Av Moreta Bobokhidze, ModusA og Nicolay B. Johansen, ModusA og LovUrett
I en rekke kjennelser har georgiske domstoler frikjent politiske demonstranter som er anklaget for besittelse av narkotika. Er dette et tegn på sprekker i maktstrukturen til det fremvoksende autokratiske regimet? Ser vi konturene av juridisk heltemot?
Georgias narkotikalovgivning er blant de strengeste i Europa. Narkotikalovgivningen medførte en gang livsvarig fengsel. Til tross for reformer det siste tiåret kan besittelse, selv til personlig bruk, føre til lange fengselsstraffer. Sivilsamfunnsorganisasjoner har lenge hevdet at disse lovene ikke brukes til å beskytte folkehelsen, men til å undertrykke uenighet.
Nå har disse frifinnelsene sendt sjokkbølger gjennom landets juridiske og politiske landskap. På den ene siden avslører de dyptliggende problemer i Georgias narkotikapolitikk og integriteten til rettssystemet. På den andre siden indikerer de at dommerne og domstolene ikke bare er regjeringens marionetter.
Blant de mest fremtredende sakene var sakene til Dr. Giorgi Akhobadze og aktivisten Tedo Abramovi, begge arrestert under pro-EU-demonstrasjoner sent i 2024. De ble siktet i henhold til artikkel 260 i Georgias straffelov og fikk strenge straffer for angivelig besittelse av MDMA. Rettssakene deres avdekket eklatante overtramp mot rettslige prosedyrer:
– Det fantes ingen dokumentasjon på ransakingene.
– Det fantes ingen nøytrale vitner.
– Rettssakene viste rettsmedisinske uoverensstemmelser og tegn på bevismanipulering.
Dommerne slo til slutt fast at staten ikke hadde oppfylt minstekravet til bevisførsel, hvilket i sin tur førte til full frifinnelse. Disse utfallene er sjeldne i Georgias rettssystem, hvor fellelse i narkotikasaker forekommer nesten automatisk.
Bruk av straff skaper et potensial for overdreven maktbruk, det gjelder så vel i demokratiske som autoritære styresett. Nettopp derfor er strafferetten egnet til å gi legitimitet for å undertrykke politiske dissidenter, ikke minst overfor folk som anser seg som nøytrale. Straffeforfølgelse av enhver tilknytning til narkotika har vært et praktisk tiltak for å maskere undertrykkelse av politisk opposisjon med straffesaker. Panikken forbundet med narkotika har legitimert tvungen narkotikatesting av demonstranter og journalister, fabrikkert anklager basert på vag «operativ informasjon» og uforholdsmessig straffeutmåling.
En rapport fra Social Justice Center fra 2022 dokumenterte en økning på 41 % i narkotikarelaterte arrestasjoner, hvorav mange manglet troverdige bevis. Human Rights Watch har også flagget Georgias narkotikahåndhevelsespraksis som uforenlig med internasjonale menneskerettighetsnormer.
Selv om de nylige frifinnelsene tyder på lommer med rettslig motstand, fremhever de også systemiske svikt. Det er ingen reell ansvarlighet for politiets misligheter. Forespørsler om uavhengige rettsmedisinske vurderinger blir rutinemessig avslått. Opposisjonsfigurer og utenlandske statsborgere er politisk utpekt. Rettsvesenets forsinkede anerkjennelse av disse overgrepene, ofte etter langvarig varetektsfengsling, har reist spørsmål om dets autonomi og motstandskraft mot politisk innflytelse.
Frifinnelsene av Akhobadze og Abramovi har utløst nye krav om reform. Jurister og menneskerettighetsforkjempere argumenterer for at Georgia må avkriminalisere personlig narkotikabruk og gå over til skadereduserende modeller. Det er også krav om å faktisk bruke de strenge prosessuelle sikkerhetstiltakene i straffesaker. Samlet sett er det et uomtvistelig behov for å styrke rettsvesenets uavhengighet og åpenhet.
Avgjørelsene reiser imidlertid spørsmål om domstolenes uavhengighet. Frem til nå har myndighetene kunnet stole på deres samarbeid, kanskje bedre beskrevet som underordning. Nylige hendelser indikerer at i det minste noen dommere står fast i sin konstitusjonelt definerte rolle som en uavhengig makt, og korrigerer maktmisbruk i lovgivende forsamling og regjeringen. Selv om myndighetene ikke viser tegn til å nedtone sitt kvelertak på demokratiet, har historien gitt mange eksempler på juridiske «helter».
I de demokratiske samfunn forventes domstolene å fungere som en motvekt og kontroll med regjeringen og folkevalgte organer. Fremveksten av tyranni innebærer derfor nødvendigvis press på domstolene. Og domstolene gir ofte etter under slike omstendigheter og begynner å bøye seg for politiske ledere. Professor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo har tatt for seg Norges Høyesterett etter den ble «nazifisert» under den tyske okkupasjonen. Nazipartiet erstattet alle dommerne med nye fra egne rekker. Det han fant var at de utpekte dommerne likevel oppfylte sine forpliktelser til en viss grad. Okkupantenes høyesterett fulgte ikke slavisk de nye herskerne, for en stor del opererte de som en uavhengig og vanlig domstol; imidlertid hovedsakelig i private og administrative saker. De opererte ikke bare som politikere, og de så sannsynligvis på seg selv som profesjonelle jurister.
Den nåværende regjeringen i Georgia, ledet av partiet Georgisk Drøm, er ikke et nazistparti. Likevel følger de det samme manuset som har blitt en bærebjelke blant stater som er i ferd med å utvikle seg til autokrati. Og sentralt i dette manuset, slik Timothy Snyder oppsummerer det, er underordning av domstolene.
Dommere har et visst handlingsrom, selv under autokratisk styre. I en nyere bok har Hans Petter Graver portrettert et dusin «juridiske helter». Han tar for seg dommere som står fast overfor sanksjoner og undertrykkelse, ikke bare i møte med naziregimene, men også i moderne kriser. En av disse heltene er Malgorzata Gersdorf, lederen for den polske høyesterett under angrepene fra det høyreorienterte PIS-partiet i 2018. PIS endret pensjonsalderen for dommere, noe som er en velprøvd unnskyldning for å erstatte dem med sine egne politisk utvalgte kandidater. Gersdorf var under sterkt press for å trekke seg, men bestemte seg for å nekte. Store demonstrasjoner ble arrangert til støtte for henne, og dermed ble hun sittende ved sitt verv. Denne avgjørelsen bremset Polens forfall til autokrati.
Det er for tidlig å si om georgiske dommere bruker lærdommene fra Gravers eksempler. Men det er mulig, siden boken hans ble oversatt til georgisk i 2024.