Av Nicolay B. Johansen
Ca. 11 minutters lesetid
I arbeidet med å utbre kunnskap om og forståelse av den demokratiske rettsstaten, har ModusA innledet et samarbeid Georgiske aktivister. I denne teksten forklarer vi sammenstillingen av rettsstat, Georgia og Norge. Begrepet rettsstat er diskutert mer utførlig her.
Georgia er et lite land med et areal og innbyggertall mindre enn Norge. Landet ligger i Kaukasus, bortenfor Tyrkia, altså lenger vekk fra Norge enn Ukraina, men omtrent samme retning, mellom Svartehavet og det Kaspiske hav. Georgia var, som nabolandene Armenia og Aserbajdsjan, en Sovjetisk republikk fram til 1991. Georgierne har lenge ønsket å bevege seg i retning av Vesten og Europa. De deltar for eksempel i «European song contest», kjent her hjemme som «Melodi grand prix». På det politiske plan har de forsøkt å bygge en markedsøkonomi og demokratisk rettsstat de siste 34 årene. Valget i 2024 ble etter alt å dømme avgjort etter omfattende valgfusk og i etterkant har regjeringspartiet fulgt oppskriften til autoritære og totalitære styresett, åpenbart under russisk påvirkning.
Det er ikke lett eller fort gjort å bygge demokratiske rettsstater. Det blir ikke lettere av at kunnskapen og forståelsen av denne samfunnsformasjonen har vært for svak. Etter murens fall i 1989, ville man for eksempel innføre markedsøkonomi i Russland. De ble overivrige i sin markedstenking, og glemte (evt visste ikke) at markedsøkonomien krever stabile og sterke institusjoner som domstoler, forvaltning og politi. Resultatet ble det mafiaveldet vi ser i dag, der et sjikt av søkkrike oligarker opererer under styret til den øverste leder. Det vi kaller korrupsjon, er deres maktstruktur. Pressen er kneblet, politikken er kontrollert og domstolene er underlagt presidentens interesser. Opposisjon mot regimet, det vi andre kaller alminnelig politiske uenighet, medfører bøter, fengsling og likvidering. Russland jukser i idrett, fører hybridkrig mot Europa og invasjonskrig over gamle sovjetstater med en brutalitet vi trodde var historisk tilbakelagt. Russlands vei ut av kommunismen, endte foreløpig med fiasko og katastrofe. Det skyldes for en stor del at de ikke bygde stabile institusjoner.
Hvordan bygger man en rettsstat? Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama har skrevet tusenvis av sider om fremveksten av fungerende demokratier og rettsstater. Han bruker Danmark som modell, men sier også at han like gjerne kunne brukt Norge. Det tok over hundre år å etablere rettsstaten i Norge. Det foregikk ikke uten konflikter, og det foregikk under andre omstendigheter. Men den norske erfaringen kan brukes av andre, som et eksempel på at det er mulig.
I ModusA vil vi bruke Norge som speil på Georgia, og Georgia som speil på Europa. Vi vil utbre bedre forståelse av hva en markedsbasert demokratisk rettsstat er og hvordan den fungerer. Vi vil bruke georgiernes kamp i dag, til å sette søkelys på rettsstatens forskjellige dimensjoner. Samtidig vil vi bruke norske erfaringer som kontrast til Georgias politiske stridigheter. Alle kan finne noe å lære, også vi.
Utsikt over den norske rettsstaten
Sammenlignet med Norge, er Georgia bare i startfasen av rettsstatsbyggingen. De fikk sin selvstendighet for 34 år siden, mens vi har 210 års erfaring. De hadde også en annen bakgrunn, med over 70 års totalitært styre.
Norge ble fritt fra et dansk, stort sett vennligsinnet overherredømme. Fra starten var Norge et fattig land med en fattig befolkning. Norge var et «lydrike»: et langstrakt land uten ordentlige veier, begrenset postvesen og ingen egne banker. Embetsverket var utdannet i København (Norges hovedstad inntil da) og besto av en elite dominert av danske familier. Danskene hadde etablert et universitet i 1811, tre år før selvstendigheten. Med frigjøringen i 1814 fikk vi en svært moderne Grunnlov i takt med opplysningstidens idéstrømninger. Maktfordeling ble nedfelt i konstitusjonen sammen med en rekke andre bindinger av statsmakten.
