11 teser og et spørsmål om norsk kriminalpolitikk

Av Nicolay B. Johansen

kontakt@modusa.no

Nedenfor lanseres 11 teser og et spørsmål om norsk kriminalpolitikk. Hovedformålet er å tydeliggjøre spenningsfeltene som skaper politikkfeltet. Tesene presenteres i generelle vendinger, noen steder med eksempler. Men spenningsfeltene som omtales vil prege politikken overfor de svært forskjellige lovbruddsformene som er aktuelle, på veldig forskjellige måter. Som en tankeøvelse kan man sammenligne temperaturen i debattene omkring voldtekt og skatteunndragelser.

Kriminalitet vekker følelser. I vestlige demokratier håndteres kriminalitet etter rettsstatlige prinsipper. Rettsstaten begrenser utløpet for følelser. Dette skaper spenninger.

Politikkfeltet er gjennomsyret av en iboende asymmetri mellom følelser og fornuft. I tillegg har kriminalpolitikken fått tildelt flere, til dels motsetningsfylte oppgaver.

Fremskredne velferdsstater som den norske, legger til enda en type spenningsfelt. Har tar staten ansvar for den enkeltes livsvilkår. Politi og straff får en dimensjon av omsorg. Den velferdsstatlige kriminalpolitikken skal både ta vare på og administrere straff på en rettsstatlig måte.

Dette skaper et garnnøste av spenningsfelter. Disse spenningsfeltene gjenspeiles ikke i partienes programmer, i valgkamp eller det offentlige ordskiftet. Resultatet er at det reelt sett ikke finner sted noen offentlig samtale om kriminalpolitikkens dilemmaer og avveininger.

Om du har synspunkter, er enig eller uenig, er du velkommen til å uttrykke dem her, jamfør ModusA-modellen

1. Kriminal­politikken regulerer streke følelser

1.1. Kriminalitet skaper et politikkområde med sterke følelser.

1.2. Det vi kaller kriminalpolitikk skal reagere på og forhindre uønskede og uakseptable handlinger.

1.3. Dette er handlinger som opprører oss som felleskap.

Noen handlinger, som for eksempel drap, voldtekt og incest er så opprørende at det krever selvbeherskelse å ikke hevne seg på gjerningspersonen. Andre handlinger ligger i en lettere ende av skalaen, som lommetyverier, skatteunndragelser og de fleste fartsoverskridelser på veiene. Kriminalpolitikken er likevel grunnleggende sett drevet av følelser.

2. Straff mellom rettferdighet og nytte

2.1. Den som har begått seg, får en reaksjon kanalisert gjennom statlige institusjoner.

2.2. Disse reaksjonene er som Nils Christie en gang spissformulerte det, pine for at det skal oppleves som pine.

2.3. Pinen skal både gjenskape en form for rettferdighet og forhindre at lignende handlinger oppleves i fremtiden. Dette er to svært forskjellige hensyn som også kan komme i konflikt med hverandre.

2.4. Rettferdighetsdimensjonen er en avslutning på en uakseptabel handling som ofte har et sterkt symbolsk innslag.

2.5. Forebygging av kriminalitet er en fremtidsrettet virksomhet med nyttepreg.

Det føles urettferdig at noen slipper konsekvenser for kriminelle handlinger. Folk vi vet holder på med til dels svært uønskede handlinger går fri, og det kan oppleves uutholdelig. Da kan man blir fristet til å si at man ikke tolererer det mer. Man har null toleranse. Politiet kan vise «nulltoleranse» eller «gå til krig» mot kriminelle miljøer.

Noen ganger skaper man mer problemer med å gå til krig. Det vanligste eksempelet er brennevinsforbudet i USA. «Krigen» mot spritomsetningen la grunnlaget for dagens organiserte kriminalitet i landet. I Norge har vi vært forskånet for konflikter mellom rivaliserende gjenger i lang tid. En av grunnene, har vært politiets aktive innsats for å megle mellom dem. Den fremste talsmannen for dialogtilnærmingen har vært den nå korrupsjonsdømte politimannen Eirik Jensen. Denne meglingen ble problematisk i et rettferdighetsperspektiv.

Image by Gordon Johnson from Pixabay

3. Staten er aktiv og forebyggende

3.1. Staten tar aktive grep overfor Norges indre liv. Et omfattende regelverk beskytter folk som lager avtaler og kontrakter med hverandre. Den overvåker landets ressurser og regulerer produksjon og handel med viktige råvarer (landbruk, fiske). Store investeringer gjøres der det kreves krafttak (industri, olje, og fiskeoppdrett). Subsidier og skattepolitikk brukes for å fordele befolkningen i alle distrikter. Staten er føre var, og det gjelder også overfor innbyggernes sunnhet.

