Alle virkemidler!

Om bekjempelse av organisert kriminalitet i den moderne retts- og velferdsstaten

Av

Nicolay B. Johansen

Dette notatet handler om hva en demokratisk rettsstat kan gjøre for å motvirke svært uønskede utviklingstrekk i kriminalitetsbildet. Sensommeren 2024 hevdet politiet at de hadde identifisert 73 grupperinger de mener er «aktive» kriminelle nettverk. For budsjettåret 2025 har regjeringen bevilget 2,8 milliarder i det de kaller «gjengpakke2», for å bekjempe ungdoms- og gjengkriminalitet. Det er en utbredt erkjennelse av at inntektene fra narkotikasalg er en «driver» i denne kriminaliteten, det hevdes også av justisministeren. Vi har således et stort problem der narkotikasalg inngår som en vesentlig bestanddel. Notatet slutter med et spørsmål om hvilke andre tiltak som kan tenkes å ha tilnærmet like stor effekt i kampen mot organisert kriminalitet, som å legalisere, i hvert fall noen former for narkotika.

I notatet «Gjenger og organisert kriminalitet – En overhengende trussel?», hevder jeg at det er gode grunner til å være bekymret for hva som skjer, spesielt i Oslos drabantbyer. Kanskje er bekymringene overflødige, men vi vet ikke. Kunnskapene vi har er overfladiske, men det vi har å forholde oss til er uavhengige rapporter om

  • Økende vold i skolen.
  • Trusler mot beboere som tar til orde for mer politi.
  • Betydelige innslag av såkalt negativ sosial kontroll.
  • Mer kriminalitet i lokalområder preget av gjenger.
  • At organisert kriminalitet gjør inntog i flere bransjer.
  • Rapporter om korrupsjon i kommuner og stat.
  • Åpenlyst narkotikasalg (fra det omtalte notatet).

Flere advarer mot fremveksten av «parallellsamfunn». Vi vet verken hvordan vi skal definere dette fenomenet eller hvordan det skal måles. Det er likevel tegn som tyder på at staten som konfliktløsningsorgan blir erstattet med andre og tradisjonelle måter å ordne opp. På denne måten kobles lokalsamfunnene fri fra staten, og bidrar til en utvikling som kan kalles parallellsamfunn. Dette er i så fall svært bekymringsfullt.  Det som finnes av forskning er prisverdig nok, men blir for snevert opptatt av registrert kriminalitet, og går dermed glipp av sammenhengen mellom de forskjellige elementene som er omtalt over. Bildene som kommer fram, danner en helhet.

Skolevolden henger sammen med ressursunderskudd og elever som i mindre grad respekterer skolens autoritet. Kan hende ser de ikke skolen som relevant for deres fremtid, kanskje klarer ikke skolen tilby dem godt nok læringsmiljø. Henger dette sammen med at store deler av elevmassen mange steder har med seg andre typer rettstenking? Er dette en annen side av den samfunnsutviklingen regjeringen har tatt opp med sine handlingsplaner mot negativ sosial kontroll? (fra notatet omtalt over).

I etterkant av at notatet ble publisert, er det utgitt minst to bøker til som berører tematikken. Ivar Hippe har skrevet en reportasjebok med tittelen «Sverige 2024: beretninger om et land i krise». Denne boka underbygger bildet som ble skissert over, og legger til både nyanser og sammenligninger med Norge. Abid Raja retter pekefingeren mot det muslimske miljøet, og sier de ikke gjør nok for å bli integrert i det norske samfunnet. Stilt overfor dette scenarioet, melder det seg et akutt behov for å sette inn mottiltak. Situasjonen kan være dramatisk. Og når man ikke vet, må man begynne å ta forholdsregler. Man må i det minste vurdere tilgjengelige virkemidler.

I dette notatet går jeg fram i denne rekkefølgen.

  1. Først tar jeg for meg virkemidlene vi har til rådighet i moderne stater som Sverige og Norge. Denne seksjonen bygger på et annet notat, «11 teser og et spørsmål om norsk kriminalpolitikk».
  2. Her presenterer jeg debatten om gjengkriminalitet slik den fortoner seg i norske medier. Jeg argumenterer her for at det kriminalpolitiske feltet blender for mulighetene i den moderne retts- og velferdsstaten.
  3. Her tar jeg for meg tiltak som ikke er kommer fram debatten, først og fremst spørsmålet om «legalisering».

