av Nicolay B. Johansen, LovUrett
Straffesakene mot Prinsesse Mette Marit sin sønn, Marius Høiby, skaper naturlig nok overskrifter og debatt. Anklagepunktene er svært alvorlige, og det er mange av dem. I en ny bok hevdes det at Høiby i tillegg skal ha forsøkt å selge kokain i Karl Johansgate. Dette har skapt enda mer oppstyr og kongehuset har gått til det uvanlige skritt å forsøke å stanse boken. Voldtekt og samrøre med organisert kriminalitet er ille, men han skal ikke ha det på seg, at han har solgt narkotika. Det er pinlig for politiet som ellers inntil nylig var kjent for nulltoleranse at de er så tilbakeholdende. Det er likevel å dra det langt, når kongehuset utfordrer ytringsfriheten. Hvor kommer denne hysteriske reaksjonen fra?
Den hysteriske reaksjonen kommer av at det hersker en utdatert forståelse av det å selge narkotika. Å selge narkotika skaper fortsatt forestillinger om kyniske bakmenn, mennesker som uten omsvøp leder andre ut i elendigheten, bare for å tjene penger selv. På 1980-tallet sto det i avisene at man skulle man ta «narkohaiene. Om kvelden så vi «Miami Vice» på TV, der heltene infiltrerte nettverkene til onde narkobaroner og nedkjempet karteller.
Det var likevel ikke starten. Da den moderne narkotikaen kom til Norge på midten av 1960-tallet gikk nasjonen i panikk. De øverste helsemyndighetene så for seg at dette kom til å spre seg ukontrollert og at landet sto foran en katastrofe med uoverskuelige konsekvenser. De gikk straks i gang med opplysningskampanjer og innførte straff for den minste befatning med sakene. Helsedirektøren manet til kamp mot den store faren, alle ble kalt til tjeneste: lærere, ungdomsarbeidere og foreldre. De måtte slå ned på et hvert tilløp til bruk. Man skulle heller ikke tillate forsøk på å nyansere spørsmålet om hvor farlig narkotika var. De som sa slikt ting, gjorde det fordi de var påvirket av den store narkotikaindustrien som opererte i bakgrunnen, så dette må alle slå ned på med en gang. På kino kunne man se hvordan narkohaiene så ut i filmer som «Himmel og Helvete».
La det ikke herske noen tvil om at det finnes narkotikakarteller og at det å blande seg inn i deres forehavender er noe av det mest risikable et menneske kan foreta seg. Her har det etter hvert kommet noen motstemmer, der man påpeker likhetene med mellom det å drive med narkotika og å operere i andre markeder. Disse likhetene kan man få billedgjort i TV-serien «The Wire». Men helt generelt er narkotikamarkedet på kartellnivå forbundet med veldig mye av verdens elendighet.
Dette står imidlertid i kontrast til det å selge narkotika på gata. Salg er selve bindeleddet i «rusmiljøene». Det er markeder, der noen etterspør de ulovlige substansene, mens andre har. Noen er der for å selge, mens andre deler og bytter. Dette gjelder uansett om man snakker om cannabis, GHB, kokain, MDMA, amfetamin eller heroin. Vi snakker ikke om slu menn som lokker til seg ungdommer utenfor skoleporten og tilbyr dem å prøve gratis. Det nærmeste vi kommer dette i dag, er de anonyme leveringstjenestene på sosiale medier.
Man finner forskjellige kulturer rundt de forskjellige stoffene, men limet er kjøp og salg. Kjøp og salg er en «hverdagslig sak, innvevd i utveksling av informasjon, rykter, bytte av ting og tjenester, eller bytte mot piller eller tjuvgods i de mest belastede miljøene. Og verst av alt, alle driver med det. De som ferdes mye i rusmiljøene inngår i omsetning av rykter, ting og rusmidler.
Skillet mellom selgere og brukere er kunstig. Det er forskjell på selgere også, noen operere langt fra gata, andre på gata. Men Marius Høiby har etter alt å dømme blitt observert mens han prøvde å selge på gata. Kanskje var det noen som spurte om han hadde noe (helt ukjent var han jo ikke), kanskje trengte han akutt kontanter. Akkurat denne av hans ugjerninger synes likevel helt bagatellmessig sett fra brukerne.
Vi har nylig gjennomført en slags rusreform, Rusreformen var motivert av ønske om å hjelpe mennesker med rusproblemer. Få saker har vært mer diskutert i norsk offentlighet etter at Rusreformutvalget la fram sin rapport. Men de utfordret ikke den selvfølgelige tanken at salg av narkotika skulle utløse alvorlige straffesaker.
«Hvem har du kjøpt av?» Dette spørsmålet inngikk i mange år i politiets vanlige fremgangsmåter på gata. De fant typisk en heroinist klar til å injisere dopet sitt, tok fra ham eller henne sprøyta, og sa de skulle gi det tilbake hvis de fikk et svar. De skulle finne «bakmennene». Vel vitende om at det å tyste er farlig, noen ganger livsfarlig, i rusmiljøene, tvang de fram informasjon med denne formen for utpressing. Det kunne de holde på med, fordi det hersket en forestilling om at selgeren var en «narkohai», en som fortjente hardhendt behandling. Men antageligvis var det bare en eller annen Marius eller Martine.
Ingen av dem er nødvendigvis snille eller slemme. Det å være innviklet i narkotikaøkonomien bringer sjelden det beste ut av mennesker. Men de er ikke narkohaier. Antageligvis er de brukere, som i noen perioder selger og andre perioder kjøper. Noen av dem er også helt vanlige folk som deler på godene. Andre er akkurat de samme man ønsket å hjelpe med rusreformen.