Av Nicolay B. Johansen, LovUrett
Lesetid, ca. 10 minutter. Bemerk, noen kilder i lenker i teksten. English version below
Kriminalitet finner man overalt, ikke minst i bøker, film og eventyr. Våre fortellinger om livet handler ofte om moralske dilemmaer, om grusomme hendelser og om forsoning. Kriminalitet fyller med andre ord fantasien vår, og kanskje vil den alltid gjøre det. Faktisk kriminalitet er mindre morsomt. Den har som regel ofre. Ofre for kriminalitet kan få livskvaliteten deres sterkt svekket. Kriminalitet i alvorlig form, er ikke vanlig forekommende. Mindre alvorlig kriminalitet derimot, er en hverdagslig sak. Om kriminalitet er vanlig eller et sjeldent fenomen, er et spørsmål om hvordan man ser det. Og hvordan man reagerer på det er et kulturspørsmål. Dette notatet redegjør veldig kort for en måte å definere kriminalitet som fremhever at det vi kaller nulltoleranse er en måte å bruke straffeloven som kjennetegner autoritære og totalitære stater.
Spørsmålet om hva kriminalitet er, er både lett og vanskelig. Det er lett, fordi det står i loven. Kriminalitet er handlinger som er belagt med straff. Straffeloven har ca 350 handlingsbeskrivelser som kan utløse straff fra statens side. For at vi skal kunne snakke om straff, må det være et statlig anliggende, som hovedsakelig er regulert i straffeloven og straffeprosessloven og ilegges av domstolene. Begge disse lovene springer ut av Grunnloven (for det gjør alle lover), og sammen setter disse rammer for «straffing». Sanksjoner som ikke springer ut av dette systemet, er ikke straff i juridisk forstand. Kriminalitet er altså handlinger som kan straffes, men her inngår også ca 400 handlingsbeskrivelser som er plassert i andre lover, altså ikke straffeloven. Det kan dreie seg om alt fra skatteloven til alkoholloven og utlendingsloven. Men dette er i og for seg lett, og dermed kunne siste ord vært sagt om spørsmålet: kriminalitet er handlinger som er belagt med straff.
Men det er også vanskelig. I «Hva er kriminalitet?» nyanserer jeg det simplistiske bildet på to måter: for det første påpeker jeg at det krever et sprang fra ord som beskriver en handling, til å feste disse beskrivelsene på faktiske handlinger. For det andre gjør jeg et poeng av at politiet prioriterer mellom de potensielt straffbare handlingene. Det er at noe kan straffes, betyr ikke at de faktisk blir straffet. Av åtte tilgjengelige definisjoner på kriminalitet i kapittel 1, valgte jeg derfor å hevde at «kriminalitet er et skritt på veien mot straff». Denne definisjonen har overrasket noen lesere. Her skal jeg forklare hva jeg mener.
Et hav av muligheter
De fleste er enige om at mindre alvorlige brudd på trafikklovgivningen ikke er kriminalitet. Mange slike lovbrudd er likevel straffbare, eller gir grunn til lettere sanksjon. Men her er grensen flytende.
Det er velkjent fra et land vi altfor ofte sammenligner oss med, at trafikklovbrudd av den uskyldige sorten, kan være en vei inn i straffesakskjeden. En av de mest kjente sakene handler om den ulykksalige Sandra Bland. Sommeren 2015 ble hun stanset av politiet i Texas, USA, for en mindre trafikkforseelse. Bland reagerte på å bli stoppet, og så eskalerte situasjonen. Det endte med at hun ble satt i arresten. Tre dager senere ble hun funnet død på cella, men om dette var resultat av et selvmord er ikke poenget her. Poenget er at ikke-kriminalitet og ubetydelig kriminalitet også kan føre mennesker inn i straffesakskjeden og fengsel. I dette tilfellet en mørkhudet dame, som antagelig med rette opplevde seg utpekt som mistenkelig på grunn av sin hudfarge.