 

1. Den rettslige rammen

Spørsmålet er hva vi kan gjøre med den organiserte kriminaliteten og hvorfor vi ikke setter inn alle tenkelige virkemidler for å stanse utviklingen?

Svarene henger sammen. Jeg tar det sistnevnte først.

Hvorfor settes ikke «alle kluter» inn mot den organiserte kriminaliteten? Svaret er like opplagt som det er paradoksalt. Systemet vi vil bevare, er bygget på prinsipper om å være tilbakeholdende med kriminalpolitiske virkemidler.

Grunnlovens kapittel E er full av begrensninger som grunnleggerne av Norge som moderne nasjon, la på statens muligheter til å gripe inn i borgernes liv. Kongen (regjeringen, statsmakten) kan ikke lenger gjøre (nesten) hva de vil med folk de finner problematiske. Bruk av straffesystemet skal begrenses til det mest nødvendige, der alle andre muligheter er brukt opp. Man skal først forsøke seg med reguleringer og mildere former for påvirkning: skattlegging (subsidier), veiledning/opplæring eller advarsler. Et viktig, men ofte glemt virkemiddel er åpenhet. Offentlighetsloven er vedtatt med det formål at politikere og forvaltningen skal kunne «ses i kortene», og dermed garantere mot statlig og kommunalt mislighold. Regnskapsplikten har en lignende funksjon i næringslivet.

Åpenhet kan også fungere som overskrift for denne samfunnsideen: den skal være rasjonell, og rasjonalitet sikrer vi ved å legge til rette for at alle skal få utdanning, ha rett til å ytre seg og at det finner sted et aktivt offentlig ordskifte.

Åpenhet kan også være et virkemiddel for å holde tilbake folk fra lovbrudd. Straff skal bare brukes der det kan forventes å ha en effekt. Demokratiske, liberale rettsstater som den norske, og svenske, har idealer om å bruke straff så lite som mulig, og heller belage seg på andre styringsmetoder. Man skal bruke minst mulig inngripende virkemidler.

Dette prinsippet er også innarbeidet i politiet. Det er utarbeidet en liste over tiltak man kan benytte, etter stigende grad av inngripen overfor borgerne. Idealet er at man skal holde seg så lavt som mulig på denne stigen (omtalt som «maktpyramiden»). Man skal ikke «banke» underdanighet inn i befolkningen, men skape orden med bruk av autoritet. Politiet skal først og fremst forebygge kriminalitet. Dernest skal politiet verne borgerne, også de som har begått lovbrudd.

Det er, med noen unntak, et innarbeidet mål i alle institusjoner som arbeider med straff at man skal bruke så lite makt som mulig og prioritere andre styringsmidler. Dette gjelder også de hardeste straffeinstitusjonene, fengsler. I fengslene gjelder «normalitetsprinsippet», om at livet innenfor murene skal ligne på livet utenfor så mye som mulig. Det er friheten man har mistet, man er ikke dømt til et liv i elendighet. Soningen skal også brukes til å «rehabilitere» gjerningspersonen. Den som er straffet skal «tilbakeføres» til samfunnet, og denne tilbakeføringen er formulert som en «garanti».

Tilbakeholdenhet med maktbruk er ikke bare fine ord i Grunnloven. Dette er rettsstatsprinsipper, som er innarbeidet i statens straffeinstitusjoner. Kontrakten mellom borgeren og overmakten i liberale stater kjennetegnes av individets beskyttelse. Også mot staten selv. Fremveksten av velferdsstaten har gitt denne utviklingen enda en omdreining.

Velferdsstatene har først og fremst sikret borgerne en minimumsinntekt. I Norge formidler Nav nå 1/3 av det historisk sett enorme statsbudsjettet. Det er ikke bare de fattigste som får støtte. Alle som faller utenfor arbeidslivet, blir forsøkt ledet inn igjen. Nav tilbyr goder (kurs/trening/bedre økonomiske vilkår), men kan trekke disse godene tilbake. Man sniker pedagogiske virkemidler inn i straffeinstitusjonene, som for eksempel behandling og rehabilitering i fengslene. Politiet skal som nevnt opptre pedagogisk og dirigere gjennom autoritet. I velferdsstaten veves straff og hjelp sammen på toppen av prinsippene for det åpne samfunn.

