ModusA skal formidle verdiene i en demokratisk rettsstat. Begrepene demokrati og rettsstat brukes mye i offentligheten. Ofte brukes de som pluss-ord, som i festtaler på 17. mai. De færreste, selv ikke akademikere, vet likevel helt presist hva det betyr, og hva det innebærer å leve i den demokratisk rettsstat. Her en introduksjon i 12. punkter med vekt på ordet rettsstat.
1. Når man snakker om en rettsstat sikter man som oftest til styresettet er definert av maktfordeling. Maktfordeling betyr som navnet sier, at makt er splittet opp. Fordeling av makt må ses på bakgrunn av tidens eneveldige Kongen styrte landet som sin egen husholdning. Det landet tjente, det tjente han (i sjeldne tilfeller, hun). Kongen skulle ikke lenger ha all makt. Og for å hindre at det vokste fram nye konger, skulle makten fordeles ifølge en rekke radikale intellektuelle på 1700-tallet. Maktfordelingsprinsippet knyttes som oftest til den franske juristen Montesqieu. Montesqieu var imidlertid bare en av mange filosofer, jurister og økonomer som formet den nye tidens ideer. Maktfordeling ble nedfelt i den franske konstitusjonen etter revolusjonen i 1789 og i Norges Grunnlov av 1814 (§ 2).
2. Når man snakker om maktfordeling sikter man vanligvis til en oppsplitting i tre statsmakter: Den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Det er sjelden man tar opp spørsmålet om hva makt er i slike sammenhenger, men i denne ordningen ligger det en forventning om at makt har en tendens til å «ekspandere». Med ekspandere sikter jeg her til at de som besitter makt gjennom sin aktivitet av seg selv vil prøve å utvide området man bestemmer over. Vi må derfor forvente at det oppstår gnisninger/friksjon mellom statsmaktene. Det gjelder spesielt mellom den lovgivende og den utøvende makt. Domstolene har en mer tilbaketrukket rolle. Det er likevel verdt å slå fast at det ligger i rettsstatens natur at det oppstår konflikter, og det må forventes forskyvninger i forholdet mellom statsmaktene.
3. Grunnloven angir en lang rekke rettigheter for borgerne. Rettsstaten betyr at staten er bundet av egne lover. Landet styres med universelle erklæringer, – kalt lover. Statsmaktene er bundet av lovene, og domstolene kontrollerer at de blir fulgt. En rettsstat måles derfor på om forvaltningen opptrer «forvaltningsaktig», altså profesjonelt og uten hensyn til hvem som tjener på deres avgjørelser. Det heter at makt «korrumperer», og det er treffende for det motsatte av en rettsstat er ifølge fremtredende forfattere korrupsjon.
4. Rettsstaten er ytre sett en fordeling mellom tre statsmakter, men grenseflatene mellom dem nedfeller seg i mindre målestokk nedover i statsapparatet og lavere domstoler. Forvaltningen av Nav har for eksempel en grenseflate mot politisk ledelse på den ene siden og Trygderetten på den andre.
5. En av de fremste kjennetegn på rettsstaten er domstolenes «prøvingsrett». Domstolene, med Høyesterett og lignende institusjoner, har anledning til å overprøve vedtak i den lovgivende forsamling dersom de strider med konstitusjonen. Det er verdt å merke seg at prøvingsretten ikke alltid er nedfelt i konstitusjonen. I Norge ble den ikke det før i 2014, selv om Høyesterett ved flere ganger har fungert på denne måten tidligere.
6. Rettstaten er sammenvevd med folkesuverenitet, demokrati og politikk. Grunnloven og andre lover, lager begrensninger for hva som kan bli vedtatt politisk. Den skaper et juridisk landskap som politikken må operere innenfor. For eksempel kan de ikke vedta lover som forskjellsbehandler grupperinger innenfor befolkningen, eller gi lover tilbakevirkende kraft. Dette gjelder også forvaltningen (den utøvende makt). Politiet kan for eksempel ikke under noen omstendigheter bruke tortur for å fremskaffe opplysninger fra personer.
7. Demokratiet hviler på en opplyst offentlighet og et politisk rom. Politikken er sikret av Grunnlovens bestemmer om ytringsfrihet (§ 100). Ytringsfriheten kun begrenset av trusler mot personer, hatefulle utsagn overfor befolkningsgrupper og påvirkning fra fiendtlige nasjoner. Formålet er at alle synspunkter skal bli hørt og gjenstand for kritisk drøfting. Dette for finne de beste politiske løsningene.
8. Politikk betyr at man aksepterer uenighet. Kjennetegnet på et fungerende politisk system er at man kan overlevere «nøklene» til regjeringskontorene til mennesker/partier man er uenig med. Forvaltningen skal tjene alle partier som får nøkler til regjeringskontorene.
9. For at politisk uenighet skal bli drøftet på en konstruktiv måte, er man avhengig av kunnskapsinstitusjoner man kan stole på, som alle parter gir autoritet. Kan man stole på opplysninger som kommer fra forvaltningen og andre institusjoner som Statistisk sentralbyrå?
10. Man snakker om mediene som den fjerde statsmakt. Det betyr at aviser, etermedier som radio og fjernsyn legger til rette for og følger med på det politiske ordskiftet. De siste tiårene har sosiale medier kommet til og overtatt posisjonen til de redaktørstyrte mediene. Mediene skal drive den kritiske offentligheten. I tillegg skal de følge med på maktutøvelse.
11. Rettsstaten er beskyttet av Grunnloven, men Grunnloven kan bli endret. Lover kan bli vedtatt, men ingen kan vedta at lover skal følges. Rettsstaten er bare en måte å organisere et samfunn på. Den kan undergraves og effektivt sett oppheves. Det er befolkningens kontinuerlige støtte som holder rettsstaten ved like. En måte å måle støtten til rettsstaten, er å se på valgdeltagelse, eventuelt hvilke partier som får støtte. En annen måte å vurdere rettsstatens oppslutning er lovlydighet i befolkningen, og kanskje enda viktigere, i hvilken grad befolkningen betaler skatt. Det er også et spørsmål om i hvilken grad de forskjellige statsmaktene reelt sett er uavhengige.
12. Rettsstaten definerer en balanse mellom stat og individ. Individet tillegges rettigheter og som staten forplikter seg til å etterleve. Den angir imidlertid ingen materielle løfter om velstand, kun formelt sett rettferdig behandling slik de er utferdiget i lovverket. Slik sett kan Sør-Afrikas Apartheidsystem også kalles en rettsstat. En rettsstat er heller ingen garanti mot korrupsjon, eller justisfeil i stor eller liten målestokk. En rettsstat vil imidlertid ha innebygde mekanismer ment til å hindre slike utslag.