Russiske myndigheter, ofte omtalt som «Kreml», hevder ofte at NATO har «lovet» å ikke «utvide østover», og bruker dette som begrunnelse for invasjon, press og destabilisering av naboland. Men hva sier de faktiske avtalene Russland selv har signert?
Her er hovedpunktene fra de tre viktigste dokumentene som regulerer Europas sikkerhetsorden etter den kalde krigen: Paris charteret, NATO–Russland Grunnlagsakt og Roma-erklæringen.
Se også andre oppslag om avtaleverket mellom vestlige parter og Russland:
Wiendokumentet og OSSE.
INF-avtalen.
Istanbulforpliktelsene.
Genevekonvensjonen.
Paris-charteret for et nytt Europa (OSSE) – 1990
Paris-charteret ble vedtatt 21. november 1990 og signert av alle OSSE-landene, inkludert Sovjetunionen.
Dokumentet slår fast grunnleggende prinsipper for europeisk sikkerhet:
- Alle stater har rett til å velge sine egne sikkerhetsordninger og allianser
- Respekt for suverenitet og territorielle grenser
- Forbud mot bruk av makt for å endre grenser
Dette er selve fundamentet for Europas sikkerhetsorden etter den kalde krigen. Her anerkjente Sovjetunionen prinsippet om at stater fritt kan velge sine egne sikkerhetsordninger.
Her er den offisielle OSSE-teksten.
NATO–Russland Grunnlagsakt – 1997
I 1997 inngikk NATO og Russland Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between NATO and the Russian Federation.
Avtalen fastslår blant annet at:
- NATO og Russland ikke skal betrakte hverandre som motstandere
- Russland anerkjenner at alle stater har rett til å velge sin egen sikkerhetspolitikk
- Russland får ingen veto-rett over NATO-beslutninger
- NATO erklærer at alliansen ikke har planer, intensjoner eller behov for å utplassere atomvåpen i nye medlemsland
Dette var en politisk forpliktelse fra NATO – og den er fortsatt overholdt. Det er per i dag ingen atomvåpen plassert i nye NATO-land.
Her er den offisielle NATO-teksten.
Alternativt, offisiell NATO-side, samme dokument.
Roma-erklæringen og NATO–Russland-rådet – 2002
I 2002 ble samarbeidet videreført gjennom Roma-erklæringen, som etablerte NATO–Russland-rådet.
Her ble det slått fast at:
- NATO og Russland skal samarbeide som likestilte partnere
- Samarbeidet skal fokusere på felles sikkerhetsutfordringer som terrorisme, ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og krisehåndtering
- Prinsippet om staters frie valg av sikkerhetspolitikk og allianser bekreftes på nytt
- Russland får fortsatt ingen kontroll eller veto over NATO
Offisiell NATO-erklæring, Roma 2002.
Informasjon om NATO–Russland-rådet.
Russland har aldri blitt lovet at NATO ikke skal ta imot søknader om medlemskap fra land lenger øst («utvides østover»).
Tvert imot har Russland selv signert avtaler som slår fast at:
- Alle land har rett til å velge sine egne allianser
- Grenser ikke kan endres med makt
- Russland ikke har veto-rett over NATOs beslutninger
Påstanden om «NATOs løftebrudd» er derfor ikke bare feil – den står i direkte motstrid til dokumenter Russland selv har undertegnet.
Du har lest et oppslag i ModusAs katalog over Sant og usant om krigen i Ukraina.