Retts- og velferdsstaten har dessuten utviklet et bredt repertoar av andre styringsmidler. Bigami (flerkoneri) var tidligere straffbart. Etter siste straffelovreform ble bigami avkriminalisert. Straffelovkommisjonen mente det var tilstrekkelig at nye ekteskap var «ugyldige». Regulering av familieforhold foretrekkes framfor straffebud, dersom det ikke kan begrunnes at straff er vesentlig mer effektivt. Skattepolitikk, forvaltning, konkurransepolitikk, alle former for næringsregulering, sosial og helsepolitikk, er alle styringsområder der staten har sterke virkemidler som kan skape orden på linje med strafferetten.

Det er urimelig å anta at den høye tilliten folk har til institusjoner i de nordiske landene, ikke har sammenheng med denne formen for statsdannelse.

Den velferdsstatlige kriminalpolitikken operer i spenningsfeltet mellom sterke følelser og symboler på den ene siden, og fornuft på den andre siden. På fornuftssiden gjemmer det seg også noen uavklarte motsetninger. I velferdsstaten styres befolkningen i en kombinasjon av omfattende reguleringer og lettere sanksjoner, administrert av et gigantisk statsapparat, og på straffens område ledet av et politi som er opptatt av å skape tillit. På denne måten skapes en samfunnskontrakt verden aldri tidligere har sett maken til.

Dette er grunnen at vi ikke setter alle kluter til mot gjengkriminalitet. Men har vi da fratatt oss selv muligheten til å forsvare denne samfunnsorganisasjonen?

Når vi står overfor trusler mot systemet er det fristende å tenke at akkurat den delen av Grunnloven som begrenser bruken av maktmidler er mindre viktig. Man leter etter unntaksbestemmelser (snakker for eksempel om «unntakstilstand») og vil gå langt i bruk av harde maktmidler. I kampen mot narkotika ble det i sin tid åpnet for ekstraordinære virkemidler. Med globaliseringen er det også dukket opp en fristelse til å erklære de som skaper særlig store problemer for uverdige partnere i samfunnskontrakten. Utlendinger kan noen ganger behandles med hardere virkemidler. For eksempel var det sterk politisk vilje til å lage et forbud mot tigging, for å hindre rumenske og bulgarske tiggere i tiden rundt 2015.

Store trusler setter systemet på prøve. På 70-tallet ble det dannet et politisk parti i Norge, som sa de skulle velte dagens styresett (de ville gjennomføre en revolusjon). De ble ikke forbudt, og fikk lov å stille til valg. Politiets hemmelige tjenester fulgte med på dem, men de ble ikke utsatt for straffelignende tiltak (selv ikke når de jukset med medlemslister for å få offentlig støtte). Systemet besto testen, vil man kanskje si (selv om Lund-kommisjonen var uenig).

Det er allerede foreslått å bruke militære virkemidler mot gjengene og nettverkene i Sverige. Tanken er nærliggende når trusselen framstår så alvorlig at den truer vår samfunnsformasjon. Men dette må da ses på som et brudd med rettsstaten og samfunnskontrakten i velferdsstaten. Og våre stater har altså motstått fristelsen fram til nå.

 

2. Den politiske rammen

Vi lever i en fremskreden retts- og velferdsstat. Staten er aktiv på alle samfunnsområder, men den er også begrenset av rettsstatsprinsipper og velferdsstatlige prinsipper. Denne konstellasjonen skaper forhindringer for kriminalitetsbekjempelse, men den skaper også en vifte av muligheter.

Utover i dette notatet hevder jeg at mulighetene ikke får den oppmerksomheten de fortjener. «Legalisering» av narkotika er det fremste eksempelet innenfor mulighetsspekteret, men ikke det eneste. Jeg går ikke nøye inn på et konkret forslag om å gjøre omsetning av enkelte narkotiske stoffer, det mest presserende formålet her er å plassere denne typen forslag i en politisk ramme.

Grunnen til at forslaget om legalisering ikke blir tatt opp til mer grundig vurdering, kan være innretningen på den kriminalpolitiske debatten. Debatten er asymmetrisk og skapes av to ytterposisjoner.

  • En posisjon sier at straffene er for lave, at politiet ikke er harde nok, og at vi som samfunn tar for lett på gjengproblematikken. Mange vil helst gjøre unntak fra rettsstatsprinsippene, og i Sverige har enkelte politikere tatt til orde for å erklære unntakstilstand. Talsmenn for dette synet er preget av frustrasjon og sterke følelser.
  • Den andre posisjonen sier at vi må fortsette å gjøre det vi allerede gjør. Talsmenn for dette synet er unnvikende og uvillige til å delta.