3.2. En historisk stor offentlig sektor sørger for befolkningens ve og vel. Innbyggerne påtvinges en grunnutdannelse, og oppmuntres til langt mer. Det legges til rette for sunne liv og gode muligheter for helsehjelp dersom det skulle trengs. Innbyggerne er garantert en viss minsteinntekt samtidig som det gjøres store anstrengelser for å holde så mange som mulig i arbeid.

3.3. All politikk måles mot folkehelse. Alle departementer må redegjøre for deres bidrag i de jevnlig publiserte «folkehelsemeldingene». Politiets primæroppgave er offisielt å forebygge kriminalitet. Straffen, og da spesielt fengselsstraffen, bygger på et humanistisk menneskesyn og «normalitetsprinsippet», med tanke på å reintegrere den straffede i samfunnet.

3.4. Den aktive staten nyter høy tillit. Befolkningen stoler på statens institusjoner, så vel skattemyndigheter som politi. Denne tilliten medfører at folk flest føyer seg, og at sterke virkemidler ofte er overflødige.

Befolkningens tillit ble tydelig under pandemireguleringene. Selv svært inngripende tiltak ble gjennomført uten sterk motstand.

4. Kriminal­politikken er utflytende

4.1. Kriminalpolitikken formidles i første rekke av straffeloven, men straffen inngår mer og mer i den aktive statens helhetlige virksomhet.

4.2. Straffeloven består blant annet av en gjennomgang av handlinger vi som samfunn mener fortjener å utløse straff for gjerningspersonen, eller der straff antas å kunne foregripe uakseptable handlinger. Dertil kommer at rundt halvparten av alle straffebud ligger utenfor straffeloven. De finner man i den såkalte spesiallovgivningen, som utlendingsloven, alkoholloven, legemiddelloven, smittevernloven og folketrygdloven.

4.3. Kriminalpolitikk er også organisert rundt flere institusjoner og et sammensatt lovverk. Det må derfor skilles mellom de substansielle reglene som definerer kriminelle handlingene på den ene siden, og de prosessuelle reglene som organiserer institusjonene som forvalter av de substansielle reglene på den andre siden.

4.4. Nøkkelinstitusjonene i den kriminalitetsbekjempende virksomheten er politi, domstoler og kriminalomsorgen (som blant annet drifter fengslene). Her kan det minnes om at kun 3% av alle straffereaksjoner er anbringelse i anstalt. Numerært sett, er Statens innkrevingssentral den viktigste institusjonen for straffegjennomføring.

Disse institusjonene er omkranset av en rekke andre institusjoner, som advokatene, med deres utdanning og profesjonsetikk. Hvis man skal vurdere kriminalpolitikken som helhet, må man ta med alle disse elementene og ikke minst de lovverkene de opererer under/etter. Politiet arbeider for eksempel etter politiloven, straffeprosessloven og forvaltningsloven, bare for å nevne de viktigste. Dertil kommer at alle disse institusjonene drives av yrkesgrupper med profesjonsetikk. Profesjonsetikken er avgjørende for hvordan de substansielle reglene kan omsettes i praksis. Som eksempel kan det pekes på politiets håndtering av mindre narkotikasaker. Politiet har ransaket (visitert) og anmeldt mennesker med befatning med narkotika i langt større skala enn lovene (substansielle og prosessuelle) skulle tilsi. Politiets fremgangsmåte kan ikke ses isolert fra at det ble forventet i politiorganisasjonen at tjenestepersoner skulle være medlem i en organisasjon som gikk inn for en svært streng narkotikapolitikk. Det er urimelig å tenke at politiets til dels ulovlige fremgangsmåte i narkotikasaker ikke henger sammen med at yrkeskulturen var preget organisasjonen som tidligere het Norges narkotikapolitiforening (NNPF). Yrkes- og profesjonsetikk er på denne måten viktig for politikken som faktisk leveres av kontrollinstitusjonene.

Bekjempelse av uakseptable handlinger er i dag en aktivitet som strekker seg langt utover straffeloven. Det er ikke kun straffeloven som avgrenser skillet mellom de akseptable og uakseptable, og det er ikke kun politiet som administrerer dette skillet. De fleste forvaltningsområder bidrar fra hver sin kant, noe som for eksempel kom til syne under den såkalte trygdeskandalen, der Nav var pådriver for å fengsle minst 80 personer for trygdesvindel. Kriminalpolitikk har historisk sett vært en statlig kjerneaktivitet. Men denne kjerneaktivitet utøves av et omfattende sett med lovverk og institusjoner.

