Krigen i Ukraina startet med annekteringen av Krym, en halvøy i Svartehavet. Krym-halvøya er litt mindre enn Vestland fylke i utstrekning og utgjør ca. 5 % av Ukrainas landområde. Annekteringen fant sted etter at president Janukovitsj hadde blitt avsatt og flyktet til Moskva. Janukovitsj’ flukt markerte sluttet på Maidan-opprøret (problematisk kilde, se fremtidig oppslag på modusa.no) og sementerte Ukrainas politiske veivalg mot Europa. Russland svarte med å annektere Krym og senere invadere deler av det østlige Ukraina senere samme år. Fullskalainvasjonen ble satt i verk 24. februar 2022.
Det som følger er 1100 ord med påfølgende kildehenvisninger. Dette oppslaget dekker det som kunne dokumenteres mens okkupasjonen pågikk eller rett etterpå: februar–desember 2014. Det vi vet fra senere er omtalt i et annet oppslag.
Krym før soldatene kom
Krym var allerede politisk spent før 2014. Etter at Janukovytsj (Ukrainas president fra 2010) flyktet fra Kyiv i 24. februar 2014, begynte prorussiske miljøer på Krym å mobilisere. I Sevastopol og Simferopol ble det arrangert demonstrasjoner, “selvforsvarsstyrker” ble organisert, og russiske flagg dukket stadig oftere opp i gatene.
Dette betyr likevel ikke at Krym hadde en fri, demokratisk bevegelse for russisk annektering. Det samtidige bildet var blandet. Det fantes prorussiske demonstrasjoner, men det fantes også store pro-ukrainske og krymtatariske mobiliseringer. OSSEs menneskerettsrapport fra mars–april 2014 beskriver hvordan krymtatarer, pro-Maidan-aktivister, journalister og ukrainske militære raskt ble mål for trusler, vold, bortføringer og press da de væpnede gruppene tok kontroll.
Den 26. februar 2014 samlet flere tusen krymtatarer og pro-ukrainske demonstranter seg utenfor parlamentet i Simferopol. De sto mot prorussiske grupper som krevde kurs mot Russland. Dette er et nøkkelpunkt. Dagen før den militære overtakelsen var Krym ikke “samlet” bak Russland. Det var politisk konflikt på bakken.
27. februar
Tidlig om morgenen 27. februar 2014 tok væpnede menn uten nasjonale kjennetegn kontroll over parlamentet og regjeringsbygget i Simferopol. Kommunikasjonen ble kontrollert, journalister ble holdt ute, og parlamentet stemte under press. Sergey Aksyonov, leder for et lite prorussisk parti, ble satt inn som leder for Krym-regjeringen.
Dette er nøkkelen.
Den russiske fortellingen begynner gjerne med folkeavstemningen 16. mars. Men samtidige rapporter og internasjonale reaksjoner begynner ikke der. De begynner med væpnede menn, blokkerte institusjoner, stengte grenser, kontroll over flyplasser og press mot ukrainske styrker.
OSSE-observatører ble flere ganger hindret i å komme inn på Krym. CBS rapporterte 6. mars 2014 at OSSE-observatører ble stanset ved grensen av uidentifiserte væpnede menn i militær bekledning. Lavrov hevdet samtidig at Russland ikke kunne gi ordre til disse gruppene fordi de angivelig var lokale “selvforsvarsstyrker”.
Påstanden var: makt uten ansvar. Våpen uten flagg. Soldater uten land. Og et politisk resultat som kom etterpå.
Folkeavstemningen 16. mars
Folkeavstemningen ble avholdt 16. mars 2014. Den ble gjennomført etter at væpnede grupper hadde tatt nøkkelinstitusjonene, ukrainske baser var blokkert, og internasjonale observatører ikke fikk normal tilgang.
OSSEs formann Didier Burkhalter sa allerede 11. mars at folkeavstemningen, i den formen den var planlagt, var i strid med Ukrainas grunnlov og måtte anses som ulovlig. OSSE ville heller ikke observere den, fordi den manglet et gyldig konstitusjonelt grunnlag.
Avstemningsresultatet var flertall for at Krym skulle slutte seg til Russland.
