Av Moreta Bobokhidze, 4 minutters lesetid. Engelsk versjon her.
Georgias statsminister Irakli Kobakhidze stilte opp til et intervju i forbindelse med Euronews sin EU-konferanse, og dette var en anledning mange hadde sett frem til. Det de fikk se, var en mesterstykke i vår tids unnvikelseskunst: det var en forestilling bygget på forurettelse, fordreininger og den stadig mer velkjente taktikken med å behandle virkeligheten som et valgfritt tilbehør.
«Det han i stedet demonstrerte, var en kommunikasjonsstil som blir stadig mer gjenkjennelig fra Moskva og Mar-a-Lago: Innrøm aldri noe, korriger aldri, forklar aldri og, fremfor alt, la aldri fakta forstyrre fortellingen.»
I nesten førti minutter insisterte den georgiske statsministeren på at regjeringen hans fortsatt er forpliktet til europeisk integrasjon. Men det som kom frem i intervjuet, var ikke et veikart til Europa, men en katalog av unnskyldninger som forklarte hvorfor alle andre har ansvaret for Georgias isolasjon, bortsett fra regjeringen som selv skapte den.
Det sentrale paradokset i Kobakhidzes budskap er nesten komisk.
Ifølge ham er Georgia fortsatt lidenskapelig opptatt av EU-medlemskap. Samtidig skal Brussel angivelig være skyldig i «utpressing»; europeiske institusjoner skal være partiske; Europakommisjonens vurderinger avfeies som politisk motiverte; og lover som kritiseres av EU, Venezia-kommisjonen («Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning») og organisasjoner som overvåker demokratiet, fremstilles som helt i tråd med europeiske standarder.
Man kan ikke unngå å stille følgende spørsmål: Hvis alle i Europa tar feil og bare Georgisk drøm har rett, hva er da egentlig igjen av det europeiske prosjektet som regjeringen hevder å beundre?
Denne retoriske metoden er ikke særegen for Georgia. Den tilhører en bredere politisk tradisjon som særlig forbindes med Vladimir Putin og Donald Trump: Innrøm aldri feil, angrip dommeren og gjør ansvarliggjøring til en offerfortelling.
Sammenligningen handler ikke om ideologi. Den handler om teknikk.
Når Putin møter kritikk, sier han sjelden at kritikken er berettiget, men argumentasjonen er at kritikkpunktene bør veies opp mot andre hensyn. Kritikerne fremstilt som agenter for fiendtlige interesser. På samme måte utviklet Trump en politisk stil der enhver etterforskning ble en sammensvergelse, enhver institusjon ble korrupt og ethvert ugunstig faktum ble «falske nyheter». Hensikten er ikke nødvendigvis å overbevise publikum om at lederen har rett. Målet er å overbevise dem om at objektiv sannhet ikke lenger finnes. Hvis alt er propaganda, er ingenting propaganda. Hvis alle lyver, kan ingen holdes ansvarlig. Dette er oksygenet i moderne autoritær politikk.
Kobakhidzes opptreden på Euronews fulgte et foruroligende likt manus. På spørsmål om hvorfor Georgias vei mot EU har stoppet opp, anerkjente han ikke bekymringene europeiske institusjoner gjentatte ganger har reist om demokratisk tilbakegang, domstolenes uavhengighet, mediefrihet eller lovgivning rettet mot sivilsamfunnet. I stedet ble ansvaret skjøvet helt over på Brussel. Problemet, fikk seerne høre, er ikke regjeringens handlinger. Problemet er Europas reaksjon på disse handlingene.
Argumentet er bemerkelsesverdig når man ser nøye på det. Hvis tiltredelsesprosessen er frosset fordi Brussel motsetter seg bestemte lover, ville en regjering som virkelig prioriterte medlemskap, ha søkt kompromiss. Kobakhidze tilbød ingen. Euronews påpekte at selv om han erklærte seg «svært opptatt av» EU-medlemskap, nektet han å vurdere å reversere de kontroversielle tiltakene som har blitt sentrale hindringer i forholdet til EU.
Dette er omtrent som å insistere på at man desperat ønsker å gå om bord på et tog, samtidig som man nekter å dra til stasjonen.
Det kanskje mest slående ved intervjuet var at han snudde årsak og virkning på hodet. Europeiske institusjoner hevder at demokratiske standarder er svekket. Kobakhidze hevder at selve kritikken er bevis på Europas kritikkverdige opptreden. Europeiske tjenestepersoner peker på bekymringer knyttet til styresettet. Han beskriver dette som «utpressing». Europeiske organer legger frem juridiske vurderinger. Han avfeier dem som politiske.
Innenfor denne forståelsesrammen bekrefter enhver kritikk regjeringens fortelling. Enhver bekymring blir et bevis på partiskhet. Enhver hindring blir noen andres skyld. Det er politisk nyttig. Det er også intellektuelt innholdsløst.
Tragedien er at Georgias europeiske ambisjon er reell. Den folkelige støtten til EU-medlemskap har holdt seg overveldende sterk. Landet beveget seg ikke mot Europa fordi Brussel tvang det til det. Georgierne krevde det. Vi marsjerte for det. Vi stemte for det. Vi bygget en nasjonal enighet om det.
Likevel virket Kobakhidze i Brussel mindre interessert i å forklare hvordan Georgia skulle nærme seg Europa, enn i å forklare hvorfor Europa burde senke sine standarder for Georgia. Det er ikke en strategi. Det er en forhandlingstaktikk lånt fra ledere som i årevis har omdefinert virkeligheten hver gang den den ikke passer.
Faren er ikke bare at slik retorikk villeder et internasjonalt publikum. Den større faren er at den får innbyggerne til å miste troen på selve ideen om at fakta betyr noe. Når politikk blir en konkurranse mellom rivaliserende fantasier, forsvinner ansvarliggjøringen. Makten overlever ikke ved å levere resultater, men ved å kontrollere fortellingen.
Og nettopp det var kanskje det mest avslørende ved Euronews-intervjuet.
Statsministeren kom til Brussel og hevdet at han ville forsvare Georgias europeiske fremtid. Det han i stedet demonstrerte, var en kommunikasjonsstil som blir stadig mer gjenkjennelig fra Moskva og Mar-a-Lago: Innrøm aldri noe, korriger aldri, forklar aldri og, fremfor alt, la aldri fakta forstyrre fortellingen.