Sivilsamfunnet

I følge store norske leksikon er «Sivilsamfunn (…) en samlebetegnelse på de delene av samfunnet som består av frivillige organisasjoner, pressgrupper og individer som kommer sammen for å fremme en politisk sak eller løse en oppgave i fellesskap på frivillig grunnlag. Sivilsamfunnet kan også forstås som den delen av samfunnslivet som verken ligger innenfor offentlig sektor (stat og kommune) eller privat sektor (næringslivet). Alternative navn på sivilsamfunnet er frivillig sektor eller «den tredje sektor».»

Det er vanlig å hevde at sivilsamfunnet er viktig for demokratiet på flere måter. For det første samler de interessene til folk som har nytte av å stå samlet. For det andre er disse organisasjonene i seg selv demokratiske. De har styrer, vedtekter og budsjetter. Blant medlemmene er det også motstridende ønsker og prioriteringer. Man er tvunget til å både forhandle, gjøre kompromisser, fatte vedtak og tåle å tape. Alt dette er viktige ferdigheter i et demokrati, og de som har forsøkt det i smått, er bedre rustet til å gjøre det i stort.

Sivilsamfunnet er imidlertid mer enn organisasjoner. Alle som bor, eller ferdes, innenfor samme territorium tilhører samme «offentlighet». Måten vi forholder oss til hverandre innen de forskjellige offentlighetene er en viktig egenskap ved sivilsamfunnet.

• I hvilken grad finner man sammen om felles løsninger på felles problemer? I Norge er vi stolte av ordet «dugnad».
• Noen ganger snakker man om et samfunns kultur. Det er for eksempel vanlig å hevde at «janteloven» står sterkt i Norge og andre nordiske land. Kulturen legger grenser for det man kan gjøre
• I hvor stor grad er man i et land tilbøyelig til å krenke en annen persons integritet, enten direkte fysisk (vold) eller deres eiendeler (tyveri)?
• Statsvitenskapen har de siste 30 årene avdekket mønstre i nordmenns tillit til hverandre på tvers av interessegrupper (generalisert tillit).

Det er forskjell på den politiske, den økonomiske og for eksempel den urbane offentligheten. Hvor går grensene for hva man tåler av uenighet i politikken? Kan man regne med at de man inngår kontrakter med, oppfyller avtalens intensjoner? Kan man håpe å få tilbake det man mister i byrommet?

Deler av samfunnsforskningen har pekt på betydningen av befolkningens evne til å inngå samarbeidsprosjekter på tvers av gruppetilhørighet. Motsatt, er det noen samfunns utvikling som holdes tilbake av at befolkningen er lite fleksibel. Den amerikanske forfatteren Robert Putnam skiller mellom vertikale og horisontalt strukturerte sivilsamfunn.

Vertikalt strukturerte sivilsamfunn preges av over- og underordningsrelasjoner i stabile mønstre. Den enkelte har en posisjon og penger flytter seg oppover og nedover i et hierarki. De fleste samfunn opp gjennom historien har vært vertikale i deres grunnform: Mest ekstremt er slavesamfunnet, men helt opp til moderne tid har det vært vanlig med samfunnsmessige ordninger basert på statuser som at den enkelte måtte ha kongens godkjenning for å drive handel. Vertikale strukturer kjennetegnes av at folk gjenkjennes som familie og «slektninger», at man tilhører tilhører samme gruppe eller klan.

I horisontalt strukturerte samfunn møtes enkeltmennesker som formelt likeverdige og kontraktparter. Staten sørger for at avtaler respekteres. Personlige relasjoner defineres gjennom individuelle valg som vennskap. Horisontale strukturer er ikke ukjent fra menneskehetens tidlige historie, men denne samfunnsformen har langsomt vokst fram de siste noen hundre årene, først og fremst i Europa.

Det finnes ingen sivilsamfunn som er enten horisontale eller vertikale. Spørsmålet om sivilsamfunnet er preget eller dominert av vertikale eller horisontale relasjoner har stor betydning for både den sosiale kontrollen, stabiliteten, trivselen og dynamikken (den økonomiske utvikling) i et samfunn.

Du kan lese mer om sivilsamfunnet hos Store norske leksikon og på Wikipedia.

Det mest ambisiøse sosiologiske verket som tar for seg sivilsamfunnet er Jeffrey C. Alexanders «The Civic Sphere«.