5. Kriminal­politikken er motsetningsfylt

5.1. Foruten den mangefasetterte organiseringen, tjener som nevnt den moderne kriminalpolitikken flere og til dels motstridende formål.

5.1.1. Dette er dels målrettet politikk for å hindre fremtidige uakseptable handlinger. Straff utmåles og utformes slik at den skal avskrekke befolkningen og minne innbyggerne om hva som er akseptabel oppførsel (allmennprevensjon).

5.1.2. Eller, straffen utformes for å rettlede den villfarne og få vedkommende vekk fra lovbruddsaktivitet. Dette er et politikkområde preget av sosial ingeniørkunst (individualprevensjon).

5.1.3. Dels skal kriminalpolitikken gjenskape en rettferdighetsfølelse i befolkningen. Det er mange former for rettferdighet, noen vil for eksempel vise til hellige skrifter. Det som er felles for disse, er at sterke følelser håndteres gjennom bruk av symboltunge virkemidler (gjenopprettende rettferdighet).

De to første begrunnelsene er praktiske og nyttige. Den siste er ekspressiv. Noen ganger kommer disse formålene i konflikt med hverandre. Et eksempel er politiet som i møte med publikum både skal være lempelige og pedagogiske, og samtidig oppfylle forventningen om å reagere på uakseptable handlinger. Politiet velger noen ganger å se gjennom fingrene med lovbrudd for å sikre fremtidig kommunikasjon med de aktuelle personene. Dette skjer stadig vekk, også i møte med ungdomsgjenger på Oslos østkant. Dette kan imidlertid også fremstå som ettergivenhet og svakhet, og rent symbolsk fremstår det som problematisk.

6. Kriminal­politikken tar opp i seg flere målsetninger

6.1. Kriminalpolitikken har historisk sett vektet de tre formålene forskjellig.

6.2. Rettferdighetsbegrunnelser var mest vanlig i førmoderne tid.

6.2.1. Med opplysningstiden slo ingeniørkunsten gjennom med kravet om at straff skal være formålstjenlig. Den måtte kunne begrunnes som effektiv. Straffen skulle være tilstrekkelig smertefull til at fornuftige mennesker avholdt seg fra lovbrudd, men heller ikke mer

6.2.2. Velferdsstatlig kriminalpolitikk begynte med straffeloven av 1902. Da fikk straffeloven offisielt innarbeidet individualprevensjon som formål. Gjennom det 20. århundret har straffen blitt vevd sammen med velferdsordninger, slik at vi i dag står med et finmasket nett av goder og trusler om sanksjoner.

6.2.3. På slutten av 1900-tallet ble rettferdighetsbegrunnelser tatt i bruk mer aktivt, spesielt i forbindelse med voldtekt.

7. Man må velge mellom regulering og kriminalisering

7.1. Det som ikke er forbudt i rettsstater, er tillatt.

7.2. I næringslivet og sivilsamfunnet inngår man avtaler og kontrakter. Hvert år behandler domstolene et stort antall sivile tvistesaker. Staten er garantist for økonomisk orden, men den legger også til rette for markeder og handel. Veier og transportmuligheter er statens ansvar. Standarder for måleenheter, miljø og renslighet gjør handel smidigere.

7.3. Den moderne staten regulerer praktisk talt alle samfunnsforhold. Bosettingsmønster, næringsliv og private forehavender er gjenstand for bestemmelser og statlig definerte standarder. Regulering foregår med lisenskrav, standardisering, gjennomsiktighet, kravspesifikasjoner og (lettere) administrative sanksjoner (gebyrer). Befolkningen ledes med skatter og subsidier. Svært få livsområder er uregulert, men noen er kriminalisert.

7.4. Det er forskjell på de samfunnsområder som er administrativt regulert (de fleste) og de som er kriminalisert. Et opplagt eksempel er rusmiddelområdet. Alkoholkonsum er regulert mens narkotikaforbruk er kriminalisert. Alkoholkonsumet reguleres med avgifter og strenge begrensninger i hvem som kan selge, når og hvor.

7.5. Det som kriminaliseres kan ikke reguleres. Man kan ikke redusere forbruket av narkotika ved å skattlegge det, når transaksjonen er forbudt. Styringen består i å sende et signal om en nær total misbilligelse understøttet med prioritert håndheving og aktiv bruk av straffetrusselen. Det ligger i kriminaliseringens natur at man frasier seg muligheten til å regulere det.

