Georgia: Anton Chechin, en 26 år gammel politisk aktivist, ble arrestert i desember 2024 og dømt til åtte års fengsel tidligere denne måneden. Dette er etter alle solemerker en rent politisk avgjørelse, selv om den ble tatt i rettssalen. Dette er typisk for autokratiske samfunn. I disse tider er det prekært å være klar over hvordan dette er mulig, og også hva det er med strafferetten som gjør at den kan brukes på denne måten.
ModusA retter med prosjektet «Demokratisk beredskap» oppmerksomhet mot frontlinjen i kampen for demokrati og rettsstat. Vi bruker Georgia som eksempel og har inngått et samarbeid med georgiske aktivister som nå har demonstrert i mer enn 300 dager på rad foran parlamentsbygningen i hovedstaden, Tbilisi.
2024 ble et vendepunkt i georgisk historie. Dette var året da det regjerende partiet vendte seg til Russland som sin allierte, implementerte en ny lov som kriminaliserte såkalt utenlandsk involvering og vant valget gjennom massivt valgfusk. Den georgiske offentligheten reagerte med protester som har pågått like siden. Chechin ble, i likhet med mange andre demonstranter, anklaget for ulovlig kjøp og besittelse av en stor mengde narkotika. Dette er et lovbrudd som kan straffes med fra åtte år til livsvarig fengsel. Chechin er ikke den eneste aktivisten som blir utsatt for straffeforfølgelse, men saken hans er illustrerende.
Før han flyttet til Georgia, var Chechin aktiv i anti-Putin-protester i Russland og støttet opposisjonsleder Aleksej Navalny. Han deltok også i demonstrasjoner mot Russlands fullskala invasjon av Ukraina. I 2024 avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstolen en avgjørelse i hans favør etter at han ble arrestert i 2021 under et møte til støtte for Navalny. Kjennelsen fant at Russland handlet i strid med sine erklærte rettigheter og beordret erstatning. Midt i den intensiverte politiske situasjonen flyttet han til Georgia våren 2022. Ifølge advokaten hans meldte Chehchin seg frivillig til å hjelpe fordrevne ukrainere da han var i Tbilisi. Han sluttet seg senere til lokale protester, først i mai 2024 mot gjeninnføringen av loven om utenlandske agenter og igjen i november og desember.
Chehchin erklærte seg uskyldig i anklagene, og forsvaret hans hevdet at politiet plantet narkotikaen på ham. Grunnen skulle være hans politiske aktivisme. 2. september ble Chechin dømt til åtte år og seks måneder etter å ha blitt funnet skyldig. Denne dommen var den 15. fengselsdommen blant de som ble arrestert i forbindelse med pro-EU- og anti-Georgian Dream-protestene siden november i fjor.
Chechins sak var altaså bare en av mange lignende narkotikarelaterte arrestasjoner, hvor alle mistenkte ble arrestert i desember på høyden av pro-EU-protestene. Alle tiltalte erklærte seg ikke skyldige og hevdet at narkotikaen hadde blitt plantet av politiet. De koblet arrestasjonene til deres aktivisme, og viste til mangelen på videobevis fra personlige ransakinger og fraværet av nøytrale vitner.
Dette er et gjenkjennelig mønster i selektiv rettshåndhevelse, svake beviser og ettergivende domstoler. Her skal vi kommentere politiets innsats.
Det er høyst usannsynlig at politiske aktivister skulle være mer involvert i narkotikamarkedet enn andre borgere. Dette passer imidlertid med narrativet som allerede er kjent i russiske medier, om at politiske motstandere er «narkomane» og lignende. Dette forklarer imidlertid ikke 1) hvorfor politiet så ivrig forfølger narkotikalovbrudd midt i politisk uro, og 2) hvordan narkotikalovbrudd så lett fester seg til de tiltalte individene.
