Av Nicolay B. Johansen, LovUrett og Moreta Bobokhidze, ModusA
4 minutters lesetid. English version here.
Det er lys i enden av tunnelen når EU melder inn krav til Russland for en langsiktig fredsløsning. EU speiler bevisst Russlands absurde krav for fred, når de krever frie valg i et land som styres som et diktatur. Like oppløftende er det likevel at EU viser at de forstår at vi må se hele regionen samlet og kreve at russiske styrker trekkes tilbake, også i Georgia.
I dag er det 4 år siden Russland gikk til fullskalainvasjon av Ukraina. De fleste uavhengige observatører mener at opp mot en million mennesker har mistet livet i krigshandlingene, inkludert 15 000 sivile ukrainere. I tillegg til de pårørendes tap, kommer alle de skadde, de som er fanget (og torturert), lidelsene i krigens hverdag og ikke minst de bortførte barna. Spesialoperasjonen som skulle vare tre dager går nå inn i sitt femte år. Dette er år som har formet verden på flere måter. På slagmarken har frontene tilsynelatende blitt fastfrosset. Men under overflaten har krigføring totalt forandret karakter. Dronene har tatt over, og frontlinjene er erstattet av 30 kilometer brede ingenmannsland mellom partene. Det er likevel først og fremst en utmattelseskrig som foregår, og Europa garanterer nå økonomisk for Ukrainas krig i flere år fremover. Russland på sin side er «verdenshistoriens mest sanksjonerte land». Selv om de klarer å omgå mange av sanksjonene fra Vesten, blir smutthullene stadig mindre og færre. Ukrainerne har utviklet egne våpensystemer med evne til å ramme ikke bare Russlands våpenproduksjon, men også deres energisektor og strupe inntektene. Stadig flere observatører kommenterer nå at Russlands økonomi ikke lenger er bærekraftig og at det er sterk uro internt i russiske eliter. Når det USA-baserte satellittsystemet Starlink med den tvilsomme skikkelsen Elon Musk i spissen plutselig gjør signalene sine utilgjengelige for russerne, medfører dette et skift langs frontlinjene vi ennå ikke forstår rekkevidden av. Det har i alle fall gitt ukrainerne en stor fordel, så lenge det måtte vare.
Norske militæreksperter hevder at krigen står stille, men den finske presidenten mener Ukraina er i ferd med å vinne. Det er lov å håpe, også for folk i land som er i fare for ytterligere aggresjon, som i Georgia.
For et år siden avsluttet USA effektivt sett sin støtte til Ukraina. De har siden forsøkt å fremforhandle en avtale på sine egne snevert fortolkede nasjonale premisser og presset Ukraina til å legge ned våpnene. De europeiske landene har smått om senn kompensert for USAs økonomiske og militære støtte, men USA presser fortsatt på i såkalte fredsforhandlinger. De krever mer eller mindre akkurat det samme som Russland: at Ukraina skal oppgi landområder, holde valg og redusere sin militære kapasitet, helt uten motkrav til russerne. Det absurde i dette overgås bare av at EU og Europa ikke er invitert med i forhandlingene. Nå har likevel EU meldt seg på med krav for en varig fred til Russland. Ifølge lekkede dokumenter skal EU kreve at russerne holder frie valg og trekker tilbake sine tropper, ikke bare fra Ukraina, men fra Belarus, Georgia, Armenia og Transnistria. I tillegg skal atomvåpnene kalles tilbake fra Belarus og russerne skal betale krigserstatning.
Dette betyr at EU ser Russlands militære nærvær i Georgia som en trussel mot Europas sikkerhet, og at EU er villig til å legge tyngde inn på vegne av kampene for selvstendighet. På denne dagen vi markerer fullskalainvasjonen i Ukraina, er det verdt å minnes om at invasjonen begynte lenge før. Etter Maijdan-opprøret (2013-2014) annekterte Russland Krymhalvøya og fingerte en borgerkrig i østlige Ukraina. Forberedelsene startet antagelig også lenge før dette, med virkemidler vi i dag kaller hybridkrigføring. I dag er det i alle fall alminnelig å hevde at invasjonen av Ukraina startet med annekteringen av Krym og militær tilstedeværelse i Donbas i 2014. Det er da relevant å minne om at Russland også invaderte deler av Georgia, Abkhazia og Sør-Ossetia, med nøyaktig de samme påskuddene, i 2008. Denne krigen har gått i glemmeboken for mange, men det er blant annet dette EU nå frisker opp og gjør gjeldende. Europas fred og fremtid avhenger av at naboen i øst avholder seg fra bruk av militærmakt. Og det er ikke bare et spørsmål om hva som foregår i Ukraina. Det gjelder hele regionen, inkludert Georgia.