Ytterposisjonene skaper diskusjonsrommet, de definerer hva man kan være uenig om. I dagens kriminalpolitiske debatt blir ikke de velferdsstatlige virkemidlene gjort relevante, eller de framstår som skandaløse. Denne tilstanden skyldes til dels at den velferdsstatlige kriminalpolitikken er dårlig forstått, og dels at den ikke har noen naturlige talspersoner.

Begge er ytterposisjoner halvkvedet. Den ene er imidlertid tydelig i offentligheten. Den andre høres sjelden. Et sted imellom foregår kriminalpolitikk i praksis. De førstnevnte er de som vil bruke hardere virkemidler, de sistnevnte er de som enten synes det brukes for harde virkemidler/eventuelt synes det som gjøres er fint uten å si hva det er.

Den tidligere stortingspolitikeren Jan Bøhler er med sin straffepopulisme i den førstnevnte gruppen. I en lang rekke skriverier advarer han spesielt mot gjengkriminalitet. I boka «Østkantfolk» fra 2020 deler han sine tanker og om politiets innsats i møte med innvandrerdominerte gjenger. Gjengene sprer vold og ødeleggelse, og politiet er maktesløse og tilbakeholdende. Han er heller ikke nådig i sine karakteristikker (de som er uenige med ham er svikere). I Nettavisen 16.12.23 advarer han mot de svenske gjengene. Han forteller at de gjengkriminelle kaller Norge for en «Honningkrukke», fordi vi er så godtroende at de kan operere fritt.  

Hva betyr det å snakke om Norge som en «honningkrukke»? Det er velferdsstaten de snakker om. Det er ikke først og fremst velferdsgodene de kriminelle gjengene er ute etter, selv om det også er interessant, men det å holde på sin virksomhet uten å bli stanset med kraftfulle virkemidler og konsekvent politivirksomhet. Det Bøhler unnlater å ta opp, er at det han kaller naivitet er en annen side av tillitsamfunnet. I hans fremstilling er tilliten et problem. Han tar ikke inn over seg dilemmaene og spenningsfeltene det velferdsstatlige politiet står i hver dag, men retter blikket mot politiets harde virkemidler. Tenkemåten hans understøttes av den tidligere omtalte svenske forfatteren Salihu, som hevder at de kriminelle nettverkene søker dit hvor de «møter minst vold».

Problemet med Bøhlers posisjon er ikke hans synspunkter. De hører med i en kriminalpolitisk offentlighet. Problemet, er at de som prøver å lage et svar ender med å speile Bøhlers populisme. De blir antipopulister og ikke forsvarere av en velferdsstatlig kriminalpolitikk. De ender som forsvarere av en uavklart humanistisk sosialpolitikk. En variant av dette finner vi i kriminologimiljøet ved Universitetet i Oslo, representert ved professor Sandberg i Aftenposten 29.11.23.

Sandberg viser til «eksplosjonen i gjengrelatert kriminalitet i Sverige». Han synes imidlertid å mene at dette først og fremst må forstås som «gatekultur». Sandberg har forsket på gatekultur selv i en årrekke og mener at det «faglige» svaret på dette problemet dessverre er mer kjedelig enn det populister og andre politiske leire har av forslag. Løsningen er «[t]ett politioppfølging av små kriminelle miljøer og bredere tiltak mot sosial og økonomisk ekskludering».

Sandberg nevner her viktige deler av den velferdsstatlige kriminalpolitikken. Vi er verdensledende på økonomisk og sosial likhet, og har et politi som følger tett med på kriminelle miljøer med en hel vifte av virkemidler som gjør norsk politi unike i global sammenheng (bekymringssamtaler, forebyggende og støttende samarbeid med Nav og barnevern). Sandbergs ærende er å avdramatisere, og når det for en gangs skyld oppstår en debatt mellom kriminologer i offentligheten, er de uenige i om hvor overdrevet snakket om organisert kriminalitet er (se også «årets Oslo-borger» Dag Endals innlegg i Klassekampen samt presentasjonen fra PhD-graden til Liridona Gashi). Sandberg uttrykker med størst vitenskapelig tyngde det andre ytterpunktet i den kriminalpolitiske offentlighet.

