Ytringsfrihet

Ytringsfrihet er nedfelt i Grunnlovens § 100. Det betyr at ingen skal straffes for noe de sier eller gir uttrykk for gjennom skrift eller på annen måte. Du finner en utførlig redegjørelse for ytringsfriheten i Store norske leksikon.

Ytringsfrihet er et grunnleggende vilkår i et fritt samfunn. Norge fikk med Grunnloven i 1814 et styresett som ga stort rom for enkeltmenneskers utfoldelse, både økonomisk og politisk. Rettsstater som den norske har som grunnvilkår at det som ikke er forbudt, er tillatt, og den enkelte borger er gitt en lang rekke beskyttende ordninger mot maktmisbruk fra statens side (ikke minst i straffeprosessloven).

Ytringsfriheten har to typer begrensninger. Det er formelle grenser i og med at det for det for det første er noen typer ytringer man kan straffes for. For det andre skaper ytringsfriheten et rom som reguleres av «uformell sosial kontroll». Til sammen skaper begrensningene (den politiske) offentligheten.

1. De viktigste formelle grenser for ytringsfriheten er private/personlige opplysninger, oppfordring til vold og trusler (straffelovens kapittel 24) , «hatefulle ytringer» (straffeloven § 185) og påvirkning fra fremmede stater (straffeloven § 130). Utover disse grensene, kan ingen straffes for det de sier eller skriver.
2. Den (politiske) offentligheten er også begrenset av kulturelle og normative skranker. Det er lov å dele vitser om jødeutryddelsene, men mange synes det er uakseptabelt og vil reagere sterkt negativt. Den som forteller jødevitser risikerer å bli frosset ut av miljøet han eller hun er en del av, og kan få sitt rykte ødelagt.

Den historiske erfaringen med forsøkene på jødeutryddelse har etter andre verdenskrig fungert som et moralsk og kulturelt ankerfeste i Vesten. Alt som kan assosieres med nazistenes gjerninger og idelogi, som rasisme, har vært ansett som moralsk forkastelig i praktisk talt hele befolkningen. Dette har utgjort en moralsk grense for den politiske kulturen.

Det samme kan sies om andre temaer, om enn i mindre absolutte former. I alle miljøer finnes det synspunkter som er såkalt «tabu». Det gjelder i vitenskapelige miljøer så vel som i delkulturer, og ligger som tause forutsetninger.

I arbeidslivet er det ofte en forventning om at de ansatte skal være lojale mot bedriften, selv om bedriften begår lovbrudd eller ikke oppfyller idealene de hevder å leve opp til. Arbeidstagere har imidlertid den samme ytringsfriheten som alle andre, og har dessuten et særskilt vern ved varsling. Forventningen om lojalitet og taushet ved uregelmessigheter er tilsynelatende likevel effektiv som praktisk begrensning av ytringsfriheten.

En viktig barriere i offentligheten, er at man kan bli motsagt. I offentligheten kontrolleres de som taler/skriver og det som blir sagt og skrevet. Ideer slipes mot hverandre. Påstander sjekkes mot hverandre og andre fakta. Dette er en uformell form for sosial kontroll. Dette er ikke en negativ side av offentligheten, snarere tvert imot, det er hensikten med det frie ytringsrommet at ideer skal konfronteres med hverandre. Det er dette som ligger i uttrykket om at politiske rommet er et uenighetsfellesskap.

Uenighetsfelleskapet består i at fakta, påstander, ideer og verdier stilles opp mot hverandre. Det er uenighetsfelleskapets grunnleggende aktivitet og funksjon. Men det foregår også hele tiden forhandlinger om hvor grensene skal gå.

Alle uenighetsfelleskap har en normativ grense. Noen ganger snakker man om et samfunns «åsiktskorridor» som et avgrenset felt av akseptable synspunkter. Faglitteraturen bruker uttrykket «Overtonvinduet».

Jostein Gripsrud har beskrevet hvordan det politiske felleskapets definisjon av rasisme har vært i forhandling etter 1970. Ofte glir disse aktivitetene over i hverandre. Den som vil vinne fram med sin sak, kan effektivt gjøre dette ved å hevde at den andre parten ikke har talens rett. 

Det kan hevdes at dagens politiske offentlighet er mer preget av reforhandlinger dens normative grenser enn av meningsutveksling innenfor et akseptert uenighetsfelleskap.