Korrupsjon betyr grunnleggende sett å ødelegge eller forderve noe. I dag snakker man vanligvis om korrupsjon som en handling begått av en offentlig tjenesteperson der vedkommende avviker fra lovens krav til fordel for egen vinning eller andre hensyn etter egen overbevisning. Korrupsjon kan straffes etter straffelovens §§ 387 og 388.
I lovverket er korrupsjon noe man bare kan begå dersom man er tildelt et offentlig oppdrag, typisk at man er offentlig ansatt. Korrupsjonen «ødelegger» da statens tjenesteutøvelse. Den korrupte personen foretar et valg som ikke er i overensstemmelse med hva lovgiver har bestemt. For å begå en korrupt handling må man arbeide innenfor statens eller kommunens forvaltning (den utøvende makt), innenfor domstolene (den dømmende makt) eller som politiker (den lovgivende makt). Det motsatte av korrupsjon er rettsstatlig («forvaltningsaktig») opptreden.
Den mest iøynefallende formen for korrupsjon er der tjenestepersonen mottar gaver eller penger for å ta uriktige avgjørelser som man er bemyndiget til, til fordel for giveren. Eksempler på dette kan være kommuneansatte som ser gjennom fingrene i kontroller med brudd på miljøbestemmelser under stedlige kontroller, mot en betalt ferietur. Kommunesektoren er kjent som utsatt for korrupsjon, ikke minst i forbindelse med innkjøpsordninger.
En mindre påaktet form for korrupsjon er idealistisk. En offentlig tjenesteperson kan ta avgjørelser som bryter med forvaltnings-lov og -praksis, fordi man vil understøtte det man mener er et edelt formål. Det er rimelig å anta at medlemmer i organisasjonen Norges Narkotikapolitiske forening (NNPF), som påvirket politiets tjenesteutøvelse på tvers av rusbrukende menneskers rettighetsbilde, gjorde dette i «den gode saken», folkehelsens tjeneste.
Korrupsjon kan defineres smalt eller bredt. Hvis man definerer det bredt, kan det virke som at alle feil eller uønskede utfall i utførelsen av statlige og kommunale organer er korrupsjon. Feil oppstår imidlertid av flere grunner enn at tjenestepersoner vil berike seg eller «driver politikk» på egenhånd. Hvis man definerer det for smalt, kan man lukke øynene for viktige svakheter i vårt styresett.
Organisasjonen Transparency International foretar årlige målinger av de forskjellige landenes innslag av korrupsjon. I deres målinger fremgår det at korrupsjon er et relativt lite problem i Norge.
Kritikk
Indexen til Transparency International er basert på et premiss om at korrupsjon er et fenomen som betyr det samme i alle land. Dette er til en viss grad misvisende.
På den ellers informative wikipediasiden om «corruption», som absolutt anbefales for videre lesing, hevdes det at korrupsjon er mest vanlig i land som kalles «kleptokratier, autoritære stater og mafiastater», men at det «også forekommer i rike, kapitalistiske økonomier»
Dette er korrekt, men også misvisende på den måten at man i stor grad tar for gitt at landene er såkalt horisontalt organisert. Korrupsjon er motsatsen til rettsstatens funksjoner, men kun de færreste land har fungerende rettsstater. Demokratier og rettsstater er styringsformer som binder og begrenser statlig og økonomisk maktbruk. Korrupsjon er et uttrykk for ubundet maktbruk, og når man likestiller korrupsjon i for eksempel Russland og Norge, antar man at maktstrukturene kan stilles på samme formel i de to landene.
Dette viser seg også i det måten det snakkes om bekjempelse av korrupsjon, som feks hos den verdensledende forskeren på området, Bo Rothstein, i boken «Controlling corruption».