Korrupsjon er anerkjent som et globalt problem. Akkurat hva korrupsjon er, er ikke entydig og det finnes i flere former, det er imidlertid gode grunner til å se på det som en trussel mot demokrati og rettsstat. Organisasjonen Transparency International foretar årlige målinger av de forskjellige landenes omfang av korrupsjon og rangerer dem.
Rangeringen blir utarbeidet på grunnlag av undersøkelser i hvert av de 182 landene, basert på intervjuer med lokale kjentfolk. De tar for seg de viktigste institusjonene og deres praksis:
- Den lovgivende makt
- Den utøvende makt
- Rettsvesenet
- Offentlig sektor
- Rettshåndhevelse generelt
- Valgmyndigheter
- Ombudsmannsordninger
- Revisjonsinstitusjoner
- Antikorrupsjonsbyråer
- Politiske partier
- Media
- Sivilsamfunnet
- Næringsliv
For å vurdere dem sender ut et team av rapportører for å gjennomføre intervjuer med nøkkelinformanter og informerte personer fra offentlig sektor, sivilsamfunnet, akademia med mer. I tillegg «utfører de tester» der det er mulig. Disse dataene brukes av rapportørene til å lage en score på NIS-indikatorene. Denne gir et raskt, kvantitativt sammendrag av den innsamlede informasjonen.
Overskriftene i rapporten for 2025 er at en del sterke demokratier/rettsstater viser nedgang, mens man ser en bedring i noen tradisjonelt svake og fattige land. Nedgangen i USA skiller seg ut i negativ retning. Danmark, Finland og Singapore ligger øverst, med alle de nordiske landene tett bak blått på kartet. Nederst befinner seg Sør-Sudan, Somalia og Venezuela (mørkebrunt). De fleste Europeiske land befinner seg i øverste kvartil (første 45). I andre kvartil (46-90) finner en del tidligere Sovjetstater, asiatiske og afrikanske land. Ukraina, Brasil og Argentina ligger rundt 100. Lenger ned i tredje kvartil finner vi Belarus, Tyrkia og Serbia. Russland ligger i fjerde kvartil. Se hele listen her.
Kritikk av målingene
Transparency International sin indeks er kritisert for å basere seg for mye på forståesegpåeres subjektive vurderinger, skriver forfatterne av «Korrupsjon i Norge».
Indeksen til Transparency International er også basert på et premiss om at korrupsjon er et fenomen som betyr det samme i alle land. Dette er til en viss grad misvisende.
På den informative wikipediasiden om «corruption», på engelsk, hevdes det at korrupsjon er mest vanlig i land som kalles «kleptokratier, autoritære stater og mafiastater», men at det «også forekommer i rike, kapitalistiske økonomier». Det indikerer en sammenheng mellom fattigdom og demokrati. Dette er treffende, men ikke tilstrekkelig. De handlingene vi kaller korrupsjon kan, som antropologene er flinke til å minne oss på, ikke ses isolert fra samfunnslivet det forekommer i.
Korrupsjon er motsatsen til rettsstatens funksjoner, men kun de færreste land har fungerende rettsstater. Demokratier og rettsstater er styringsformer som binder og begrenser statlig og økonomisk maktbruk. Korrupsjon er et uttrykk for ubundet maktbruk, og når man likestiller korrupsjon i for eksempel Uganda, Russland og Norge, antar man at maktstrukturene kan stilles på samme formel i disse landene.
Å bekjempe korrupsjon gjøres på sikt ikke først og fremst gjennom å straffe dem som gir og tar imot bestikkelser, men gjennom å bygge demokrati og rettsstat. Dette viser seg også i det måten det snakkes om bekjempelse av korrupsjon, som f.eks. hos den verdensledende forskeren på området, Bo Rothstein, i boken «Controlling corruption».
Du har lest et oppslag innenfor ModusAs prosjekter Demokratisk Beredskap og Sant og usant om krigen i Ukraina.
Se andre oppslag om korrupsjon, rettsstat og demokrati i Det demokratiske bibliotek, og Demokratiets irrganger.