bygger på Karl Popper og C. S. Pierce. Den innbakte normen er at siste ord aldri blir sagt, og at sannheter aldri er mer enn midlertidig. Akademia har en særstilling i dette systemet, og er de som holder oppe vitenskapelige standarder. De hengir seg til metodenes krav. De prøver og feiler. Tester og prøver på nytt. Og når de er klare, legger akademiet til rette for at ideer skal brynes mot hverandre. Det er forskning, konferanser, fagfellevurderinger, kritisk faglig offentlighet og slik utvikles kunnskap.
Det er mange hindringer for at tåpeligheter og ideologi skal bli avslørt og for at de beste ideene skal vinne fram. Det er sterke interesser på spill. Like sikkert som at næringsdrivende unndrar seg konkurranse hvis de får sjansen, vil kunnskapens fremste representanter ha en tendens til å lure seg unna kunnskapssamfunnets kvern. Det er velkjent at tobakksindustrien motarbeidet kunnskapsutviklingen om skadene ved deres produkter.
Det kan være tilfeldigheter som ligger bak at Diesen svært ofte understøtter talepunktene fra makthaverne i Moskva, og her må man i toleransens navn la tvilen komme ham til gode. Det er verdt å merke seg at Diesen her utnytter det såkalte barmhjertighetsprinsippet, uten å gi noe tilbake.
Det store problemet er at kunnskapssamfunnet med akademia i spissen har latt Diesen slippe unna med å bare utnytte privilegiene. Komiteen som vurderte Diesens søknad om opprykk til professor, kunne vurdert ham opp med skarpere krav til akademisk virksomhet. I mange fag, ikke minst humaniora og samfunnsfag, mangler det slike kriterier og et anvendelig rammeverk. Hvis man fastholder Rauchs normer som kjerneverdier, kan man bygge ut videre til å vurdere forskjellen mellom «åpne og lukkede tekster», nettopp for å skille mellom arbeider som underbygger en forhåndsbestemt konklusjon og de som bidrar til den felles kunnskapsutviklingen.
Hva med å nulle akademiske meritter for alle vitenskapelige arbeider som ikke enten gjør seg tilgjengelig for kritikk eller unnlater å lage en problemstilling som lar seg etterprøve? Hva med å løfte fram idealet om å i det minste stille spørsmålet: «Hva skal til for at det jeg har påstått her, er feil?» Vår erfaring er at dette er spørsmål som glimrer, rent faktisk skinner med sitt fravær innenfor en rekke samfunnsfag og humanistiske fag. Det finnes fagtradisjoner der denne måten å tenke på er direkte fremmed, og det skaper gode vekstvilkår for politiske ekstremister.
