Skal vi tillate påvirkning fra en fiendtlig stat i den norske offentligheten? Det er noe som mangler i debatten om Glenn Diesen: et mer utfyllende bilde av kunnskapssamfunnet. Her kommer en litt lang kronikk som kompenserer for denne mangelen.
Det begynte med et opprop fra 20 professorer som forsvarte Diesen ytringsfrihet og den akademiske frihet. Problemet var Den norske Helsingforskomiteen som skal ha kontaktet Diesens arbeidsgiver (Universitetet i Sørøst-Norge, USN). Debatten fortsatte over i andre fora og i Aftenposten har Diesen utbrodert påstandene om at han er utsatt for heksejakt fra Helsingforskomiteen. I Morgenbladet har Tore Wig kritiserert Helsingforskomiteens håndtering av Diesens med henvisning til akademisk frihet og ytringsfrihet. Kan hende er kritikken berettiget, men mest av alt, er den altfor snever.
Wig hevder at det er en taktisk og prinsipiell feil av Helsingforskomiteen å henvende seg til Diesens arbeidsgiver (Universitetet i Sørøst-Norge, USN). De har ikke noe med å blande seg inn i hva den enkelte forsker gjør. Det er «fagfeller» som skal korrigere Diesen, ikke arbeidsgiver. Problemet med Wigs innlegg er 1) at han har et for snevert begrep om hvem fagfellene er, og 2) at han tar for gitt at det disse fagfellene fungerer etter hensikten. Jeg tar spørsmålene i denne rekkefølgen. Utgangspunktet i en bok med tittelen «The constitution of knowledge» av Jonathan Rauch.
Rauch hevder at det foreligger en sammenheng mellom åpenhet i politikken og i kunnskapssektoren. Tilsvarende er fremhevet av mange, fra John Locke til John Stuart Mill og Karl Popper, men Rauch utvikler sammenhengen videre. Vi har en politisk konstitusjon, i Norge er det Grunnloven. Men vi har også en kunnskapskonstitusjon. Den er ikke fundert på et grunnlagsdokument, selv om noe også finnes i Grunnloven. Ytringsfrihet og organisasjonsfrihet skaper bare en ramme om kunnskapskonstitusjonen. Og der Grunnloven peker ut Stortinget som lovgivende, domstolene som dømmende og regjeringen som utøvende makt, kan ikke kunnskapen isoleres til avgrensete institusjoner. Og det er her Wig etter min oppfatning trår feil.
1. Hvem er «fagfellene»?
Det er mange andre enn de utallige professorene i våre typer land som har kunnskaper innenfor forskjellige disipliner. Kunnskap blir likevel sikret gjennom at alle med spesialkunnskaper, også utenfor akademia byr på sine perspektiver. Rauch skriver i stedet om «the reality based community». Det betyr at han inkluderer ikke-vitenskapelige institusjoner i det vi kan oversette til «kunnskapssamfunnet», «kunnskapsmaskinen» eller «kunnskapens hus».
Kunnskapssamfunnet inkluderer alle institusjoner som arbeider med «sannhet»: alt fra journalister til departementer og frivillige organisasjoner. Det som binder dem sammen er ikke bare forpliktelsen til å teste sine påstander, det er også en tett vev av normer. Disse normene kan oppsummeres to hovedpunkter: «Ingen har siste ordet», og «ingen personlig autoritet». Disse reglene binder aktørene til å akseptere logiske sammenhenger og fakta.
De som opererer innenfor kunnskapssamfunnet, er forpliktet av falsifiserbarhet og objektivitet som ideal. Det betyr også at misvisende og villedende påstander ikke er akseptabelt («bullshitting»). Påstander må begrunnes. Kunnskap er (derfor) mulig å kommunisere, den er ikke eksklusiv for noen. Man må akseptere at andre vil prøve å avkrefte påstandene man kommer med. Samtidig må det være trygt å ta feil, ellers vil ingen tørre å stikke fram hodet. Det er et felleskap som både må tolerere feil og ikke minsts et visst mangfold av ideer (teorier). Man må kunne leve med at flere forståelser kan stå side ved side. Dette avkrever et visst nivå «sivilitet». Forskere har store egoer og kan være ondskapsfulle, men kulturen må kreve en viss tilbakeholdenhet på dette området, sier Rauch.
