Av Nicolay B. Johansen
Fire år etter at den bebudede «rusreformen» falt i Stortinget kom det ruspolitiske forliket i forrige uke overraskende på de fleste. Min oppfatning er at det opprinnelig var Høyre som ødela for reformen og at det er den pragmatiske fløyen i Arbeiderpartiet som har reddet det som ligner en rusreform. Det viktige er ikke imidlertid ikke å fordele skyld. Poenget med dette innlegget er å få fram det politiske spillet og strømningene partiene har aktivert i hele denne innviklede prosessen.
Stortinget vedtok «rusreformen» 10. juni i år. Straffene reduseres nå merkbart og sterke føringer legges på politiets håndheving. De skal opptre mer lempelig. Du kan få en oversikt over innholdet hos Filter Nyheter eller på regjeringens hjemmesider.
Jeg tror at vi kunne fått et nokså likt utfall i Stortinget for fire år siden dersom dette feltet ikke hadde blitt infisert av ideologi. Det er lett å glemme, men det var opprinnelig bred enighet i Stortinget om et behov for reform. Et seierssikkert Høyre med borgerlig flertall valgte imidlertid å presentere den nye loven som en frihetsreform. Dermed terget de Arbeiderpartiets og vekket til live avholdsbevegelsen og hele deres nettverk. Avholdsbevegelsen og Arbeiderpartiet allierte seg rundt folkehelsepolitikken. Tilfeldighetene ville det til at Høyre tapte og reformen ble avvist. Alt lå da til rette for avholdsbevegelsens hevn. Men nå har altså partene funnet fram til hverandre på bakrommet. Det som var utslagsgivende var kanskje det, at alle parter la fra seg de ideologiske faktene utenfor forhandlingsrommet?
Vi kan snakke om fire politiske tilstander i denne prosessen: den tradisjonelle politikken, Solbergregjeringens reformforslag, Støre-regjeringens reformforslag og det nylig inngåtte forliket.
1. Den tradisjonelle tilstanden
Moderne norsk narkotikapolitikk så dagens lys på 1970-tallet. Alle bruk og besittelse hadde blitt forbundet med straff i 1967, og den politiske linjen ble staket ut i en stortingsmelding fra 1975. Den tradisjonelle tilstanden var kort fortalt kjennetegnet av en fremvoksende velferdsstat og utbygging av behandlingstiltak, under en paraply av sterk vektlegging av straffepolitiske tiltak. All befatning av narkotika var kriminalisert, stadig flere virkemidler ble gitt politiet som også prioriterte denne typen saker stadig høyere. Bruken av straff ble gitt en avgjørende symbolfunksjon og alt som kunne svekke signalverdien av straffen ble ansett som svært problematisk. Langsomt lot man likevel skadereduserende tiltak slippe til. Etter hvert skapte de vedvarende høye dødstallene en felles forståelse av behovet for reform. I 2016 annonserte helseminister Høie at han gikk inn for å reformere feltet. Han stilte seg da i front for en stemning som gikk på tvers av politiske skillelinjer, den fikk blant annet sterk støtte av Stoltenberg (d.e.) og daværende nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik.
2. "Rusreformen"
Den neste «tilstanden» ble skissert av Rusreformutvalget og senere lovforslaget til Solbergregjeringen. Slagordet var «Fra straff til hjelp». Forslaget var effektivt sett en avkriminalisering i betydningen at straffetrusselen ble avviklet for bruk og besittelse av narkotika. Forbudet ble løsrevet fra straff. I stedet skulle man pålegge de som ble påtruffet med ulovlige rusmidler oppmøte hos en nemd som kunne hjelpe med å finne helsetiltak. I lovforslaget ble det forbundet med en liten økonomisk belastning å ikke følge oppfordringen om å oppsøke hjelp, og grenseverdien ble satt med enn viss sikkerhetsmargin for hva det vil si å oppbevare narkotika til eget bruk.
Det avgjørende argumentet for var at kravet til kriminalisering ikke var oppfylt. Utvalget gjennomgikk forskningen på feltet, og fant ikke dokumentasjon for at straff virket forebyggende for bruk, og omvendt at avkriminalisering ikke medførte mer bruk i befolkningen. Konklusjonen var da uomgjengelig, bruk av straff kan ikke rettferdiggjøres.
De som var uenige i forlaget ble fremstilt som tilhengere av straff og motstandere av hjelp. Det terget nok ikke bare Arbeiderpartiet. Det er også fullstendig løsrevet fra realitetene å hevde at norsk narkotikapolitikk består straff. Den som vil reformere narkotikapolitikken må se på utformingen av velferdsordningene, ikke bare fokusere på straff.
Høyre hadde en regjeringsplattform som ga dem støtte for reformen i Stortinget, og kanskje var det derfor de ga reformen en ideologisk vinkling. De gjorde den i alle fall til en «frihetsreform», karakteristisk for høyresiden. På meg virker det som de brukte saken for å vise avstand til Arbeiderpartiet. Men i begynnelsen av 2020 trakk Fremskrittspartiet seg fra regjeringen, og dermed var Høyre avhengig av støtte fra flere av opposisjonspartiene for å få gjennomslag.
Selv om hele Stortinget var enig i at det var feil å bruke straff overfor «rusavhengige» og andre med store rusassosierte problemer, falt forslaget. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk imot avkriminalisering. Hovedargumentet deres var at de var usikre på om dette ville ødelegge for det forebyggende arbeidet.
En reform ble likevel gjennomført, men da gjennom Høyesterett og Riksadvokatens bidrag. Høyesterett tok signalene fra Stortingsdebatten bokstavelig og senket strafferammene for mennesker med avhengighet i betydelig grad. Riksadvokaten avdekket at politiet hadde operert uten reelle hjemler i saker med bruk og besittelse i stor skala og fikk slutt på mye av denne praksisen. I tillegg fulgte de opp avgjørelsene i Høyesterett, og beordret at mindre alvorlige narkotikasaker ikke skulle prioriteres.