Norge stilte ellers på bar bakke i mange henseende, og kanskje enda viktigere, uten hat mot den tidligere kolonimakten. Norge fikk en ny koloniherre i Sverige i 1814, men samtidig sterk selvstendighet under den svenske kongen (kun utenrikspolitikken var utenfor norsk innflytelse og kontroll). En gryende offentlighet så dagens lys. I Norge hadde vi en moderat nasjonalisme og et ganske homogent samfunn. I tillegg hadde vi en fredelig ytre «fiende» i øst (Sverige). På 1800-tallet fikk vi frihet til langsomt å etablere et storting, departementer og et bankvesen. Etter hvert kom Høyesterett på plass.
Gradvis vokste det fram en økonomisk elite og et lite korrupt embetsverk. Den industrielle revolusjon slo inn i Norge som i andre vestlige land, og etter hvert innhentet vi de andre landenes økonomiske forsprang, Vi fikk også et mer moderne styringssett, men først og fremst ble styringssystemet utstyrt med et finmasket nett av kontrollmekanismer. Rettigheter ble supplert med institusjonelle støtte. Staten og folk med makt ble tvunget til å stå til ansvar for store og små avgjørelser.
I det neste århundret vokste staten enda mer, ble gjennom funn av olje svært rik og langsomt vokste det fram velferdsordninger i stor skala.
Man kan nok hevde at den norske rettsstaten var konsolidert rundt forrige århundreskifte. Historikere slår fast at vi den gangen hadde et embetsverk som opererte «embetsmannsaktig», altså profesjonelt. De håndhevet regler etter objektive kriterier, uten å ta hensyn til hvem som tjente på avgjørelser.
Det er det motsatte av korrupsjon.
Ingen stat og forvaltning kan forventes å opptre helt og holdent etter «regelboka». Hvordan reglene tilpasses og bøyes innenfor en rettsstat skal bli tema videre i prosjekt demokratisk beredskap. Det vi kan slå fast er at vi hadde en fungerende rettsstat rundt forrige århundreskifte, og at vi fortsatt skårer høyt på listen over ikke korrupte land.
Den georgiske drøm
«Georgisk drøm» er navnet på det regjeringsbærende partiet i dagens Georgia. Drømmen var etter 1991, og enda tydeligere etter 2003, å bli knyttet til Europa. Alle styringsforsøk i Georgia etter 1991 har endt med sammenbrudd i korrupsjon og autokrati. Den georgiske staten er ikke sterk nok til å motstå presidentens maktanvendelse. Ingen kontrollmekanismer har vist seg effektive, heller ikke denne gangen.
Georgia har hatt litt andre forutsetninger enn Norge. De overtok landet etter et totalitært styresett. Totalitære stater skaper «vertikale» maktstrukturer, det vil si at de binder mennesker sammen i over- og underordningsforhold. Befolkningen var preget av arbeid med jord og land som Norge var, men langt flere etniske grupperinger (mer enn det som fremgår i wikipedia-artikkelen det er lenket til øverst i saken). Det er stor avstand mellom livet i byene og på landsbygda. Den som skal bli president må sørge for å være veldig rik eller berømt først. Helst begge deler. Det har alltid endt med korrupsjon, men også opprør. Demokratiet har fungert som kontrollmekanisme. Inntil nå.
Georgisk drøm har stått i spissen for vendingen mot Europa siden 2012. Men så begynte de å trekke på løftene om å søke medlemskap i EU. De trakk løftene om liberalisering av LHBT-lovgivningen og begynte å spille på nasjonalilstiske følelser. Mønstrene er kjent fra Ungarn, Polen og Russland selv. Og så prøvde de seg på det russiske glansnummeret, å forby lokale organisasjoner å motta støtte fra «utlandet». Georgierne kalte det «russerloven» og dermed mistet Georgisk drøm oppslutning i befolkningen. Demokratiet virket igjen, men man var ikke forberedt på omfattende valgfusk. Det offisielle resultatet ble gjenvalg for Georgisk drøm. Folket har protestert mot valgresultatet i hovedstaden Tbilisis gater like siden (snart et år, det er skrevet om det i norske aviser også).
En av de som har deltatt i disse demonstrasjonene er Moreta Bobokhidze . Hun vil rapportere fra demokratiets og rettsstatens frontlinje på regelmessig basis framover.