Minsk II er en avtale som følger opp Minsk I, som ble undertegnet september året før.
Avtalen ble undertegnet 12. februar 2015. Bakteppet var Russlands anneksjon av Krym året før og kampene som hadde brakt russiske og russisk kontrollerte styrker til kontroll over deler av Donetsk og Luhansk. Meningen med Minsk II var å stanse krigen i Donbas og stake ut en vei tilbake til ukrainsk suverenitet over de okkuperte områdene.
Originalteksten til avtalen ligger her:
FNs sikkerhetsråd støttet avtalen i resolusjon 2202 den 17. februar 2015.
Et avgjørende poeng ligger i hva avtalen faktisk slo fast. Donetsk og Luhansk skulle forbli en del av Ukraina. Teksten ga verken områdene rett til uavhengighet eller Russland rett til å kontrollere dem. Det er på dette punktet den russiske fortellingen begynner å slå sprekker.
Avtalen krevde våpenhvile fra 15. februar 2015, tilbaketrekning av tunge våpen, OSSE-overvåking, fangeutveksling, humanitær tilgang, lokalvalg etter ukrainsk lov, en særordning for lokalt selvstyre i enkelte områder av Donetsk og Luhansk, og til slutt tilbakeføring av Ukrainas kontroll over grensen mot Russland. Punkt 10 i avtalen krevde i tillegg at alle utenlandske væpnede formasjoner, alt militært utstyr og alle leiesoldater skulle trekkes ut av ukrainsk territorium.
Russland hevdet samtidig at landet ikke hadde egne soldater i Donbas. Det ga en åpenbar selvmotsigelse. Moskva ville framstå som en utenforstående megler, mens avtalen Russland selv var med på, beskrev et problem som pekte rett mot Russland. Utenlandske væpnede formasjoner og militært utstyr måtte ut av ukrainsk territorium, og uttrekkingen skulle skje under overvåking fra OSSE.
Påstanden om en nøytral russisk meglerrolle blir enda svakere på spørsmålet om hvem som faktisk skrev under. Tiltakspakken ble undertegnet av den trilaterale kontaktgruppen, altså Ukraina, Russland og OSSE, sammen med representanter for de russiskstøttede strukturene i Donetsk og Luhansk. Lederne i Normandie-formatet, Merkel, Hollande, Porosjenko og Putin, ga i tillegg en egen støtteerklæring. Russland satte med andre ord sitt eget navn på tiltakspakken og kan ikke troverdig late som landet sto utenfor prosessen.
Det første store bruddet på avtalen lot ikke vente på seg. Våpenhvilen skulle tre i kraft natten til 15. februar 2015. Samme dag rapporterte OSSE om brudd i området rundt Debaltseve og Chornukhyne, der observatørene blant annet registrerte bruk av rakettartilleri, ordinært artilleri og bombekastere.
OSSE-rapport fra 15. februar 2015.
Debaltseve var et strategisk jernbaneknutepunkt, og det forklarer hvorfor kampene der hadde så stor betydning. De russiskstøttede styrkene fortsatte angrepet etter at våpenhvilen skulle ha trådt i kraft, og de ukrainske styrkene måtte trekke seg ut av byen 18. februar.
OSSE forsøkte å få adgang til området og bidra til dialog om våpenhvile og tilgang til Debaltseve.
Slik så Minsk II ut i praksis fra første stund. Avtalen var knapt undertegnet før de russiskstøttede styrkene brukte de første dagene til å sikre seg mer territorium.
Bruddene fortsatte i årene som fulgte. OSSEs daglige rapporter viser at våpenhvilen aldri ble reelt respektert, med dokumentasjon av beskytning, tunge våpen i strid med avtalen, minefare, nektet adgang, forstyrrelser av droner og gjentatte hindringer mot observatørene.
OSSEs rapportarkiv ligger her.
Et av de mest talende mønstrene i rapportene handler om hvor observatørene ble hindret. I en temarapport fra april 2021 skrev OSSE at nesten alle bevegelsesrestriksjonene mot observatørene, 93 prosent, skjedde i områder som ikke var under ukrainsk kontroll. Halvparten av restriksjonene skjedde ved kontrollposter bemannet av de væpnede formasjonene.
Tallet sier noe vesentlig om hvor ansvaret lå. Minsk II forutsatte at Ukraina til slutt skulle få tilbake kontrollen over sin egen grense, men de observatørene som skulle følge situasjonen, ble systematisk stanset nettopp i de områdene der Russland og de russiskkontrollerte strukturene bestemte.
Sommeren 2021 kom et forhold som ofte forsvinner i debatten. OSSE hadde en egen observatørmisjon ved de to russiske grensepostene Gukovo og Donetsk, i drift helt siden 2014. I september 2021 ble den lagt ned, etter at Russland blokkerte forlengelsen av mandatet.
Mens Russland krevde at Ukraina skulle følge Minsk-avtalen, blokkerte Moskva selv den siste internasjonale overvåkingen av nettopp de grensepunktene som kunne avdekke hva som faktisk passerte inn og ut av de okkuperte områdene.
Russland krevde at Ukraina skulle gjennomføre de politiske delene av avtalen først. Ukraina skulle endre grunnloven, innføre særstatus og holde lokalvalg i de okkuperte områdene. Ukraina svarte at frie valg ikke kan holdes i områder kontrollert av væpnede grupper, under russisk militær, politisk og økonomisk innflytelse, og uten reell ukrainsk grensekontroll.
