Av Nicolay B. Johansen
Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet og leder i Stortingets justiskomite, Jon Helgheim, har den 25 august et innlegg i Verdens Gang der han går imot regjeringens forslag om nye bøtesatser i mindre alvorlige narkotikasaker. Han nevner en lang rekke grunner til at de foreslåtte satsene er uhensiktsmessige, men uten å gå inn på begrunnelsen for forslaget. Argumentene hans virker mest motivert av å motarbeide tendensen retningen i narkotikafeltet. Lavere bøtesatser gir en signaleffekt. Økningen av kokainbruk som nå er registrert, skyldes en «politisk skapt etterspørsel». Innlegget som sådan er imidlertid rammet inn av en bekymring for organisert kriminalitet.
I Sverige gjør de nå livet hardere for gjengene, sier han. Helgheim mener at gjengene ser etter muligheter og at lavere bøtesatser bidrar til å gjøre Norge (enda) mer attraktive for dem. Dette gir «alvorlig grunn til bekymring». Det han ikke sier noe om, er hva vi som samfunn kan finne på for å få gjort noe med virkning.
Norge er et forbilledlig land nesten uansett hva vi sammenligner med, men det gir kanskje enda større grunn til å være bekymret for fremtiden. En bekymring som fyller stadig mer av den offentlige samtalen er hva det gjør med samfunnet vårt at en større andel av befolkningen er av innvandrerslekt. Ingen partier fronter denne bekymringen tydeligere enn Helgheims parti. Innvandring problematiseres ikke minst i forbindelse med fremveksten av organisert kriminalitet, som, ikke minst på rusfeltet er etnisk preget. Forskningen på dette feltet er veldig begrenset, men det er all grunn til å la seg bekymre for det som foregår på alvor. Det ligger en kunnskapsoppsummering som ligger på ModusAs nettsider.
Dette utløser imidlertid et annet spørsmål, hvis organisert kriminalitet er en overhengende trussel i vårt samfunn, og Helgheim har rett i at «En av de kriminelle gjengenes største inntektskilder er ulovlig import og omsetning av narkotika», er dette et problem som må tas på alvor. Man må grave i verktøykassa. Forfengelige hensyn må legges til side, samfunnet må brette opp ermene. Hva kan gjøres, hvilke virkemidler er tilgjengelige innenfor rimelighetens grenser?
Rimelighetens grenser? Norge er en demokratisk rettsstat, som gir borgerne langt mer beskyttelse enn andre styreformer. Vi kan ikke gå til faktisk krig mot gjenger uten å gi opp hvem vi er. Dette skaper et garnnøste av dilemmaer.
Heldigvis har staten flere virkemidler enn det man finner i den strafferettslige verktøykassa. Det er kort oppsummert fire av dem:
- Det første er «fysiske virkemidler.
- Et annet virkemiddel er «informasjon».
- Normative virkemidler inkluderer straff, men rommer alle former for påvirkning av den offentlige moral. Straff tenkes blant annet å styre folks moral gjennom signaleffekten, men de færreste innbiller seg at det er straffene som holder samfunnet sammen.
- Det mest brukte virkemiddelet vi har er «økonomiske»: avgifter, lisenser og tilskudd.
Økonomiske virkemidler brukes når man regulerer et marked. Alle markeder er regulert: produksjon av fødevarer regulerer blant annet av Mattilsynet med deres regler. Det samme gjelder biler, verktøy, mobiltelefoner, og selvfølgelig alkohol. Nesten alle samfunnssektorer er organisert som markeder.
Problemet med økonomiske virkemidler er at de kommer i konflikt med de normative. Sagt på en annen måte, den symbolske markeringen av rett og galt svekkes når man griper inn med reguleringer. Signaleffekten! Det er en merkelig tanke at folk flest skal være så mottagelige for signaler når alle er informert om narkotikaens skadevirkninger fra de er ca. 12 år gamle, men det er selvsagt også et hensyn. Påstanden om at de endrede signalene fra den havarerte rusreformen skulle ha skapt endringene i nordmenns narkotikavaner har antagelsen og det som er av forskning mot seg, men helt sikre kan vi kanskje ikke være.
Det vi i hvert fall ikke vet, er hvordan det ville slått ut dersom vi regulerte narkotikamarkedet. Det har aldri vært prøvd her til lands eller i våre nærområder. Det ville ikke vært enkelt, men det ville skapt muligheten for å begrense tilbudet, og ikke minst, ta bort fortjenesten for disse gjengene som skaper alvorlig bekymring. Mindre fortjeneste, mindre gjenger, mindre vold og mindre inntekter for klansbasert kriminalitet for øvrig.
Vi har drevet med straffebasert narkotikapolitikk basert i snart 60 år. Det Helgheim unnlater å nevne, er at vi mistet oss selv på veien. Det ble avdekket massive rettighetsbrudd. Det var derfor Riksadvokaten reagerte og Høyesterett satte på bremsen.
Norge er en demokratisk rettsstat, også på kriminalpolitikkens område. Som samfunn mistet vi oss selv i kampen mot narkotika, men selv ikke det hindret at folk bruker, og heller ikke at vi har store miljøer preget av problemer. Nå skaper det grobunn for en organisert kriminalitet vi ikke aner mer enn konturene av.
Alle som er bekymret på ordentlig, må svaret på dette spørsmålet:
Hvilke andre virkemidler enn regulering av narkotikamarkedet har potensiale til å skape en vesentlig forandring i positiv retning?
Hvis vi mener alvor med bekymringene våre, skylder vi i det minste å ta alle muligheter i betraktning. Man må gjøre en nøye vurdering av fordeler og ulemper med forskjellige styringsformer. Man må i det minste prøve.