Av Nicolay B. Johansen, LovUrett og Moreta Bobokhidze, ModusA
4 minutters lesetid
Folk i det ganske lille og fjellbekledte landet Georgia, inneklemt midt mellom øst og vest, lengter etter Europa. I dag er veien mot Europa blokkert av et parti med det misvisende navnet «Georgisk Drøm». I John Færseths nye bok «Georgia» blir vi kjent med bakgrunnen for det som skjer i det som på mange måter er Norges fjerneste naboland. Det bildet som tegnes opp er langt mer aktuelt for Norge og Europa enn det det er trivelig å tenke på.
Etter nesten 80 år under sovjetstyre fikk landet selvstendighet i 1991. Historien siden kan deles opp i tre feilslåtte forsøk på å skape et ordentlig demokrati. Deretter opplevde de et katastrofalt tilbakeslag ved valget i 2024. Færseth var der selv og så med egne øyne. En av de tingene han observerte var at valglokaler var under bevoktning fra det regjerende partiet, Georgisk Drøm. Det er dette besøket som danner bakteppet for boken som nylig ble publisert på Humanist forlag.
Georgia er den 6 boken Færseth utgir på Humanist forlag. Tidligere bøker har handlet om Russland og deres nedslag i Europa og Ukraina. Så sent som i 2024 leverte han en bok om den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Færseth er utdannet medieviter, men har inngående kjennskap til Russland og allerede et anselig forfatterskap om politiske forhold øst for Europa. Dette er merkbart i boken om Georgia. Den er breddfull av informasjon og innsikter, men sjelden i fortettet form. Boken fortelles gjennom anekdoter fra møter med mennesker fra hans rundreiser, noe som stedvis gir teksten fin flyt.
Dette er imidlertid også en kunnskapskilde for den som vil ha mer bakgrunnsstoff om landet. Utfyllende kapitler er viet tiden under moskvastyret og Sovjetunionens sammenbrudd sett fra hovedstaden Tbilisi. Den gir også innblikk i de tre foreløpige forsøkene på å lage demokrati.
Georgias nære historie er en lærebok i demokratibygging. Dessverre er det mest å lære om hva man ikke skal gjøre. Etter at landet fikk selvstendighet igjen i 1991, har de restartet demokratiseringsprosessen tre ganger. Da var de interne stridighetene i landet allerede godt i gang, utkjempet delvis militært mellom etnisk baserte gjengledere. Færseth forteller historien om de tre etappene:
- Den første presidenten, Zviad Gamsakhurdia, klarte ikke skape et politisk felleskap og ble avsatt etter et kupp allerede etter ett år. Han gikk ikke frivillig.
- For å få på plass en slags orden henvendte georgierne seg til en «storhet utenfra», Eduard Sjevardnadse, som tidligere hadde vært utenriksminister for Gorbatsjov i Sovjetunionen. Hans tid startet med optimisme, men hans lyktes ikke med å stable på beina noe effektivt styre. I stedet beriket han seg selv så mye at det til slutt ble uutholdelig.
- Folket fikk til slutt avsatt Sjevardnadse, og satte inn Saakasjvili i 2003. Historien vil kanskje vurdere tiden under Saakasjvili noe mer positivt, men også han lyktes med å bli enda rikere som president. I 2013 tapte han valget og overga tross alt regjeringskontorene til det seirende partiet. Dessverre var dette partiet Georgisk Drøm, og de overga ikke makten frivillig ved neste korsvei.
Georgisk Drøm hadde blitt opprettet av Georgias suverent rikeste mann, «Boris» Ivanisjvili, og var da et europavennlig og liberalt parti. Det verken var eller er noen hemmelighet at Ivanisjvili styrer det meste i Georgia fra bakrommet, men partiet ble frontet av andre politikere i presidentembetet (den nåværende presidenten heter Kavelasjvili). Men, Georgisk drøm bygget heller ikke opp noe uavhengig embetsverk, og de siste årene har de ifølge vestlige observatører og Færseth gjort politiet og domstoler mer og mer til støttespillere for deres maktposisjon og gått til angrep på liberale verdier. LHBT-rettigheter har tiltagende vært gjenstand for inndragning av personlig frihet og stridspunkt for konfrontasjoner med befolkningen. I 2024 klarte de å tvinge gjennom en lov som effektiv sett stanset det meste av utenlandsk støtte til sivilsamfunnet. På folkemunne heter den «russerloven».
I dag følger Georgisk Drøm den umiskjennelige oppskriften med russisk signatur: kriminalisering av «utenlandske agenter», svekkelse av sivilsamfunnet, temming av domstolene, uansvarlig populistisk retorikk og styring med de store informasjonskanalene, samt massivt valgfusk. Og de lar seg foreløpig ikke flytte fra maktens tinder. Folk har demonstrert foran parlamentet mot fjorårets valg hver eneste dag i et år nå.
For oss er alle disse navnene fremmedartede og Georgia et land langt unna. Et ganske lite land bortenfor Tyrkia omgitt av andre små republikker fra det Erika Fatland kalte «Sovjetistan». Det lille folkeferdet på under 4 millioner holder seg dessuten med et skriftspråk som ser ut som det er fra en annen planet. Georgierne selv derimot ser på seg som sivilisasjonens vugge og et overveldende flertall av georgierne vil knyttes tettere til Europa og ikke minst EU. Men vi er også hverandres speil. Europas fremtid er som Færseth viser, mer avhengig av dem enn de fleste er klar over. Georgia kan ha en betydning ikke ulik Ukraina i dag. Men vi kan også lære av hverandre. I Norge kan georgernes kamp for demokratiet være både en inspirasjon til å forsvare vårt tilvante styresett, og en kilde til å forstå det bedre. Samtidig kan de se til Norge, og andre europeiske land, for å finne modeller for veien fremover.
Det er her Færseth’s Georgia blir mer enn bare en god bok. Den blir et bindeledd mellom Norge og Georgia, en oversettelse mellom to land som både er like og ulike.
Noe er likt. Befolkningen var preget av arbeid med jord og land som Norge var (men med langt flere etniske grupperinger), med stor avstand mellom livet i byene og på landsbygda.
En ulikhet er at de bare har hatt 24 år på seg til nå. I Norge feiret vi 200-års jubileum for 12 år siden. Georgia har også hatt andre forutsetninger. De fikk suverenitet etter et totalitært styresett. Totalitære stater skaper «vertikale» maktstrukturer, det vil si at de binder mennesker sammen i over- og underordningsforhold. Georgia har også blitt invadert og frarøvet store deler av landområdet fra deres store nabo i nord etter tusenårsskiftet. For dem er den russiske bjørnen reell og overhengende trussel. Denne trusselen kan ha fungert samlende for georgierne, men den har også splittet landet rent fysisk. Færseth leverer også her detaljene.
Færseths «Georgia» er et overflødighetshorn av kunnskaper. Enkelte passasjer, spesielt om Sovjetsamveldets historie, kan bli i overkant kompakte, som om de tilhører en litt annen bok. Men dette er ikke en bok man forlater skuffet. Her blir man trukket inn i det lille selvbevisste landets kriger, ydmykelser og frihetstrang. Og, tanken er vanskelig å forlate, det kunne vært Norge.