Av Nicolay B. Johansen
Litt for langt, sorry! Du behøver jo ikke lese alt. Det er imdidlertid en ganske sympatisk avslutning.
Den som ferdes på Facebook og er opptatt av krigen i Ukraina kan ha støtt på profilen «Russisk Røykteppe». Russisk Røykteppe er en særs aktiv profil med over 5000 følgere. Jeg mistet tellingen på antall daglige oppslag, det var mer enn ti sist jeg talte. Ti posteringer med aktuelle saker som settes i sammenheng med den politiske situasjonen og historiske linjer. Det er helt tydelig en kvalifisert innholdsprodusent som står bak, og det som vekket min interesse i ModusA, er det stødige og analytiske språket. I mange av postene blir uttalelser og poster fra den prorussiske sfæren analysert og pillet fra hverandre. De vitner om et skarpt, analytisk og ikke minst nådeløst blikk på den nye politiske situasjonen. Mange lurer likevel på om de kan stole på det de finner hos Russisk Røykteppe, når det er en profil uten personlig avsender. Er det ikke noe mistenkelig med anonyme avsendere? For å finne ut av dette tok vi en prat med personen bak.
Personen bak er en voksen dame med allsidig bakgrunn, men hun er ikke spesialist utover å være interessert og å følge med. En slektning er begravet dypt inne i Russland, og hun er glad i Svalbard. Der har hun sett hvordan russerne gradvis posisjonerer seg. Det er ikke umulig å finne ut hvem hun er, men på grunn av uklare trusler velger hun å holde den faktiske identiteten sin i dølgsmål.
I starten var jeg ikke anonym. Men etter hvert opplevde jeg å bli hengt ut på en måte som gjorde at jeg måtte tenke på sikkerheten min og familien min. På Steigan sitt nettsted ble adressen min publisert, og det ble i praksis oppfordret både til å oppsøke meg og kontakte arbeidsgiveren min. Da skjønner man ganske fort at dette ikke bare handler om “uenighet” på nett.
Samtidig er det ikke sånn at jeg lever i skjul i panikk. Mange vet godt hvem jeg er, og jeg har flere rundt meg som støtter meg. Men jeg ser ingen grunn til å vifte med fullt flagg om identiteten min når enkelte miljøer reagerer med trakassering, trusler og forsøk på å presse folk til taushet.
Jeg har også venner fra både Russland og Ukraina, familie på Svalbard og en sterk tilknytning dit. For meg er dette ikke et spill eller en rolle på nettet. Det handler om noe som er nært, alvorlig og personlig nok til at jeg tar forholdsregler.
Så hun opprettet profilen Russisk Røykteppe» på facebook. For enkelthets skyld, kaller jeg henne for Røykteppe, og spør hva det er hun vil med Facebook-siden?
Jeg vil at Facebook-siden min skal være en motstemme til desinformasjon, propaganda og russiske narrativer som altfor ofte får stå uimotsagt. Det jeg har sett, er at mange av dem som klager høyest over manglende ytringsfrihet, veldig raskt blokkerer eller stenger ute folk som kommer med kritiske spørsmål eller korrigerer feilinformasjon. Det sier jo sitt.
Jeg vil også bruke siden til å opplyse om Ukrainas historie, landets lange kamp for selvstendighet, og den russiske undertrykkelsen som altfor ofte blir tonet ned, forvrengt eller helt utelatt. For meg handler dette ikke bare om å si imot, men om å gi folk et bedre faktisk grunnlag for å forstå det som skjer.
Det er akkurat dette som gjør deg interessant for ModusA. Vi ønsker å legge til rette for at lesere lettere skal gjennomskue forsøk på påvirkning og propaganda. Jeg har i denne forbindelse tidlilgere lekt med tanken på å lage et oversiktsdokument med argumentene man oftest møter i når mennesker som er innvevd i de russiske narrativene opererer på den andre siden. Hvis du skulle oppsummere, hva er det som er viktigst å være oppmerksom på når man ser på Russland i dag?
Det viktigste å være oppmerksom på er at Russland ikke bare driver med militær makt, men også med påvirkning, innpass og desinformasjon. De prøver å skape så mye støy og så mange versjoner av samme sak at folk til slutt blir apatiske og slutter å bry seg. Det er også en del av metoden.