Venezia-kommisjonen, Europarådets juridiske ekspertorgan, slo fast at Krym ikke kunne endre Ukrainas territorielle status gjennom en lokal folkeavstemning. En slik endring krevde nasjonal prosess etter Ukrainas grunnlov. I tillegg ga ikke stemmeseddelen et reelt alternativ for å beholde status quo.
EU-rådet avviste resultatet 17. mars 2014. Rådet skrev at folkeavstemningen var ulovlig, et klart brudd på Ukrainas grunnlov, og gjennomført med synlig nærvær av væpnede soldater. Derfor kunne EU ikke anerkjenne resultatet.
Russlands påskudd
Russland brukte flere forklaringer samtidig.
- Det ene var “beskyttelse av russisktalende”. Dette ble koblet til påstander om at russere og russisktalende var truet av nye myndigheter i Kyiv.
- Det andre var “fascistkupp”. Russiske myndigheter og russiske medier beskrev Euromaidan og maktskiftet i Kyiv som et kupp styrt av nasjonalister, nynazister og «russofober». Russofobi er et av kjernemomentene i russiske myndigheters selvforståelse i omgang med omverdenen og her ble det brukt til å fremstille Krym som et sted som måtte “reddes”.
- Det tredje var “selvbestemmelse”. Russland hevdet at folkeavstemningen uttrykte Kryms demokratiske vilje.
Samtidsrapportene gir ikke Russland dekning for en militær intervensjon. OSSE/ODIHR og HCNM fant alvorlige menneskerettighetsproblemer i Ukraina, men de dokumenterte ikke et mønster som kunne rettferdiggjøre russisk militær kontroll over Krym. Rapportene peker derimot på at de alvorligste overgrepene på Krym raskt rammet pro-ukrainske aktivister, journalister, krymtatarer og ukrainsk militært personell etter at væpnede grupper kom på banen.
FN-rapporten fra 15. april 2014 hadde et eget kapittel om Krym. Den beskrev menneskerettighetsutfordringer, press mot minoriteter, ytringsfrihet og sikkerhetssituasjonen etter maktovertakelsen. FN-rapportene fra mai, juni, juli og august 2014 fulgte utviklingen videre og beskrev stadig sterkere press mot krymtatarer, ukrainske aktivister, medier og personer som motsatte seg annekteringen.
Internasjonale reaksjoner mens det skjedde
FNs sikkerhetsråd forsøkte 15. mars 2014 å vedta en resolusjon som ville erklære Krym-folkeavstemningen ugyldig. Russland la ned veto. Kina avsto. Det er en viktig detalj: Russland klarte å blokkere Sikkerhetsrådet, men ikke skape bred støtte.
Derfor gikk saken til FNs generalforsamling. 27. mars 2014 vedtok Generalforsamlingen resolusjon 68/262 om Ukrainas territorielle integritet. Den slo fast at Krym-folkeavstemningen ikke hadde gyldighet og ikke kunne danne grunnlag for å endre Kryms status. 100 land stemte for, 11 mot og 58 avsto.
NATO fordømte 1. april 2014 Russlands militære intervensjon og Russlands brudd på Ukrainas suverenitet og territorielle integritet. NATO slo fast at all praktisk sivilt og militært samarbeid med Russland ble suspendert.
G7-lederne sa 24. mars 2014 at internasjonal rett forbyr å ta en annen stats territorium gjennom tvang eller makt. De fordømte folkeavstemningen som ulovlig og brudd på Ukrainas grunnlov.
Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok 9. april 2014 at den såkalte folkeavstemningen var grunnlovsstridig, at annekteringen ikke hadde rettsvirkning, og at Russlands argumenter ikke holdt mot fakta og bevis. PACE skrev også at løsrivelsen og innlemmelsen i Russland var “instigated and incited” av russiske myndigheter under dekke av militær intervensjon.
Hva samtidens rapporter viste
Samtidsrapportene viste særlig fem ting.
- For det første: Krym var ikke i en normal demokratisk prosess. Væpnede menn tok institusjonene før avstemningen.
- For det andre: internasjonale observatører fikk ikke fri tilgang. OSSE kunne ikke observere folkeavstemningen på vanlig måte.
- For det tredje: folkeavstemningen var grunnlovsstridig etter ukrainsk rett. Venezia-kommisjonen, OSSE, EU og FN pekte alle på dette.