Det siste problemet er knyttet til ideen om at narkotikaproblemer er en offentlig fare. Stilt overfor offentlige farer har stater lov til å omgå vanlige grenser for styring, som ofte er inkludert i grunnlover og rettsregler. Hele verden opplevde dette i dagene med COVID-19-pandemien. Men dynamikken var, og er, i bruk i narkotikapolitikken i de nordiske landene. Vi vil imidlertid ikke forfølge denne siden av saken her.
Sett fra et rettsstatsperspektiv kan det første problemet besvares med henvisning til dynamikken i kriminalisering i demokratiske samfunn. Når en kategori av handlinger inkluderes i straffeloven, skapes det en åpning for politiet til å forfølge disse handlingene. Denne dynamikken er beskrevet i dette notatet om essensen av straffbarhet. Politimyndighetene har en viss grad av skjønn i hvordan de tolker disse handlingene og hvor høyt de prioriterer å forfølge dem.
I Norge gir den tidligere politimesteren i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, et opplysende eksempel. Han kommenterte en gang at han var fornøyd med forbudet mot å drikke på offentlige steder. Enkelte hevdet at det ikke skader når studenter fester i parker. Politimesteren svarte at politibetjenter selv vet når loven skal anvendes og når den ikke skal. Han sendte et beroligende budskap om at politiet ikke ville hindre studenter i å feste i parkene, men insisterte på at kollegene hans trengte denne muligheten til å sette en stopper for fyllekarer. Han argumenterte for at politiet trenger dette «verktøyet», og at publikum burde stole på at de brukte sitt skjønn på en måte som var i samsvar med deres interesser.
Når enhver form for besittelse av narkotika kriminaliseres, åpner det seg en lignende mulighetsstruktur for myndighetene. Så lenge politiet fungerer som en lojal tjener for statlige etater, vil de sannsynligvis utnytte denne fordelen. Flere faktorer forsterker hverandre i denne forbindelse, og vi har sett det i både demokratiske og autokratiske samfunn. Å jakte på narkotikabrukere er en meningsfull aktivitet innen politistyrker over hele verden. På denne måten tilfredsstilles en forventning om å jakte på kriminelle.
I dag er det allment kjent at den tidligere presidenten i USA, Richard Nixon, bevisst brukte politiarbeidet med narkotikalovgivningen som et middel for å motvirke politisk opposisjon. Dette bør være en lærdom om farene ved straff, spesielt straff for narkotikabruk. Vi, offentligheten, kan ikke stole på at politiet tar avgjørelser i offentlighetens ånd. Straff gir dem et verktøy for å undertrykke politiske motstandere. Inkluderingen av narkotika i straffeloven gir denne aktiviteten en aura av legitimitet som ikke er berettiget. Vi trenger ikke Georgia for å se dette, men fronten i kampen mot diktaturet setter rettsstaten på spissen og gjør kontrastene tydeligere.
Drug allegations as a means of political suppression
Georgia: Anton Chechin, a 26-year-old political activist, was detained in December 2024 and sentenced to 8 years in prison earlier this month. This is by all standards a purely political decision, although it was made in the courtroom. This is typical for autocratic societies. People should be aware of how the penal law makes this possible.
ModusA, with its project «Democratic resilience«, draws attention to the front lines in the fight for democracy and the rule of law. Using Georgia as an example, we have entered into a collaboration with Georgian activists who have now demonstrated for more than 300 consecutive days in front of the parliament building in the capital, Tbilisi.
Political activists in Georgia are routinely charged with possession of drugs. Are political activists disproportionately prone to drug use? Could it be that drug use confuses their minds and affects their activism? Or are government agencies using drug regulations as a means to suppress political opposition? Recent developments support the latter. The case with Anton Chechin may serve as an illustration.