Dette var kjernen i det som med rette kan kalles Minsk-bløffen. Russland ville at Ukraina skulle legalisere et russiskkontrollert politisk prosjekt på eget territorium før sikkerhetsdelen av avtalen var løst. Kyiv skulle gi en fiende politisk særstatus inne i sin egen stat, mens Moskva fremdeles kontrollerte de væpnede strukturene og grensen mot Russland.
Det russiske narrativet hevder at Ukraina rett og slett saboterte avtalen. I virkeligheten gjennomførte Kyiv flere av de politiske grepene teksten la opp til. Ukraina vedtok lovgivning om særstatus og amnesti allerede i 2014, fornyet loven senere, arbeidet videre med en lov om lokalvalg og vedtok grunnlovsendringer i 2015 om desentralisering.
Problemet var at ingen politisk prosess kunne bli reell så lenge sikkerhetsdelen ble liggende. Våpenhvilen holdt ikke, de tunge våpnene ble aldri trukket skikkelig tilbake, OSSE fikk ikke fri tilgang, og Ukraina fikk aldri kontroll over grensen sin. Russland ville ha den politiske gevinsten uten å gi fra seg den militære kontrollen.
Den europeiske menneskerettsdomstolen slo senere fast at Russland hadde effektiv kontroll over separatistkontrollerte områder i Øst-Ukraina fra 11. mai 2014, på grunn av russisk militær tilstedeværelse og innflytelse.
EMD-saken Ukraine and the Netherlands v. Russia.
Domstolens senere avgjørelse om russiske overgrep i Ukraina ligger her.
Avgjørelsen rokker ved mye av Kremls gamle forsvar. Domstolens vurdering var at Russland var den avgjørende makten bak de strukturene Ukraina skulle forhandle med, langt fra rollen som passiv tilskuer.
Utviklingen kulminerte i februar 2022. Den 21. februar anerkjente Vladimir Putin de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk som selvstendige stater.
Anerkjennelsen var et frontalangrep på Minsk II. Hele avtalen var bygget på at Donetsk og Luhansk skulle høre til Ukraina, og da Russland erklærte dem som egne stater, forsvant grunnmuren under avtalen.
Dagen etter fikk Putin spørsmål om hva som nå var status for Minsk-avtalene, og svaret var avslørende. Han slo fast at avtalene ikke lenger eksisterte, og stilte selv spørsmålet om hva det skulle være igjen å gjennomføre når Russland nettopp hadde anerkjent republikkene.
Putins uttalelser 22. februar 2022 ligger her.
I dette lå en innrømmelse som undergraver hele Kreml-fortellingen. Putin hevdet på den ene siden at Minsk var drept for lengst, og at skylden lå hos Kyiv. På den andre siden knyttet han selv bortfallet av avtalen til sin egen beslutning om å anerkjenne de okkuperte områdene som uavhengige stater.
To dager senere startet Russland fullskalainvasjonen av Ukraina. Dermed ble Minsk II til slutt gravlagt av den staten som i årevis hadde brukt avtalen som våpen mot Ukraina.
Et annet russisk narrativ handler om Angela Merkel. Kreml og russiske propagandakanaler hevder at Merkel «innrømmet» at Minsk-avtalene bare var en felle for å kjøpe tid og ruste opp Ukraina.
EUvsDisinfo har gjennomgått denne forvrengningen her.
Det Merkel faktisk uttalte i Die Zeit i desember 2022, var at Minsk-avtalen ga Ukraina tid, og at landet brukte den tiden til å bli sterkere. Dette var en tilbakeskuende vurdering av hva avtalen kom til å bety, og ikke en tilståelse om at Vesten hadde lagt en plan for å lure Russland. Russisk propaganda gjør en enkel manøver med dette, og forvandler en vurdering i ettertid til en tilståelse om svik.
François Hollande uttalte noe lignende, om at Minsk bidro til å bremse den russiske framrykkingen og ga Ukraina tid. EUvsDisinfo har behandlet også dette narrativet.
andaen utelater, er det opplagte. Ukraina trengte tid fordi Russland allerede hadde tatt Krym og bidratt til krigen i Donbas. At et land som er angrepet, bruker en våpenhvile til å overleve, gjør ikke angriperen til et offer.
Avtalen handlet aldri om å gi Russland vetorett over Ukraina eller kontroll over Donbas, og den krevde ingen steder at Ukraina skulle gi fra seg suverenitet under trussel om våpen. Det den faktisk skulle gjøre, var å stanse kampene og føre de okkuperte delene av Donetsk og Luhansk tilbake til ukrainsk kontroll.
Russland brukte avtalen til det stikk motsatte. Konflikten ble frosset, Ukraina ble presset politisk, og grensen ble holdt åpen for russisk innflytelse. Moskva avviste ethvert ansvar, blokkerte overvåkingen og erklærte til slutt de okkuperte områdene for «uavhengige».
Da Putin anerkjente Donetsk og Luhansk 21. februar 2022, brøt Russland med hele logikken i Minsk II. Da han dagen etter erklærte at Minsk-avtalene ikke lenger eksisterte, bekreftet han det Ukraina hadde levd med siden 2015. For Russland hadde Minsk hele tiden vært et verktøy for kontroll, og aldri en vei til fred.
De sentrale punktene hviler på dokumentasjon som lar seg etterprøve. OSSEs egne tall viser at 93 prosent av restriksjonene mot observatørene skjedde i områder utenfor ukrainsk kontroll. OSSE bekrefter at grenseobservatørmisjonen ved Gukovo og Donetsk ble avsluttet 30. september 2021 etter at Russland blokkerte videreføring av mandatet. Putins egne uttalelser 22. februar 2022 ligger fortsatt i Kremls arkiv: Minsk-avtalene eksisterte ikke lenger.