Korrupsjon i Norge

Det vi i dag kaller korrupsjon er forbudt etter straffelovens §§ 387 og 388. Forbud mot korrupsjon er ingen naturtilstand. Regulering av ansvar for offentlige personer har først og fremst tatt i bruk andre virkemidler som prosess- og habilitetsregler, og kontrollmekanismer i forvaltning og domstoler. Forbudet mot korrupsjon ble foranlediget av økt internasjonal handel og internasjonalt press. Men, som journalistene Gedde-Dahl, Hafstad og Magnussen minner om i boka «Korrupsjon i Norge» fra 2008, er ikke korrupsjon bare negativt, sett fra nasjonens ståsted. Når norske bedrifter skal skaffe seg kontrakter i utlandet, ble det lenge ansett som ikke bare nødvendig, men også akseptabelt å kjøpe innpass. Dette var såpass innarbeidet at bedrifter kunne trekke fra utgifter til bestikkelser på skatten.

Da forbudet først kom i 2003, ble det ansett som særdeles viktig:

«Korrupsjon utgjør en trussel mot rettsstaten, demokratiet, menneskerettighetene og sosial rettferdighet, og kan også hindre økonomisk utvikling og virke konkurransevridende. Norske myndigheter prioriterer derfor høyt å delta aktivt i det internasjonale samarbeidet mot korrupsjon. Det er også sentralt å sikre effektive virkemidler for å motvirke korrupsjon nasjonalt» (fremlegget til Stortinget, side 5).

Det historisk sett ganske nye forbudet mot korrupsjon gjelder uansett om det gjøres på vegne av norske bedrifter i utlandet eller om den er nasjonalt avgrenset. Det har blitt ført en rekke saker av begge typer. En av de mest kjente der norske interesser opererer i utlandet er «Vimpelkom-saken». Nasjonalt er det få saker som kan konkurrere med Vannverkssaken fra Romerike (dom i 2005). Korrupsjon kan imidlertid forekomme på flere samfunnsnivåer.

• Bestikkelser for å oppnå lokale tjenester, som å komme først i en helsekø.
• Bestikkelser for å få kontrakter med det offentlige («kickbacks»).
• Ytelser som belønning for å få gjennomslag for politiske prioriteringer.
• Ytelser beregnet for at norske bedrifter og interesser skal vinne fram i utlandet.

For en nærmere presentasjon av korrupsjon som fenomen, se her. Det er ØKOKRIM som etterforsker brudd på disse bestemmelsene i Norge.

Norge er et land kjent for å ha lite korrupsjon. I rangeringen til Transparency International kommer Norge helt i toppen, sammen med andre nordiske land og New Zealand.

En oversikt over etterforskede korrupsjonssaker viser at antallet svinger en del, men at det sjelden er mer enn 100 saker i året.