Vitenskapsformidleren Malcolm Gladwell omtaler tilfellet Bland i boken Talking to strangers. Der siterer han en politimann som hevder at han alltid kan finne en grunn til å stanse en sjåfør, dersom han legger seg bak vedkommende ser etter feil begått i trafikken. Hvor riktig dette er kan diskuteres, men det kan brukes som illustrasjon på et allment poeng: Hverdagen tilbyr, som Nils Christie en gang sa, et utømmelig reservoar av handlinger som kan bli kriminalitet. Vi kan kalle det «Bland-poenget», så er ikke dødsfallet hennes helt meningsløst (Christie huskes allerede for mye annet).
Norge er ikke USA, men motsatt av hva mange norske politikere har tenkt, er USA et kriminalpolitisk skrekkeksempel. Historien om Sandra Bland er ikke enestående, og hvis man ser på bruken av fengselsstraff i forskjellige land verden rundt, er det USA som skiller seg ut. Nesten ingen land i Europa har mer enn 100 fanger pr. 100 000 innbyggere. I siste måling ligger Norge fortsatt lavt, med 56. Tidligere autoritære regimer ligger jevnt over noe høyere, som Serbia med 162. Ordentlig autoritære regimer har enda høyere tall igjen, som Russland med 300. Georgia ligger rett under Russland på denne listen (267), men det er likevel bare halvparten av fangetallet til USA. USA er det demokratiske landet med det suverent høyeste fangetallet 531. Dette er tross alt en liten nedgang fra toppårene på 90-tallet, men USA har ligget i verdenstoppen på disse målingene så lenge man har målt.
Det er antagelig mange grunner til at USA leder an på denne måten, og når vi har en så sterk tradisjon med å sammenligne oss med styresettet i der, burde dette kanskje vært et spørsmål som sto høyere på agendaen. Fangetall er et kulturuttrykk, hevdet Nils Christie. Det er et resultat av valg på mange nivåer, politisk og administrativt, foruten i domstolene. Man kan bestemme seg for hvilket nivå man vil ligge på, slik Finland gjorde da de frigjorde seg fra den totalitære arven i øst.
Det ligger ingen naturnødvendighet mellom kriminalitet og fangetall. Det vi kan si ganske sikkert, er at USA med deres skrekkelige kriminalpolitikk har lagt til rette å bruke av havet av muligheter samfunnslivet byr på, for å begrunne bruk av straff. Det fører ikke alltid til fengsel, selv det også er en viktig del av bildet. Langt flere lever i større fattigdom enn ellers, fordi de hele tiden må betale gebyrer og bøter, som påløper etter straffeprosessuelle runder med myndigheter. Mange lever i skjul fra myndighetene, fordi de har arrestsordre på seg (beskrevet av Alice Goffman). Fangetallene er bare toppen isfjellet i USA, og det vi ser avtegnet, er et samfunn som utnytter anledningen kriminalisering og det som ligner kriminalisering, som trappetrinn for å anvende straff. Ikke bare er mange handlinger belagt med straff, politi og rettsvesen prioriterer å anvende de straffelignende virkemidlene i stor grad. Det er dette som er «nulltoleranse».
Liberal kriminalpoitikk er tolerant, som utgangspunkt…
Trafikkulturer er forskjellige, kulturer for kriminalitetskontroll likeså. Kanskje hadde ikke trafikkpolitiet i USA med like stor letthet funnet grunner til å stanse norske sjåfører. Hendelsen. Det som er helt sikkert, er at norsk politi ville avstått fra å bruke dette som en generell fremgangsmåte. Rettsvesenet ville også slått ned på det, når de fikk klagesaker inn for domstolene. Og så ville det blitt politisk sett vanskelig å forsvare.
