Av Nicolay B. Johansen
Kriminalitet er et fenomen vi finner i vestlige demokratiske samfunn som vektlegger frihet. I boken «Det nyliberale janusansikt» hevdet jeg at den liberale styringsformen, spesielt i den opprinnelige formen, ga stor plass til individer og sivilsamfunnet. Staten satte moralske grenser, men skulle ellers holde seg til å håndheve disse gjennom bruk av straff. Dette var kjent som «nattvekterstaten», og det kunne i vare over tid. Poenget her er imidlertid dette skillet mellom staten og individet og samfunnslivet. Folk skulle få klare seg selv, samfunnet skulle bygges nedenfra, ikke minst gjennom handel og oppfinnsomhet (grundere). Det var dette frihetsidealene på 1800-tallet handlet om.
De samme filosofene som la grunnlaget for den første frihetsrevolusjonen, var ivrig opptatt av straffereform. Det var ikke tilfeldig. De ville avskaffe fysiske straffer og redusere bruk av straff. Straffen skulle være rasjonell, formålstjenlig. Streng nok til å avskrekke fra fremtidige lovbrudd, men ikke unødvendig streng. De ville vekk fra vilkårlig bruk av straff og maktbruk fra kongen og hans folk. Undersåtter og folk flest som begikk lovbrudd, skulle rettes inn, ikke støtes ut. Straffen skulle være et redskap for integrasjon. De straffede skulle fortsette å være en del av samfunnslivet. Kriminalitet var for alvorlig til at det ikke skulle reageres med statens maktapparat, men ikke så alvorlig at man ble utstøtt. Kriminalitet er en «mellomting», skrev jeg i «Hva er kriminalitet?».
Noen lovbrudd er mer alvorlige enn andre, men i liberale stater har man en viss toleranse for dette. Man kan uttrykke avsky mot personer og ting de har gjort, men som samfunn slår vi ikke hånden av folk. For politiet betyr dette at man ser med (varierende grad av) lempelighet på lovbrudd. Man prioriterer, og det er noe flere burde tenke over. Hva betyr det å prioritere? Det betyr å velge, og å velge bort. Det er lovbrudd norsk politi velger å ikke arbeide med. Det viktige er i denne omgang ikke hva som velges, og velges bort, men at det velges.
Hvis man ser på kriminalitet som fenomen i denne sammenhengen, gir det mening å si at det er navnet vi som samfunn har satt på en kategori av handlinger, vi reagerer sterkt på, men behersker bruken av makt.
I ikke-liberale stater, det er langt flere enn Russland, mangler man buffere mot maktbruk overfor de man mener er moralsk problematiske. De har typisk langt høyere fangetall og dårlige livsvilkår for de som straffes, enn liberale stater.
Bortsett fra USA, da. Men det er (kanskje) en annen historie.