Korrupsjon

Ordet korrupsjon betyr grunnleggende sett å ødelegge eller forderve noe. I forarbeidene til det norske forbundet mot korrupsjon ble skadevirkningene av korrupsjon oppsummert som mer enn bare utgifter til bestikkelser. «Korrupsjon utgjør en trussel mot rettsstaten, demokratiet, menneskerettighetene og sosial rettferdighet». I dag ville vi snakke om at det svekker tilliten til stat og styring. Det er også negativt for næringslivet, ved at det ødelegger for at de mest effektive bedriftene vinner fram og dermed hindrer økonomisk utvikling («kreft for næringslivet», samme sted, side 38). Det gir også kostnader til bekjempelse (men det er ikke vektlagt i den foreløpig siste gjennomgangen av kriminalitetens kostnader).

I dag snakker man vanligvis om korrupsjon som en handling begått av en offentlig tjenesteperson der vedkommende avviker fra lovens krav til fordel for egen vinning (en bestikkelse) eller andre hensyn etter egen (politiske) overbevisning. Korrupsjon kan straffes etter straffelovens §§ 387 og 388.

I lovverket er korrupsjon noe man bare kan begå dersom man er tildelt et offentlig oppdrag, typisk at man er offentlig ansatt. Korrupsjonen «ødelegger» da utføring av tjenester på vegne av en myndighet. Den korrupte personen foretar et valg som ikke er i overensstemmelse med hva lovgiver har bestemt. For å begå en korrupt handling må man arbeide innenfor statens eller kommunens forvaltning, eller på vegne av disse (den utøvende makt), innenfor domstolene (den dømmende makt) eller som politiker (den lovgivende makt). Det motsatte av korrupsjon er korrekt, rettsstatlig («forvaltningsaktig») opptreden.

Misbruk av informasjon og beslutningsmyndighet i det private næringslivet kalles «utroskap». Utroskap er også straffbelagt i kapittel 30. Korrupsjon grenser også til fenomenet «påvirkningshandel», som ble straffbelagt samtidig med korrupsjon i 2003 (§389). Se også forarbeidene til de første straffebestemmelsene, Store norske leksikon og Wikipedia på norsk og engelsk.  

Korrupsjon identifiseres på flere nivåer

Politiet påpeker i sin gjennomgang at «Ansatte på alle nivåer i organisasjonen kan begå korrupsjon – fra den ansatte i resepsjonen til toppledelsen». Dette illustrerer også at korrupsjon finnes i mange forskjellige former:

• Bestikkelser for å oppnå lokale tjenester, som å komme først i en helsekø.
• Bestikkelser for å få kontrakter med det offentlige («kickbacks»).
• Ytelser som belønning for å få gjennomslag for politiske prioriteringer.
• Ytelser beregnet for at norske bedrifter og interesser skal vinne fram i utlandet.

Den mest iøynefallende formen for korrupsjon er der tjenestepersonen mottar gaver eller penger for å ta uriktige avgjørelser som man er bemyndiget til, til fordel for giveren. Eksempler på dette kan være kommuneansatte som ser gjennom fingrene i kontroller med brudd på miljøbestemmelser under stedlige kontroller, mot en betalt ferietur. Kommunesektoren er kjent som utsatt for korrupsjon, ikke minst i forbindelse med innkjøpsordninger.

En mindre påaktet form for korrupsjon er idealistisk. En offentlig tjenesteperson kan ta avgjørelser som bryter med forvaltnings-lov og -praksis, fordi man vil understøtte det man mener er et edelt formål. Det er rimelig å anta at medlemmer i organisasjonen Norges Narkotikapolitiske forening (NNPF), som påvirket politiets tjenesteutøvelse på tvers av rusbrukende menneskers rettighetsbilde, gjorde dette i «den gode saken», folkehelsens tjeneste.

Definisjoner

Korrupsjon kan defineres strengt eller vidt. En streng definisjon holder seg tett på ordlyden i straffeloven.

387. Korrupsjon

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som

a. for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag, eller

b. gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag.

Det følger også en §388 om grov korrupsjon med 10 års strafferamme, men for enkelhets skyld holdes denne foreløpig utenfor. Det sentrale her er

• Korrupsjon forutsetter ofte, men ikke alltid, en bestikkelse. Bestikkelser er et eget lovbrudd. Begge parter begår dermed lovbrudd.
• Kjernepunktet er uttrykket «utilbørlig». Hvor mye skal til for at «en fordel» er utilbørlig?

Gaver florerer i det norske samfunn. Det er en måte å vise takknemlighet. Men det er også en måte å innynde seg. Samtidig kan det være en måte å kjøpe seg innflytelse. Noen var i sin tid skeptiske til innføringen av korrupsjonsbestemmelsene, ettersom det skapte hysteri omkring vanlig gaveutveksling. Transparency International er den største internasjonale organisasjonen som overvåker korrupsjon globalt. De definerer korrupsjon som misbruk av offentlig myndighet til egen vinning. Dette er en definisjon som er smalere enn den vi finner i norsk rett.

Andre mener at den juridiske definisjonen er for smal. Jussprofessoren Fleischer definerte i sin tid korrupsjon som at det «befinner seg personer som opptrer slik at de ivaretar visse interesser istedenfor samfunnets interesser» (de to siste opplysningene er fra boken «Korrupsjon i Norge», 2008). På denne måten blir korrupsjon langt mer enn det straffeloven tilsier.

Hvis man definerer det vidt, kan de fleste feil eller uønskede utfall i utførelsen av statlige og kommunale organer fremstå som korrupsjon. Dette er nok grunnen til at korrupsjon har vært et yndet tema på venstresiden i politikken. Denne tendensen er først og fremst representert ved den tidligere stortingsrepresentanten Erling Folkvord fra partiet Rødt som har forfattet minst fire bøker om temaet.

Feil oppstår imidlertid av flere grunner enn at tjenestepersoner vil berike seg eller «driver politikk» på egenhånd. Problemet med brede definisjoner er at de fanger opp for mye. Motsatt, risikerer man å lukke øynene for viktige svakheter i vårt styresett ved å definere korrupsjon smalt.