Selv om disse verdiene ikke er formelt nedfelt noe sted, binder de feltet sammen. De kompenserer for mistillit. Hver og en av oss, professorer som legfolk, er svake og feilbarlige. Vi har skylapper og er tendensiøse. Vi trenger hverandre for å nøytralisere våre svakheter. De som har forutsetninger for å vite noe om et spørsmål, er forventet å melde det inn i den store sammenhengen. Vi er hverandres kontrollører. Vi korrigerer hverandre.
Kunnskapssamfunnet har utviklet særs effektive dynamikker. En av de viktigste mekanismene er fagfellevurdering. Der blir nye ideer og påstander gjort til gjenstand for anonymisert kritikk. Anonymiteten bidrar til å opprettholde mange av idealene nevnt av Rauch. Systemet har imidlertid innebygd noen alvorlige svakheter, og det er ikke plass til å nevn dem alle.
Et særskilt problem med økningen i antallet tidsskrifter er spesialiseringen. En ting er at det publiseres så mye at ingen har oversikt. Noe annet er det at de skaper alle sine nisjer. Disse nisjene lager lommer for lukkede nettverk av forskere til å skape ideologisk drevne offentligheter mer eller mindre uten kontakt med resten av kunnskapssamfunnet. De som deler ideologi vil trekkes mot forskjellige tidsskrifter. Dermed oppheves i en viss grad effekten av fagfellevurdering.
Akkurat som at handelsmenn unndrar seg økonomiens lover når de kan, er vitensprodusenter mer interessert i kunnskapssamfunnets normer i teorien enn i praksis. De beskytter seg mot kritikk. På noen områder er disse beskyttelsesstrategiene så effektive at fagmiljøene mister kontakten med det samfunnet de opererer innenfor.
Det er her betydningen av å se på kunnskapens hus som større enn tidsskriftene og akademia, blir særlig viktig. For akademia fremstår dette som et spørsmål om «formidling». Jeg har tidligere kritisert rektorene ved universitetene i Oslo og Bergen for å mangle tilstrekkelig forståelse for som ligger i begrepet. Formidling er ikke ment å være enveiskommunikasjon. Forventningen til det som kalles formidling, er at forskningsmiljøene skal både gi og ta, de skal ta til seg lærdom, ikke bare lære bort. «Formidling» er å gjøre seg tilgjengelig for korrigerende ideer og fakta, ikke minst fra andre institusjoner, som også er forpliktet av kunnskapskonstitusjonens normer. Formidling rommer en toveis kontaktflate mot den verden de skal lage kunnskap om.
2. Ingen liker å bli retta på
Hvis ytringsfrihet og organisasjonsfrihet «finner sted», som det heter i Grunnloven, kan man innbille seg at det offentlige ordskiftet av seg selv fremskaffer rasjonelle avgjørelser balansert etter alle tenkelige synsvinkler og fundert på det som finnes av tilgjengelig kunnskap. Det skaper en konkurranse om ideer driver fram stadig mer kunnskap. Dårlige ideer bukker under og bedre dyrkes fram i en evig runddans av korreksjoner. Så enkelt er det likevel ikke.
En slik forestilling underslår at det er maktforskjeller i kunnskapens hus. Har man akademisk status blir man lettere hørt, selv om man uttaler seg om temaer langt unna den enkeltes kunnskapsområde. Kvalitet blir mindre viktig.