Og så skjer ikke dette bare langt unna. Når folk med direkte koblinger til Russland selv sier at de fikk noe som et oppdrag, da bør vi i hvert fall slutte å være naive. Det samme gjelder steder som Svalbard. Jeg har vært i Barentsburg og sett litt bak fasaden, og det gjør at jeg følger ekstra nøye med på hvordan Russland bygger tilstedeværelse og fortellinger også der. Så egentlig: ikke bli apatisk, og ikke tro at Norge er fritatt for alt som skjer i Europa ellers.
Nei, og dette er en erkjennelse som har konsekvenser. I alle personlige samtaler, starter man med en antagelse om at den andre personen er oppriktig og vil oss vel. Det kanskje et instinkt, og dette nedfeller seg i politikken som ytringsfrihet. Verdenssituasjonen tilsier nå at dette er en antagelse vi ikke lenger kan ta for gitt. Ikke bare er det mennesker med skumle hensikter der ute, de arbeider systematisk med å påvirke opinionen. Og sosiale medier er en av deres foretrukne kanaler. er du ikke noen ganger redd for at du går for langt, at du dissekerer kritiske synspunkter som burde være «innafor» en liberal offentlighet?
Jo, jeg tenker over den grensen. Kritikk må være innafor i en liberal offentlighet. Det jeg reagerer på, er ikke at folk er uenige, men når kritikk glir over i desinformasjon, tåkelegging eller rein gjentakelse av russiske narrativer. Det er den forskjellen jeg prøver å peke på.
Jeg blokkerer som regel ikke folk. Det hender, men da er det gjerne fordi de åpenbart ikke er ute etter å diskutere innholdet, bare meg som person. Da blir det bare surt, og jeg ser ikke poenget med å gi den typen oppførsel plass. Jeg trenger ikke slike på besøk, verken på siden min eller i livet mitt.
Dette er helt sentralt. Hvordan bestemmer man seg for om de man omtaler er samtalepartnere eller noen man snakker «om». Jeg fikk trøbbel med styret i ModusA da jeg omtalte Glenn Diesen, analyserte hans opptreden og kommenterte uten å gi ham tilsvarsrett. Er Diesen en du mener man kan gå i dialog med? Han har tross alt frontet et legitimt parti som stilte til valg!
Ja, selvsagt kan man gå i dialog med ham. Jeg mener ikke at han skal behandles som en person man ikke kan snakke med. Men han virker heller ikke spesielt interessert i reell dialog. Han takker ofte nei, lar være å svare, og meg hadde han blokkert lenge før jeg i det hele tatt prøvde å samhandle med ham. Da blir det jo også litt rart å late som om problemet er at han ikke får “tilsvar” av alle andre, når han selv ikke akkurat framstår som åpen for det.
Det var nettopp det som var poenget mitt også, og argumentet var at dersom man ikke følger offentlighetens normer, så er det effektivt sett å melde seg ut. Det skaper imidlertid en krevende situasjon. Man må klare å sette ned foten og si at noen faktisk ikke er velmenende samtalepartnere, og allikevel snakke med dem. En du er veldig opptatt av er «Helene Tveiten». Tror du ikke Helene Tveiten heter Helene Tveiten? Jeg så forresten at hun ble personlig i kritikken mot deg.
Helene Tveiten Alden er en reell person, men spørsmålet for meg er ikke om hun finnes. Spørsmålet er hvem som faktisk står bak innholdet. Hun og mannen bruker bare deler av navnene sine, og det er ikke gitt at det er hun alene som skriver og poster alt. Det kan like gjerne være flere.
Ja, hun mislikte noe jeg skrev en gang og påsto at min mor ble narkoman. Da er det latterliggjøring. At hun ble personlig mot meg, betyr nok først og fremst at hun har fulgt med på det jeg skriver. Og det er jo greit nok. For meg ble det likevel ekstra stygt, fordi min mor ble psykisk syk, og personer som Helene og andre som gikk enda lenger, gjorde ikke akkurat situasjonen bedre for min mor. Hun nektet vaksine, fikk covid, havnet i koma og døde etterpå. Så når folk bruker den typen stoff eller spiller på slike ting, er ikke det bare “debatt”.
Dette kunne faktisk skjedd i en «vanlig» utveksling også. Det finnes ingen enkel løsning på hvordan man håndterer dette dilemmaet, annet enn at man må være tilbakeholdende. Noe av det som imponerer meg er at du på stående fot kan liste opp kilder og historiske linjer, som man nesten bare forventer fra tilårskomne spesialister. Har du noe formell kompetanse også?