8. Kriminal­politikken er "rettsstat­liggjort"

8.1. Institusjonene som håndhever kriminalpolitikken har gjennom det forrige århundret blitt stadig mer regulert.

8.2. En omfattende straffeprosesslov ble vedtatt i 1886, der blant annet juryordningen ble innført.

8.3. Stadig mer finmaskete lover spesifiserte politiets virksomhet og stilte krav til deres måte å utføre tjenestene.

8.4. Det såkalte forholdsmessighetsprinsippet (proporsjonalitetsprinsippet) vokste fram i denne prosessen, og dette gjelder i dag i hele sektoren: inngrep overfor borgere skal være proporsjonale sammenlignet med handlingen vedkommende har begått.

8.5. Forholdsmessighetsprinsippet kan tilbakeføres til Grunnlovens kapittel E, men borgernes rettsstilling har blitt gradvis styrket gjennom stadig flere rettigheter.

8.6. I dag stilles det langt strengere krav til lovhjemler for politiets yrkesutøvelse, og disse reglene blir i en viss grad også kontrollert og håndhevet.

Det samme gjelder i kriminalomsorgen, hvor Statsforvalteren og internasjonale komiteer for eksempel følger med på at innsatte ikke opplever ulovlig isolasjon. 

9. Kriminalpolitikken er demokrati­sert

9.1 Kriminalpolitikken var lenge bestemt av en lærd elite fra politisk ledelse, toppen av forvaltningen og universitetskretser.

9.2. Gjennom 1970-tallet og fremover har dette politikkområdet blitt mer og mer gjenstand for politisk debatt.

9.3. Kriminalpolitikk egner seg for offentlig debatt, ettersom det omhandler saker som skaper sterke følelser og opprører befolkningen.

9.4. Den gamle eliten beklager seg over denne utviklingen og advarer mot populisme.

9.5. Demokratiseringen av kriminalpolitikken skaper en særlig form for skjevhet.

9.6. Rettsstatsprinsippene virker å stå i veien for at de sterke følelsene på feltet kan få utløp.

9.7. Rettsstatsprinsippene har ikke den samme følelsesmessige støtten.

10. Mye av kriminal­politikken er «hemmelig»

10.1. Demokratiseringen har gitt stadig mer plass til følelsene.

10.2. Dette viser seg særlig tydelig i form av at ofrene har fått en mer sentral rolle i straffesaker.

10.3. Den sosiale ingeniørkunsten er preget av formålsrasjonalitet.

10.4. Gjerningspersonene er beskyttet av rettigheter.

10.5. Ofte er det ikke formålstjenlig å forfølge en straffesak, selv om handlingen vekker voldsom avsky.

Ikke sjelden vil en tilsynelatende mild reaksjon være tilstrekkelig for å hindre gjentagelser, og kanskje være tilfredsstillende for offeret, som i konfliktrådsbehandling. Politiet ser en annen vei, for å ikke ødelegge en relasjon med kriminelle miljøer. Fengselsbetjenter ser mellom fingrene med rusbruk, for å beholde ro i anstalten. En person som har begått uutholdelige gjerninger, får tilbud om skolegang han eller hun ellers aldri ville fått. Innsatte i fengsler sier de lever i luksus sammenlignet med livet utenfor murene.

10.6. Den uforløste spenningen mellom kriminalpolitikkens formål, medfører at forvaltningen til dels underspiller deres aktiviteter i offentligheten. De måler seg selv etter standarder det ikke snakkes om i det offentlige ordskiftet. Ordskiftet handler om strafferammer, mens forvaltningens praksis handler om effektivitet (domstolene og politiet), tillit (politiet) og tilbakefall (kriminalomsorgen).

11. Kriminalpolitikk er mindre viktig

11.1. Samtidig med at kriminalpolitikken er stadig mer spaltet, blir det mindre og mindre viktig for statens produksjon av konformitet i befolkningen.

11.1.1. For det første lever vi i en tid der befolkningen er svært lydhør for lover og regler, noe vi ikke minst opplevde under pandemirestriksjonene.