En annen måte å unndra korreksjoner på, er å unngå kontakt med lokalsamfunnet. Dette er vanligere innenfor samfunnsvitenskapene. Der kan man skylde på at folk flest ikke forstår eller ikke har forutsetninger, og kanskje at ordskiftet er «hardt». Da har man skapt seg en grunn til å ikke delta, men dermed mister man også kontaktflaten mot den virkeligheten man skal representere. «Formidling» heter det i akademia. Tidligere rektorer ved Universitetene i Oslo og Bergen har formulert seg som om de ikke helt forstår at dette ordet innebærer en kontaktflate med omgivelsene, der man både skal gi og ta. Formidling blir ikke prioritert i dagens Universiteter.
Den enkleste måten å unngå korreksjoner er å ikke svare på kritikk. Man kan forholde seg taus. Om det blir absolutt nødvendig kan man diskreditere kritikerne eller redusere betydningen av det de sier.
Mye mer bør sies om dynamikkene i kunnskapens hus, men nå har jeg skissert måten det skal fungere og noen av de svake punktene. Og da kan jeg returnere til kritikken av Diesens aktiviteter.
Demokratisk beredskap i kunnskapens hus
Wig har rett i at det er «fagfellene» som må på banen, men det er som nevnte Rauch påpeker, like viktig at andre institusjoner og personer melder seg på. Helsingforskomiteen er en sånn institusjon. Men hvor er det vitenskapelige fagfellene, og hvorfor har de ikke forhindret at Diesens angivelige usannheter har blitt stående?
Det burde ikke være umulig. Diesen presiserer sine synspunkter om at Russland reelt sett følte seg presset til å invadere Ukraina i Aftenposten den 4.4.25. Her gjengir han en rad kontroversielle påstander, løsrevne sitater og anekdoter. Diesen oppgir en lang rekke avisoppslag som sannhetsbevis. Han problematiserer ikke kildene og svarer ikke på kritikk.
Samtidig har han en imponerende publikasjonsliste. Det er bøker og bokkapitler på rekke og rad, samt et utall artikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Jeg har ingen oversikt over tidsskriftsfloraen i internasjonale studier, men det er lett å mistenke at disse publikasjonene ikke hadde stått seg i tidsskrifter som vektlegger menneskerettigheter. Han utnytter tilsynelatende svakhetene jeg påpekte over, men det er mulig å finne kritikk av hans bøker fra norske kolleger.
Alt dette etterlater et spørsmål om det er for lett i dagens offentlighet, å skjerme seg fra korreksjonene i kunnskapssamfunnet? Er Diesen-saken et uttrykk for at mekanismene i akademia er for enkelt å tilsidesette. Hvem er det da som skal ta ansvar og rette opp svakhetene? Problemet her, er ikke Helsingforskomiteen. Problemet er at ingen, heller ikke ledelsen ved USN tar ansvar for kunnskapens hus som institusjon.
Det trengs en oppgradering av forståelsen av hva akademias rolle er, og hvordan den er tenkt å fungere. Det er på tide med en revitalisering av ideene som ligger til grunn for det åpne samfunnet og det institusjonelle rammeverk. Hva skal vi med et fag som internasjonale studier, dersom man helt uten å møte motstand, kan fremme de mest vanvittige påstander? Samfunn som våre må tåle at Diesens synspunkter eksisterer i vår midte, men de skal ikke stå i fred.
I dag snakkes det om å ruste opp den demokratiske beredskapen. Et mer beredt kunnskapssamfunn ville motstått Diesens påvirkningsvirksomhet. Det ville også vært mer motstandsdyktig overfor direkte kunnskapsfiendtlig politikk, som vi ser på med skrekk fra andre siden av Atlanterhavet. Demokratisk beredskap forutsetter imidlertid at man styrker normene innenfor det konstitusjonelle felleskapet som utgjør kunnskapsmaskinen, og ikke minst sørger for den sosiale dynamikken i dette felleskapet er effektiv. Og da må man rette oppmerksomheten mot normene og håndhevingen. Avvik må få konsekvenser. Hvis man bare snakker om ytringsfrihet og akademisk frihet, uten å få fram de institusjonelle forutsetninger i kunnskapens hus, går man de antiliberale kreftenes ærend.