Politikk er en nødvendig bestanddel av demokratiet, men det er ingen selvfølge. Det vi kaller politikk, eller det politiske fellesskapet, er et rom for uenighet. Man kan være for eller mot formuesskatt, sykelønnsordningen, skipstunnelen ved Stad eller forlengelsen av Nord-Norge-banen.
Stortingssalen er den symbolsk sett viktigste arenaen for politisk meningsutveksling. Der finner vi representanter for de forskjellige politiske partiene som har fått størst oppslutning. Regjeringen fremsetter forslag til nye vedtak, som blir diskutert i stortingsalen og deretter votert over. Regjeringen har som oftest et flertall bak seg, og gjennom forhåndsforhandlinger sikret seg flertall. Men noen ganger taper også regjeringen, som i tilfelle med den såkalte «rusreformen» i 2021, der stortingsflertallet gikk imot regjeringens forslag.
Kjennetegnet på politikk er at man kan akseptere å tape. Lakmustesten på et demokrati er at et regjeringsbærende parti som taper et valg overgir adgangskortene («nøklene») til de som vant uten sverdslag. Politkk er et uenighetsfellesskap rundt formell makt over statsstyret. Som den anerkjente engelske statsviteren David Runciman sier, er politikk det motsatte av vold.
Politikk er omkranset av et belte av vold og fiendskap. Grensen for politikk går ved fiendtlige makter og truende krefter.
- Fiendtlige makter er representanter for utenlandske myndigheter som forsøker å påvirke politikken i en retning som går på tvers av befolkningens ønsker, uansett om det dreier seg om
- okkupasjon som under andre verdenskrig, eller
- påvirkningskampanjer fra autoritære stater, Russland, i dag.
- Truende krefter er personer og grupper som ønsker å endre styresettet innenfra. Eksempler er
- AKP(ml), en bevegelse med formål om å endre Norge til et sosialistisk land gjennom en væpnet revolusjon.
- Andre ønsker å hindre innvandring med våpen i hånd, eller snakker om at Arbeiderpartiet er landsforrædere (fiender) mens de fantaserer om å henrette deres ledere.
Truende krefter håndteres i hovedsak med straffelovens virkemidler, mens fiendtlige makter ligger «utenfor loven» og innenfor krigens logikk. Men skillene kan være vanskelige å trekke. Truende krefter kan være finansiert av fiendtlige makter.
Et annet grenseoverskridende fenomen er terrorisme. Terror er voldsbruk gjort med den hensikt å spre frykt og eventuelt for å fremtvinge underkastelse. Terrorisme kan utføres av både fiendtlige makter og truende krefter, men skal da håndteres gjennom straffeloven eller krigens logikk? Svaret er ikke opplagt.
Samfunnet består av en befolkning og i et demokrati uttrykker statens valgte ledelse folkeviljen. Det politiske feltet er det befolkningen anser som det det er akseptabelt å være uenige om. Det er ikke akseptabelt å hevde at en menneskerase er en annen overlegen eller mer verdt, men det er mulig å være uenig om hvorvidt bruk av narkotika skal være straffbart eller ei. Dette er en forskjell som tilsvarer grensen mellom samfunnets venner og fiender.
Noen toneangivende filosofer hevder at politikken kamuflerer at kampen om makt over statens styringsmidler gjør at alle egentlig er fiender. Politikken er da et skuespill som dekker over realitetene. Forekomsten av og stabiliteten i politiske fellesskap motbeviser denne tesen, men skillet mellom venn og fiende er likevel relevant. Det er også en påminnelse om at det politiske feltet ikke er noe vi skal ta for gitt.
Poltikk er et demokratisk fenomen, og det kommer ikke av seg selv. Det er et skjørt felleskap. En felles fiende kan skape grobunn for en allianse mellom parter som ellers ville behandlet hverandre som fiender. Ziblatt og Levitsky hevder at det politiske systemet i USA kunne utvikle seg i gunstig retning fra slutten av 1800-tallet fordi de hadde en felles motstander (fiende) i den svarte befolkningen (se også Ketil Raknes’ bok «Hvit Makt»). I Norge hadde vi på samme tid en mindre truende men likevel ytre motstander i svenskekongen.
USAs politiske system har gradvis blitt oppløst siden i alle fall 1990. Ziblatt og Levitsky mener utviklingen begynte eller for alvor skjøt fart da republikanerne begynte å omtale demokratene respektløst og etter hvert som forrædere og svikere. Langsomt ble det akseptabelt å drive valgkamp med personrettede kampanjer, som fokuserte på motkandidatens antatte personlige egenskaper. Demokratene har etter hvert blitt med på denne dansen og til sammen har dette skapt en politisk kultur preget av mistillit. I dag regnes det politiske rommet i USA som ødelagt på en måte mange frykter kommer til å ende med borgerkrig.
Måten man opptrer i det politiske rom er avgjørende. Vi ser tilløp til de samme tendensene i norsk offentlighet. Også her er det mer og mer vanlig å snakke om meningsmotstandere og deres personlige egenskaper. Det er et massivt personfokus, spesielt på politikere fra Arbeiderpartiet. Gradvis snakkes det oftere om politikere som (lands-)svikere. Svikere befinner seg utenfor uenighetsfellesskapet. Det er mennesker man behandler som fiender eller truende krefter. Man behandler dem med militære eller polisiære metoder. Da flyttes grensene for uenighetsfelleskapet, men man risikerer at store deler av befolkningen ikke lenger er «innafor».
Bilde: Perikles i Athen, fra Wikimedia Commons.