11.1.2. For det andre er det ikke straffetruslene som skaper denne tilstanden.

Hva årsaken er, er muligvis et mysterium. Men velferdsstaten er nok en del av forklaringen. Velferdsstaten garanterer livsmuligheter i vår tid, på en måte som ingen generasjoner før oss har erfart. Dette medfører at staten spiller en direkte og synlig positiv rolle i befolkningens liv, slik den aldri tidligere har gjort. En annen side av velferdsstaten er godene den tilbyr, som oftest leveres på vilkår. Om vilkårene ikke oppfylles, trekkes godene tilbake. Det betyr at staten har fått en ny type sanksjon i sitt arsenal: tilbakekallelse av goder: Den som ikke leverer inn det forventede antallet jobbsøknader, vil for eksempel ikke lenger få utbetalt dagpenger.

I en større sammenheng, lever de fleste mennesker med lån som må betjenes. Dersom lånene misligholdes, mister man husværet. Frykten for å miste husværet, og omvendt, forventningen om å skaffe et husvære, driver de fleste til å utholde krevende arbeidssituasjon, tilegne seg kunnskaper og utdannelse, og ellers holde seg på den «rette sti». Den økonomiske sirkulasjon er det som i altoverveiende grad skaper sosial orden.

11.2. Det vi kaller kriminalpolitikk retter seg i første rekke mot mennesker som ikke finner sin plass i den store økonomiske sirkulasjon.

11.3. Men heller ikke de underpriviligerte reguleres bare med straffeloven. Folketrygdloven og lov om sosiale tjenester ble nevnt over, og disse retter seg mot mennesker i randsonen av den økonomiske sirkulasjon.

Andre igjen, har enda mindre adgang til det økonomiske liv, som immigranter. Immigranter sanksjoneres gjennom spesiallovgivningen, administrert av utlendingsforvaltningen. Utlendingsforvaltningen rår over enda sterkere virkemidler enn straffeloven. De kan bortvise mennesker fra landet, og det gjør de. Og for dem gjelder ikke forholdsmessighetsprinsippet. 

Et spørsmål: Har vi en justispolitikk?

Det kan påstås at vi aldri har hatt en justisminister som har tatt opp kriminalpolitikkens dilemmaer til reell drøfting. Stortingsmelding 37 (2006-2007) tematiserer noen av straffens velferdsstatlige og rettsstatlige sider. Den tar likevel ikke opp dilemmaene som er listet opp her, og spesielt ikke de sidene som er omtalt som hemmelige. Den tar også kun opp straffen, som bare er en del av kriminalpolitikken. Det er langt flere stortingsmeldinger om politiet. De tar også opp i seg dilemmaer knyttet til det å være et demokratisk politi. Norsk politi er også blitt langt mer inkluderende de siste tiårene. De innbakte dilemmaene som er sammenfattet her, er ikke tematisert.

Anbefalt litteratur

Frøberg, T. (2016). Alminnelig strafferett i et nøtteskall. Gyldendal.

Grøning, L., Husabø, E. J. & Jacobsen, J. (2016). Frihet, forbrytelse og straff. Fagbokforlaget.

Hauge, R. (1996). Straffens begrunnelser. Oslo: Universitetsforlaget.

Johansen, N. B. (2013). Straff som fortjent? Samtiden (2) s. 50-63.

Johansen, N. B. (2015). Det nyliberale janusansikt. Novus forlag.

Johansen, N. B. (2020). Hva er kriminalitet? Universitetsforlaget.

Kyvsgaard, B. (1999). Motsättningarnas kriminalpolitik. Pendling mellan defensiv och offensiv modell. I 8 reflektioner om kriminalpolitik. Tidskriften Apropå, BRÅ – Brottsförebyggande Rådet.

Meld. St. 15 (2022 –2023). Melding til Stortinget. Folkehelsemeldinga. Det kongelige helse- og omsorgsdepartement. https://www.regjeringen.no/contentassets/918eb71926fc44c8802fe3c2e0b9a75a/nn-no/pdfs/stm202220230015000dddpdfs.pdf

NOU 1981: 35. (1981). Politiets rolle i samfunnet. Justis- og politidepartementet. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060200035

NOU 2002: 04. (2002). Ny straffelov. Straffelovkommisjonens delutredning VII. Justis- og politidepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2002-04/id380296/

Politidirektoratet (2020). I forkant av kriminaliteten: Forebygging som politiets hovedstrategi (2021–2025). https://www.politiet.no/globalassets/05-om-oss/03-strategier-og-planer/politiet-mot-2025—politiets-virksomhetsstrategi.pdf

St.meld. nr. 37 (2007–2008). Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmeldingen). Det Kongelige justis- og politidepartement. https://www.regjeringen.no/contentassets/d064fb36995b4da8a23f858c38ddb5f5/no/pdfs/stm200720080037000dddpdfs.pdf