Selve reformen ble presentert med slagord basert på grove forenklinger på grensen til det uredelige. Resutatet av reformforslaget ble en kraftig forbedring for de mest plagede innenfor rusfeltet, men ikke helt på den måten det var planlagt (gjennom innsatsen til Høyesterett og Riksadvokaten).
3. Støre-regjeringens "forebyggingsreform"
Den tredje tilstanden ble aldri mer enn et forslag, fremsatt etter mye fram og tilbake, ved påsketider 2025. Forslaget var basert på sprikende signaler, og da det endelig kom hadde reformens drivkraft, justisminister Mehl, forlatt regjeringskontorene sammen med resten av Senterpartiet. Basert på det såkalte Rusreformutvalget skulle Støreregjeringen skjelne mellom avhengige og ikke-avhengige som ble påtruffet med narkotika, og førstnevnte skulle da slippe straff. Slik skulle politiet beholde hjemlene for å rustesting og trusler om straff i det forebyggende arbeidet. Strafferegimet fra den tradisjonelle tilstanden ble beholdt, men ble myket opp med et skille mellom de verdige og ikke-verdige mottagere av straff.
Slik fikk de også formulert alvoret i lovbruddet slik at det igjen kunne bli aktuelt med den tidligere praksisen, som Riksadvokaten hadde fått slutt på. Reformen inneholdt en rekke nyere og etter retorikken å dømme, mer humane virkemidler for politiet, men til grunn lå et ønske om at politiet skulle spille en fremskutt rolle overfor narkotikaondet og fortsatt ha mange «virkemidler» til rådighet. Organisert kriminalitet ble tegnet opp som en trussel man med disse virkemidlene ville ta tak i.
Hovedargumentet til Støreregjeringen var imidlertid forebygging. Bruk av straff som ris bak speilet for ungdom ble ansett som helt nødvendig. Under hele debatten om Solbergregjeringens forslag og i forarbeidene til denne reformen lå en praktisk tenkemåte. Vi står overfor et stort onde, som må bekjempes med alle tilgjengelige midler, inkludert politiet. En grunn til at dette argumentet får gjenklang i Arbeiderpartiet, er at det vekker de ideologiske elementene i bevegelsen. Arbeiderpartiet kjempet fram en stat som tok ansvar for alle borgerne, som sto for etableringen av et omfattende helsesystem, stadig mer omseggripende velferdsordninger og i det hele tatt en ivaretagende velferdsstat.
Til grunn for disse landevinningene, som tross alt ble innført i samarbeid med de mer høyreorienterte partiene, lå folkehelsepolitikken. Staten fremelsker kollektivt gode avgjørelser og hindrer folk i å ta feil valg. Forebygging av narkotika virker som en god ide, når man ser det i lys av folkehelsepolitikken. Argumentet om at vilkårene for straff ikke er oppfylt, får mindre betydning.
De som ikke lar seg bekymre for folkehelsen fremstilles da som uansvarlige. Og når man opererer med et så stort ansvar som folkehelsen, må ikke bare strafferettslige prinsipper vike. Også kravet til sannferdighet kan man gjøre med kompromisser med. Flere senterpartitopper uttalte seg i kampens hete som om alternativet var «frislipp», at man lekte med ungdommenes liv, og en uttalte til og med at de gikk på valg på at narkotika måtte bli forbudt. Som om det ikke har vært det siden 1967. Mehls etterfølger, Astrid Aas Hansen fra Arbeiderpartiet, uttalte etterfølgende at narkotika «skal være forbudt» i forbindelse med lanseringen av deres forslag. Støreregjeringens forslag var med andre ord svøpt i en populistisk og retorikk på grensen til uredelig.
4. Forliket 2025
De fleste trodde inntil i forrige uke at Senterpartiets forslag skulle gå igjennom i Stortinget. Så plutselig kommer nyheten om at det Arbeiderpartiet har fremforhandlet et kompromiss på tvers av de tradisjonelle skillelinjene på bakrommet. Det nye forslaget er ikke en egentlig avkriminalisering, men det slås fast at straffenivået skal være økonomisk og lavt satt, foruten påtaleunnlatelser og uten registrering i registeret over straffbare forhold. Dette er en kraftig nedgradering av straffenivået. Selv om det også sies at politiet som hovedregel ikke skal beslaglegge mindre mengder narkotika, er det fortsatt ikke helt avklart hvilke følger dette får for politiets «verktøykasse». Det er med andre ord for tidlig å slå fast hvordan dette forslaget vil nedfelle seg i strafferettslig praksis.
Det viktige i denne sammenhengen, er imidlertid at Arbeiderpartiet og Høyre, med støttepartiene, fant sammen i en pragmatisk løsning. Borte er de ideologiske fanfarene. Ingen uttaler seg om straff kontra hjelp. Borte er de kunnskapsfornektende karakteristikkene. Vi står tilbake med en kombinasjon av folkehelsepolitiske målsetninger og strafferettslige prinsipper. Noen egentlig reform er det ikke blitt, men resultatet ligner på noe som letter livene til de mest utsatte i rusmiljøene.
Senterpartiet, politiet og avholdsfolket er likevel i harnisk. Rusopposisjonen er heller ikke tilfreds. Det var pragmatismen som vant fram.
Pragmatismen nedfelte seg i et forslag som kan brukes på flere måter. Forslaget gir imidlertid ingen sikre garantier mot fremtidig overivrighet fra politi og påtalemyndighet, eller domstoler, i fremtiden.