Jeg har ikke noen formell ekspertrolle, men jeg har studert historie og jobbet i skole. Mye av kunnskapen min på dette feltet har jeg likevel lest meg til selv over tid. Jeg har alltid lest mye.
Jeg støtter meg mye på åpne kilder, fordi det er viktig for meg at det jeg skriver kan sjekkes av andre. Jeg bruker også AI som et praktisk verktøy for å finne fram til kilder og spare tid, men ikke som erstatning for egen vurdering. Brukt riktig er det et godt hjelpemiddel.
Sosiale medier er jo ferskvare. Det hjelper lite å komme med et motsvar en uke senere, for det er ofte den første “sannheten” folk sitter igjen med. Når man over tid har sett hvordan disse miljøene jobber, hva de vektlegger og hvordan de pakker inn desinformasjon, blir det også lettere å vite hva man skal se etter og hvor man skal lete for å finne ut hva som faktisk stemmer.
Samtidig prøver jeg å være ærlig på at jeg også har bommet og fått kritikk underveis. Det er ikke alltid behagelig, men det er en del av det, og det er også sånn man lærer og blir mer presis.
Det var en sak, ja, der du måtte tåle kritikk, ja…
Det har skjedd et par ganger. To av dem husker jeg godt, fordi det var Bjørn Johan Berger som tok det opp, og han er en jeg har stor respekt for.
Den ene gangen gjaldt det Glenn Diesen og en artikkel han hadde delt. Der bommet jeg rett og slett ganske kraftig.
Den andre gangen handlet det om hvor mye Danmark hadde gitt til Ukraina. Der tok jeg utgangspunkt i en annen tabell enn den Berger mente var den riktige å bruke. Sånn jeg så det, hadde jeg ikke regnet feil ut fra kilden jeg brukte, men han mente jeg burde brukt et annet tallgrunnlag. Det er helt fair. Jeg valgte å korrigere innlegget i stedet for å henge meg opp i det.
Det jeg kanskje satt igjen med, var at diskusjonen ble litt mer spisset enn nødvendig, siden poenget vårt egentlig var det samme: at Danmark gir mer enn Norge målt opp mot økonomi. Men sånn er det også noen ganger når folk er grundige og opptatt av presisjon. Og det skal man jo egentlig tåle. Berger er veldig dyktig, og jeg har stor respekt for kunnskapen hans.
Jeg kan også legge til at Berger er skeptisk til meg, fordi jeg ikke bruker mitt eget navn på siden. Helt fair det også.
Det er gode grunner til å være skeptisk, men jeg som skriver dette er ikke ukjent med anonyme personligheter på Facebook. Rusfeltet er fullt av dem. Min erfaring er at det er dumt å avvise kunnskapskilder som holder høy kvalitet. Nå ble dette et veldig koselig intervju, men forhåpentligvis ga det også anledning til å bli kjent med personen bak Russisk Røykteppe. Så da passer det kanskje å avslutte med en personlig melding?
Da fullskalakrigen brøt ut, fikk jeg også et sjokk. Jeg tenkte på alle jeg kjenner, både i Russland og Ukraina. Samtidig ble det veldig tydelig at dette ikke bare handlet om dem der borte, men også om oss, om Europa, og om hvor usikker framtiden faktisk kunne bli. Nettopp derfor skremmer det meg når konspirasjonsmiljøer latterliggjør, bagatelliserer eller forvrenger det som skjer.
Det er kanskje også derfor jeg noen ganger bruker humor og sarkasme. Litt fordi det avvæpner. Litt fordi det gjør det lettere å peke på hvor absurd mye av dette faktisk er. Når propaganda og løgn blir servert som “kritiske spørsmål”, må man noen ganger vise hvor tynn den fasaden egentlig er.
Samtidig prøver jeg å skille. De fleste som havner langt ute i slike miljøer er ofte ensomme mennesker, og noen kan slite psykisk. Det skriver jeg ikke om. De har ikke bedt om å bli syke, og det er ikke der ansvaret først og fremst ligger. Jeg er mer opptatt av dem som fanger slike mennesker i nettene sine. Politikere, profiler og aktører som bevisst sprer desinformasjon, bygger opp under frykt og sinne, og i noen tilfeller tydelig jobber for politiske miljøer eller interesser.
At disse miljøene fortsatt er marginale og at mange av partiene deres er små i Norge, er bra. Men vi skal heller ikke være naive og tro at det nødvendigvis forblir sånn. Det finnes krefter som jobber aktivt for å gjøre dem større, mer stuerene og mer innflytelsesrike.