- For det fjerde: de som ble mest utsatt for vold og trusler i den tidlige fasen, var ofte de som motsatte seg russisk kontroll: krymtatarer, pro-ukrainske aktivister, journalister og ukrainsk militært personell.
- For det femte: Russland brukte beskyttelse av russisktalende som påskudd, men ingen samtidige internasjonale rapporter dokumenterte noe grunnlag for russisk militær intervensjon. Det som derimot ble dokumentert, var at menneskerettighetssituasjonen på Krym forverret seg etter at de væpnede gruppene tok kontroll.
Kildebank med presentasjon
Legg merke til at det er trykklenker i overskriftene.
OSSE/ODIHR og HCNM
Human Rights Assessment Mission, mars–april 2014 (alternativ kilde).
Denne rapporten er en av de viktigste samtidige kildene. Den bygger på feltarbeid fra OSSE/ODIHR og OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter. Den dokumenterer alvorlige menneskerettighetsbrudd, blant annet drap, fysisk vold, trusler, bortføringer og press mot pro-Maidan-aktivister, journalister, Krymtatarer og ukrainsk militært personell.
OSSE pressemelding om rapporten
Denne forklarer hvordan rapporten ble laget: 19 menneskerettighetseksperter fra ODIHR var utplassert fra 6. mars til 1. april, mens HCNM-delegasjoner besøkte Ukraina mellom 8. mars og 17. april. Den er nyttig som dokumentasjon på metode og mandat.
OSSE – feltarbeidet
Denne rapporten, avsluttet 1. april 2014, viser at OSSEs menneskerettsmisjon faktisk var ute i felt mens krisen pågikk. Den er nyttig for å vise at rapporten ikke bare er etterpåklok analyse, men bygger på datainnsamling i selve kriseperioden.
OSSE-formann Didier Burkhalter om folkeavstemningen
Denne uttalelsen kom 11. mars 2014, før folkeavstemningen. Burkhalter slo fast at folkeavstemningen i den planlagte formen var i strid med Ukrainas grunnlov og måtte anses som ulovlig. Han utelukket også OSSE-observasjon.
FN/OHCHR – første menneskerettsrapport om Ukraina, 15. april 2014
Denne rapporten har eget kapittel om Krym og dekker situasjonen rett etter maktovertakelsen. Den tar opp minoriteter, ytringsfrihet, sikkerhet og press mot utsatte grupper.
FN/OHCHR – rapport 15. mai 2014
Denne bygger på Human Rights Monitoring Mission in Ukraine og dekker perioden 2. april–6. mai 2014. Den tar opp rettsstat, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet, liv og sikkerhet, politiske rettigheter, minoriteter og menneskerettsutfordringer på Krym.
PDF: https://www.ecoi.net/en/file/local/1256242/1226_1400667866_hrmmureport15may2014.pdf
FN/OHCHR – rapport 15. juni 2014
Denne tar opp ansvar for menneskerettighetsbrudd, sikkerhetssituasjonens innvirkning på menneskerettigheter og situasjonen på Krym. Den er nyttig for å følge utviklingen etter den første maktovertakelsen.
PDF:
https://www.ecoi.net/en/file/local/1149749/1226_1403688136_hrmmureport15june2014.pdf
FN/OHCHR – rapport 15. juli 2014
Denne følger menneskerettighetssituasjonen videre gjennom sommeren 2014. Den er nyttig fordi den viser at Krym-problemet ikke stoppet ved annekteringen, men fortsatte gjennom politisk og institusjonelt press.
PDF: https://www.refworld.org/pdfid/548ff21f4.pdf
FN/OHCHR – rapport 17. august 2014
Denne rapporten tar opp vilkårlige fengslinger, forsvinninger, tortur, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, religion, minoriteter og internt fordrevne. Den er nyttig for å vise konsekvensene noen måneder etter maktovertakelsen.
PDF:
https://www.ecoi.net/en/file/local/1149652/1226_1409730618_ukrainereport28august2014.pdf
FN/OHCHR – samlet rapport til FNs menneskerettsråd, september 2014
Denne samler de første fem OHCHR-rapportene fra 15. april til 29. august 2014. Den er praktisk hvis alt fra første halvår 2014 skal dokumenteres i én FN-kilde.
