Nicolay B. Johansen, LovUrett.
Lesetid: 3 minutter. English version below.
8 måneder inn i Trumps andre presidentperiode må vi slå fast at han mener alvor med å avskaffe demokratiet. Hva gjør vi da?
Ordene Trump hvisket under valgkampene, skulle forstås bokstavelig. Han ba folk om å stemme på seg, for da slapp de å stemme flere ganger. Og ved en annen anledning, oppfordret han voldelige grupperinger til å gjøre seg klare. Alt snakket om ytringsfrihet og åpenhet fra ham og hans støttespillere viste seg å være ljug. Han hadde allerede tatt i bruk totalitære staters første virkemiddel, å undergrave sannhetsinstitusjonene. Når ingenting er sant, er alt mulig, og Trump har allerede satt i militæret mot deler av sin egen befolkning. Hans har militarisert utlendingspolitiet, han tillater overgrep mot folk som har bodd i USA lang tid og sender dem ut uten lov og dom. Militæret settes inn mot egne borgere. Og han sier åpent at han «hater» sine motstandere.
Denne oppramsingen skraper bare overflaten av forfallet i USA. Vi vet ikke om neste års valg i USA kommer til å bli gjennomført, eller om det kommer til å leve opp til demokratiske standarder. Mye tyder på at demokratiet i USA ligger på dødsleiet.
Norge har i mer enn hundre år hatt et nært forhold til USA, og etter andre verdenskrig har USA vært garantisten for fred og stabilitet. I samme periode har Norge blitt en velfungerende velferdsstat der folk flest har oppnådd en levestandard verdenshistorien aldri har settmaken til. Trumpadministrasjonens demontering av demokratiet, som nyhetene rapporterer minutt for minutt, burde både få oss til å skjelve og til å ta lærdom.
Historisk sett er stabile, demokratiske velferdsstater en ny ting. Men vi har solide og skrekkelige erfaringer med oppløsning av demokratiet. I Europa kan vi nesten ikke få snakket nok om andre verdenskrig. Tyskland, som med Hitler ved makten startet en krig som varte i nesten 6 år, og kostet mer enn 70 millioner menneskeliv på verdensbasis, inkludert det systematiske forsøket på å utrydde jøder. 1945 er blitt kalt «År 0» i Europa, da startet gjenoppbyggingen. Fra ruinene vokste det fram en sivilisasjon som kretset rundt spørsmålet «hvordan kan vi hindre at dette skjer igjen?». I Norge sa vi «aldri mer». Det som aldri mer skulle skje, ble etter hvert konsentrert om jødeutryddelsene, Holocaust.
Det store spørsmålet var: Hvordan kunne det skje? Det skjedde blant annet fordi Hitler avskaffet demokratiet i Tyskland og gjorde vold akseptabelt som maktmiddel. Den vestlige sivilisasjon har kretset omkring dette temaet like siden. Vi fikk menneskerettigheter, FN, grunnlovsvern og konstitusjonsdomstoler. Men det finnes ingen garantier, hvis flertallet vil bruke vold mot mindretallet. Det eksisterer ingen konstitusjonell orden som kan garantere at det aldri skjer igjen. Det eneste vi har, er en felles bevissthet om farene som lurer.
Det som skjer i USA nå, forteller oss at deres innbyggere ikke er oppmerksomme nok på disse farene. De har ikke startet noe Holocaust, men det tråkker opp den samme stien som Hitler og Mussolini gjorde i første halvdel av det 20. århundre, med veldig små avvik fra originalen. Det får de historiekyndige og mange av oss andre til å skjelve i buksene, men det krever også noe av oss. Det krever at vi setter oss inn i hvilke beskyttelsesmekanismer vestlige demokratier har tilgjengelig.
Forfatterne Steven Levitsky og David Ziblatt skrev i 2018 en bok med tittelen «How democracies die» som fikk stor utbredelse. Der oppsummerer de lærdommene fra tidligere erfaringer med samfunn og stater som oppgir demokratiet og går over i autokratier (ordet «diktaturer» blir for sterkt). For det har skjedd mange ganger, ikke bare i Tyskland i 1933 og Italia 1922, og mange ganger har det rettet seg inn, som i Chile.
ModusA har produsert et notat med utgangspunkt i boka til Levitsky og Ziblatt. Dette notatet kan være et innblikk i noen viktige holdepunkter for å bevare demokratiet, om så bare her hjemme. Notatet finner du her.