Med mindre, denne strategien ble rettet mot bestemte og utsatte grupper av befolkningen. Mye tyder på at den såkalt svarte og ellers fargede delen av befolkningen i USA blir mer utsatt for nulltoleranse. Når det er likhet for loven, og man kan ikke holde folk nede med henvisning til hvem de er, kan man bruke strafferettslige virkemidler i stedet. Man kan belegge handlinger assosiert med gruppen straff, man kan prioritere disse handlingene fra politiets side og så kan effekten bli den samme. Det er omtrent dette Michelle Alexander hevder i boken «The New Jim Crow» (lenke over).
Å bruke kriminalitet
Noen ganger legger også norsk politi innsatser som ligner dette. De kan gå målrettet etter lovbruddstyper (for eksempel å kjøre pirattaxi) eller deler av befolkningen. Et eksempel på det siste er håndteringen av mennesker som bruker ulovlige rusmidler. Der har norsk politi og rettsvesen tilsidesatt en sentral bestemmelse i straffeprosessloven gjennom flere tiår: «forholdsmessighetsprinsippet». Statlige inngrep i enkeltmenneskers privatsfære, deres rett til å bestemme over egen kropp med videre, skal stå i forhold til det lovbruddet vedkommende er mistenkt for å ha begått. Det å bruke narkotika, er regnet som et mindre alvorlig lovbrudd. Da er ikke terskelen høy nok til at man for eksempel kan ransake vedkommende. Men dette har skjedd i stor skala i Norge, så omfattende har denne praksisen vært at narkotikalovbrudd i den lette enden har stått for omtrent ti prosent av alle straffereaksjoner, fram til dette ble avdekket (2021).
Dette har lignet en form for nulltoleranse i norsk kriminalpolitikk, men den har ikke rettet seg mot mennesker med en bestemt hudfarge eller andre egenskaper som er beskyttet mot diskriminering. Den er rettet mot mennesker som begår et bestemt, om enn mindre alvorlig lovbrudd. Det som har foranlediget denne praksisen er noe annet, og det er folkehelse. Man har sett for seg at bruk av narkotika kan spre seg som en sykdom, og at man da har måttet se bort fra alminnelige rettsstatsregler, ikke helt ulikt måten man håndterte pandemien 2020-2022 (forbudet mot narkotika er lagt til et kapittel om beskyttelse av folkehelsen i straffeloven).
Et kjennetegn på demokratiske rettsstater, er at staten er bundet til å begrense sin bruk av makt overfor egne borgere. Straffeloven og de andre lovene som hjemler ileggelse av straff, har innebygget buffere mot overdreven maktbruk. Det er fordi straffesystemet er den enkleste adgangen myndigheter har for å undertrykke egen befolkning. Bruk av straff er på den måten en indikator på om hvordan det står til i et liberalt demokrati. Autoritære stater kan avsløres på måten de bruker straffeinstitusjonene. På den skalaen er det bemerkelsesverdig at de fleste autoritære stater har lavere fangetall enn USA. Men lærdommen går videre enn som så, for om USA er et skrekkeksempel på dette området, er det også bruke som kilde til innsikt i hva kriminalitet er for et fenomen og hvordan det skal defineres.
Det er for det første all grunn til å legge fra seg forestillinger om at bruk av straff er noe som reflekterer et lands kriminalitetsnivå, men dette er ofte den første innskytelsen man får. Ved å bruke trafikk som eksempel har jeg illustrert påstanden om at hverdagslivet gir rikelig med anledninger til å bruke straff. Sett i dette lyset gir det mening å definere kriminalitet som et trinn på vei mot bruk av straff.
Samtidig har jeg påstått at et viktig særtrekk ved liberale rettsstater er at man legger bånd på muligheten til å straffe egen befolkning. Selv ikke i Norge er dette en effektiv buffer mot overdreven bruk av straff, men den norske rettsstaten står seg bra mot andre land hvis man sammenligner fangetall.