2024 marked a significant turning point in Georgian history. This was the year the ruling party turned to Russia as its ally, implemented a new law that criminalized so-called foreign involvement, and won the election through massive fraud. The Georgian public reacted with protests that have been going on ever since. Chechin, among many other protesters, including two other Russian citizens, faced charges of illegally purchasing and possessing a large quantity of narcotics, an offense punishable by eight years to life in prison.
Before moving to Georgia, Chechin was active in anti-Putin protests in Russia and supported opposition leader Alexei Navalny. He also joined demonstrations against Russia’s full-scale invasion of Ukraine. In 2024, the European Court of Human Rights ruled in his favor over his 2021 arrest at a pro-Navalny rally, finding Russia in violation of his rights and ordering compensation. Amid the intensifying crackdown on dissent, he relocated to Georgia in spring 2022. According to his lawyer, Chechin volunteered to help displaced Ukrainians once in Tbilisi and joined local protests, first in May 2024 against the reintroduction of the foreign agents’ law and again in November and December.
Chechin pleaded innocent to the charges, and his defense argued that the police planted the drugs on him because of his activism. On September 2., Chechin was sentenced to eight years and six months after being found guilty on serious drug charges. This verdict was the 15th jail verdict among those arrested in the context of the pro-EU, anti-Georgian Dream protests since last November.
Chechin’s case was among six similar drug-related arrests, with all suspects detained in December at the height of pro-EU protests. All defendants pleaded not guilty, claiming police had planted the drugs. They linked their arrests to their activism, citing the lack of video evidence of personal searches and the absence of neutral witnesses.
This is a recognizable pattern of selective law enforcement, weak evidence, and permissive courts. Here we will comment on the role of policing.
It is highly improbable that political activists should be more involved with the drug market than other citizens. However, it fits with the narrative already famously used in Russian media, that political opponents are “drug addicts” and the like. However, this does not explain 1) why the police so eagerly pursue drug offences amid political unrest, and 2) how drug offences so readily stick to the accused individuals.
The latter problem is related to the idea that drug problems are a public hazard. Facing public hazards, states are allowed to sidestep ordinary limits to governance, commonly included in constitutions and the rules of law. The whole world experienced this in the days of the COVID-19 pandemic. But the dynamic was, and is, in operation in drug policies in the Nordic countries. However, we will not pursue this side of the matter here.
Seen from the vantage point of the rule of law, the first problem can be answered by reference to the dynamics of criminalization in democratic societies. When a category of acts is included in the penal code, an opening is created for the police to go after these acts. This dynamic is described in this note on the essence of penalization. The police authorities have a certain degree of discretion in how they interpret these acts and how highly they prioritize pursuing them.
In Norway, the former chief of police in Oslo, Hans Sverre Sjøvold, provides an illuminating example. He once commented that he was satisfied with the prohibition of drinking in public places. Some voices claimed that it causes no harm when students enjoy parties in parks. The chief of police responded that police officers themselves know when the law should be applied and when it should not. He sent a calming message that the police would not stop students from having a party in the parks, but insisted that his colleagues needed this opportunity to put a stop to drunkards. He argued that the police need this “tool” and that the public should trust that they used their discretion in a way that conformed with their interests.
When any form of drug possession is criminalized, it creates similar opportunities for authorities. As long as the police serve as loyal agents of the government, they are likely to take advantage of this. Several factors support this dynamic, and we have observed it in both democratic and autocratic societies. In this way, the expectation of catching criminals so prominent in police forces is also fulfilled. Hunting down drug users has become a widespread activity within police forces worldwide.
Today, it is widely recognized that former U.S. President Richard Nixon deliberately used drug law enforcement to suppress political opposition. This serves as a warning about the dangers of penalization, especially regarding drug use. The public cannot fully trust the police to make decisions in our best interest. Penalization gives law enforcement a tool to target political opponents. Including drugs in the penal code makes this activity seem legitimate, even when it is not. We don’t need Georgia to see this, but the frontline in the fight against dictatorship makes the contrasts with democracy more evident.