FN/OHCHR – rapport 15. november 2014
Denne dekker videre menneskerettighetssituasjon i Ukraina og har eget materiale om Krym. Den er nyttig for å dokumentere manglende ansvarliggjøring, forsvinninger, ytringsfrihet, religion, økonomiske og kulturelle rettigheter og IDP-situasjonen.
PDF:
https://www.ecoi.net/en/file/local/1206325/1226_1417001258_ohchr-seventh-reportukraine20-11-14.pdf
FN/OHCHR – rapport 15. desember 2014
Denne beskriver fortsatt forverring i Øst-Ukraina og på Krym. Den er nyttig for å vise at Krym ved utgangen av 2014 allerede var inne i et langvarig mønster av kontroll og menneskerettighetsbrudd.
PDF:
https://www.ecoi.net/en/file/local/1271299/1226_1418811612_ohchr-eighth-report-on-ukraine.pdf
Venezia-kommisjonen – juridisk vurdering av Krym-folkeavstemningen
Denne er sentral for lovligheten. Venezia-kommisjonen vurderte om Krym-parlamentets beslutning om folkeavstemning var forenlig med Ukrainas grunnlov. Svaret var nei. Den viser også problemet med at stemmeseddelen ikke ga et reelt status quo-alternativ.
EU-rådet 17. mars 2014
EU-rådet fordømte folkeavstemningen, avviste resultatet og viste til at den var i strid med Ukrainas grunnlov og gjennomført under synlig nærvær av væpnede soldater. Rådet vedtok også sanksjoner mot personer som truet Ukrainas territorielle integritet.
Det europeiske råd – konklusjoner 20. mars 2014
EU-lederne slo fast at de ikke anerkjente den ulovlige folkeavstemningen, fordømte annekteringen og ba om økonomiske, handelsmessige og finansielle restriksjoner knyttet til Krym.
G7 – Haag-erklæringen 24. mars 2014
G7 slo fast at internasjonal rett forbyr å ta en annen stats territorium gjennom tvang eller makt. De fordømte folkeavstemningen som ulovlig og i strid med Ukrainas grunnlov.
FNs sikkerhetsråd – resolusjonsutkast S/2014/189
Dette var forsøket på å få Sikkerhetsrådet til å erklære Krym-folkeavstemningen ugyldig. Russland la ned veto 15. mars 2014. Kilden er viktig fordi den viser Russlands isolasjon og bruk av veto.
FNs generalforsamling – resolusjon 68/262
Dette er en av hovedkildene. Generalforsamlingen slo fast Ukrainas territorielle integritet og at folkeavstemningen 16. mars ikke hadde gyldighet og ikke kunne danne grunnlag for å endre Kryms status.
NATO – utenriksministeruttalelse 1. april 2014
NATO fordømte Russlands militære intervensjon, sa at Russland hadde krenket Ukrainas suverenitet og territorielle integritet, og suspenderte praktisk sivilt og militært samarbeid med Russland.
PACE / Europarådet – 9. april 2014
Europarådets parlamentarikerforsamling slo fast at folkeavstemningen var grunnlovsstridig, at annekteringen ikke hadde juridisk virkning, og at den russiske argumentasjonen ikke holdt mot fakta og bevis. Den er spesielt nyttig fordi den sier at løsrivelsen ble igangsatt og oppmuntret av russiske myndigheter under dekke av militær intervensjon.
Human Rights Watch – Rights in Retreat, november 2014
Dette er ikke en FN-rapport, men en sterk menneskerettighetskilde fra feltarbeid i mars og oktober 2014. Den dokumenterer forsvinninger, ulovlige fengslinger, mishandling, press mot journalister, aktivister og krymtatarer. HRW vurderer Russland som okkupasjonsmakt fra minst slutten av februar 2014.
Freedom House / Atlantic Council – Human Rights Abuses in Russian-Occupied Crimea
Denne rapporten kom i 2015, men bygger på situasjonen i det første året etter okkupasjonen. Den er nyttig som bro mellom samtiden og ettertidens dokumentasjon. Den viser hvordan russisk kontroll ble brukt mot krymtatarer, journalister, sivilsamfunn og personer med ukrainske pass.