Crime – a step toward punishment
Crime is everywhere, not least in books, films, and fairy tales. Our stories about life often revolve around moral dilemmas, cruel events, and the pursuit of reconciliation. Crime, in other words, fills our imagination, and perhaps it always will. Real crime is less entertaining. It usually has victims. Victims of crime can have their quality of life severely diminished. Serious crime is not common. Less serious crime, on the other hand, is an everyday occurrence. Whether crime is common or rare depends on how you look at it. And how one reacts to it is a matter of culture. This is a claim I make in a book called “What is Crime?” (in Norwegian). This note very briefly explains a way of defining crime that highlights that what we call zero tolerance is a way of using the criminal law that characterizes authoritarian and totalitarian states.
The question of what crime is can be both easy and challenging. It is easy because it is stated in the law. Crime consists of acts that are punishable. The Norwegian Penal Code describes about 350 actions that can result in punishment. For something to be considered punishment, it must be a matter for the state, primarily regulated by the Penal Code and the Criminal Procedure Act, and imposed by the courts. Both these laws stem from the Constitution (as do all laws), and together they set the framework for «punishment.» Sanctions not deriving from this system are not punishments in a legal sense. Crime, therefore, is an action that can be punished, but there are also around 400 such descriptions found in other laws, not just the Penal Code. This can include everything from the Tax Act to the Alcohol Act and the Immigration Act. But that is, in itself, straightforward, and thus one could end the discussion there: crime is acts punishable by law.
But it is also complicated. In «What is crime?» I nuance this simplistic picture in two ways: first, by pointing out that it requires a leap from words describing an act to attaching those descriptions to actual conduct. Second, I emphasize that the police prioritize among potentially criminal acts. The fact that something can be punished does not mean that it actually is. Of the eight available definitions of crime I cite in chapter 1, I therefore chose to assert that «crime is a step on the way to punishment.» This definition has surprised some readers. Here I will explain what I mean.
A world of opportunities
Most people agree that minor violations of traffic laws are not criminal acts. Many such infractions are nonetheless punishable or warrant lighter sanctions. But the boundaries are fluid.
It is well known from a country we too often compare ourselves to, that minor traffic offenses can be a gateway into the criminal justice system. One of the most famous cases is that of the unfortunate Sandra Bland. In the summer of 2015, she was stopped by police in Texas, USA, for a minor traffic violation. Bland reacted to being stopped, and the situation escalated. It ended with her being placed in custody. Three days later, she was found dead in her cell, but whether this was the result of suicide is not the point here. The argument is that non-crimes and insignificant crimes can also bring people into the funnel of justice and ultimately prison. In this case, a Black woman who rightly felt targeted because of her skin color.
The author Malcolm Gladwell discusses Bland’s case in his book “Talking to Strangers”. There, he quotes a police officer who claims he can always find a reason to stop a driver if he follows them long enough and looks for mistakes. How true this is can be debated, but it illustrates a general point: everyday life, as Nils Christie once said, offers an inexhaustible reservoir of actions that can become crime. We can call it the «Bland experience,» so her death is not entirely in vain (Christie is already remembered for much else).
Norway is not the USA, but contrary to what many Norwegian politicians have thought, the USA is a cautionary tale in criminal justice policy. The story of Sandra Bland is not unique, and if you look at the use of incarceration in different countries around the world, it is the USA that stands out. Almost no countries in Europe have more than 100 prisoners per 100,000 inhabitants. According to the latest data, Norway remains low, at 56. Former authoritarian regimes are generally somewhat higher, such as Serbia with 162. Truly authoritarian regimes have even higher numbers, like Russia with 300. Georgia is just below Russia (267), but that’s still only half the rate of the USA. The USA is the democratic country with by far the highest incarceration rate: 531. This is, after all, a slight decrease from the peak in the 1990s, but the USA has topped these rankings as long as they have been made.
How can the leader of the democratic world be the country that incarcerates its own population the most? There are probably many reasons why the USA leads in this way. Still, given our strong tradition of comparing ourselves to their system, perhaps this should be a question of higher priority. Prison population is an expression of culture, as Nils Christie argued in yet another book. It’s the result of choices made on many levels—political and administrative, as well as in the courts. One can decide what level one wants, as Finland did when it freed itself from the authoritarian legacy of the East.
There is no inherent relationship between crime rates and incarceration rates. What we can say with some certainty is that US criminal justice policy has drawn on the ocean of opportunities that social life offers to justify the use of punishment. This does not always lead to imprisonment, though that is also an essential part of the picture. Many more people live in greater poverty because they constantly have to pay fines and fees incurred after encounters with the authorities. Living as outlaws is not uncommon, as shown by Alice Goffman in “On the run”. Many people in big cities are in constant fear of authorities, not merely the police. They are also cut off from health and social services, since they have a warrant out for them, because of minor issues like unpaid bills for procedural encounters with authorities. In the USA, the prison population is just the tip of the iceberg, and what we see is a society that exploits the opportunity for criminalization and what resembles criminalization as steps toward imposing punishment. Not only are many actions punishable, but police and the justice system prioritize using punitive measures to a great extent. This is what is known as «zero tolerance”, or “quality of life policing”.
Liberal penal policing is tolerant, unless …
Traffic cultures differ, as do cultures of crime control. US traffic police might not as easily find reasons to stop Norwegian drivers. What is certain is that Norwegian police would refrain from using this as a general approach. The courts would also reject it once complaints reached them. Politically, it would also be hard to defend.
Unless, of course, this strategy is targeted at certain discredited groups in the population. Evidence suggests that the so-called Black and colored populations in the USA are more exposed to zero tolerance. When there is equality before the law and people cannot be suppressed on the basis of who they are, one can use legal measures from the penal code instead. One can criminalize actions associated with a group, prioritize these actions by the police, and the effect can be the same. This is roughly what Michelle Alexander argues in her book «The New Jim Crow.»
Using crime
Sometimes, Norwegian police also carry out operations resembling this targeting practice. They may target specific types of offenses (for example, operating an unlicensed taxi) or segments of the population. How they handled homosexuals is a historic example of the latter (the LGBT community received a formal public excuse in 2019). A more recent example is the handling of people who use illegal drugs. For years, Norwegian police and courts have disregarded a central provision in the Criminal Procedure Act: «the principle of proportionality.» State intervention in an individual’s privacy, their right to bodily autonomy, etc., must be proportional to the offense the person is suspected of committing. Drug use is considered a minor offense. Therefore, the threshold is not high enough, for example, to allow for a search. But this has been standard procedure on a large scale in Norway, so widespread that minor drug offenses have accounted for about ten percent of all criminal sanctions—until this was uncovered (2021).
This has resembled a form of zero tolerance in Norwegian penal policy, but it has not targeted people for protected characteristics like skin color. It has targeted people for committing a particular, albeit minor, offense. The motivation here is different—and that is public health. The idea was that drug use could spread like a disease, and so regular rule-of-law protections had to be set aside—not unlike how the pandemic was handled in 2020–2022 (the drug ban in the Penal Code is in a chapter on protection of public health).
A hallmark of democratic rule-of-law states is that the state is required to limit its use of power against its own citizens. The Penal Code and other laws authorizing punishment are designed with buffers against excessive use of power. This is because the criminal justice system is the easiest way for authorities to suppress their own population. The use of punishment is thus an indicator of the health of a liberal democracy. Authoritarian states can be revealed by how they use their penal institutions. On this scale, it is remarkable that most authoritarian states actually have lower incarceration rates than the USA. However, the lesson extends further: if the USA serves as a cautionary tale in this area, it is also a source of insight into what crime is as a phenomenon and how it should be defined.
There is every reason to abandon the idea that the use of punishment reflects a country’s crime level, but this is often the first impulse people have. By using traffic as an example, I have illustrated the point that everyday life offers ample opportunities to use punishment. Seen in this light, it makes sense to define crime as a step on the way to the use of punishment.
At the same time, I have argued that an essential feature of liberal rule-of-law states is that they restrain their opportunity to punish their own populations. Even in Norway, this is not an entirely effective buffer against excessive use of punishment, but the Norwegian rule-of-law state fares well compared to other countries when comparing incarceration rates.