Det er minst to problemer med Sandbergs kronikk. Det første er at det er et ikke-svar. Hvis det er slik at vi står overfor en samfunnsutvikling som truer sentrale samfunnsverdier, krever det nødvendigvis at man høyner innsatsen. Sandberg vil gjøre «det kjedelige», å fortsette med det sammen. Dette ligner en fornektelse av at det foreligger en overhengende trussel. Det finnes, som jeg nevner i notat om grunner til bekymring, også gode grunner for å være skeptisk, men da er det dette som må være tema.

Det andre problemet er at han heller ikke tematiserer flere av dynamikkene i velferdsstaten eller hva moderne stater kan tilby av virkemidler. Det er riktig at det forebyggende politiperspektivet er et uttrykk for velferdsstatens kriminalpolitikk. Men dette sies ikke, og det er dessuten veldig langt fra hele registeret til velferdsstaten. Svaret blir ingen reell motvekt til populismen slik den viser seg hos Bøhler.

Narkotikapolitikken befinner seg midt i det kriminalpolitiske spenningsfeltet. Nå har vi indirekte fått en slags rusreform. Politiet skal ikke lenger prioritere mindre alvorlige brudd på narkotikabestemmelsene. De som er enige med Bøhler ser ut til å hevde at forbudet er et viktig virkemiddel for å få has på gjengkriminaliteten. Bøhler mente at en rusreform var en «gavepakke til langerne».

Sandberg vil heller ikke diskutere rusreform. Dette er et forslag fra interessegrupper, sier han, og så «går heller ikke denne løsningen virkelig inn i kjernen av problemet». Det er litt uklart hva han mener er «kjernen» i problemet? Antagelig mener han at vi står overfor er ungdomskriminalitet av tradisjonell type. Men hvis problemet er at ungdommene inngår i større nettverk med potensiale for å bygge seg stort og bli en konkurrerende maktbase i samfunnslivet, må vi si at kjernen er spørsmålet om hvordan vi som samfunn håndterer utbredelsen av svart økonomi.

Det som skjer når populismen får definere politikken, er at følelsene begrenser utsynet. Sandberg svarer passivt og snevrer den politiske mulighetshorisonten til en halvkvedet form for humanisme.

 

3. Muligheter i den moderne retts- og velferdsstaten

Bruk av straff er bare et av redskapene staten har tilgjengelig i møte med sterkt uønskede utviklingstrekk. Moderne stater har en hel vifte av «styringsmuligheter», mente den legendariske juristen Torstein Eckhoff. Han skjelner mellom fire hovedgrupper av virkemidler for å påvirke menneskers handlemåter (slik de er gjengitt i «Hva er kriminalitet», side 112).

  1. Fysiske påvirkningsmidler er konkrete anlegg som gjør noen handlemåter vanskelige. Det kan være alt fra gjerder til valg av veitraseer og plassering av store bedrifter.
  2. Det Eckhoff kaller normative påvirkningsmidler gjelder i første rekke forbud og påbud.
  3. Økonomiske virkemidler er de som påvirker menneskers vurdering av hva som er økonomisk fordelaktig. Disse kan vare negative byrder og positive fordeler. Eckhoff kaller dem henholdsvis avgifter og tilskudd.
  4. Den siste gruppen er pedagogiske virkemidler. Her sikter han til informasjon fra det offentlige og holdningskampanjer.

Listen kunne, som vi skal se, muligvis vært gjort lenger, og det han bare så vidt nevner, er at normative påvirkningsmidler kan komme til å stå i veien for de andre virkemidlene. Legalisering er for eksempel ikke nødvendigvis et mål i seg selv på narkotikaområdet, men en forutsetning for å sette i verk andre politiske grep.

Kriminalpolitikken tar sjelden utgangspunkt i bredden av virkemidler og muligheten som ligger der. En som ser mulighetene er Sigmund Aas. I en kronikk i Aftenposten peker han på det som kunne vært en selvfølgelighet, og som ikke helt enkelt lar seg plassere i Eckhoff sitt skjema: Å bruke statens idealer om åpenhet mot de som begår kriminalitet. Kriminalitet trives i mørke, sier han, og nevner stadig flere skytinger og den økende aktiviteten til kriminelle nettverk. De som driver med organisert kriminalitet er «forretningsfolk på feil side av loven», sier han, og ser med dette ut til å ha tatt inn over seg innsiktene som Johansen (Per Ole) og Ruggiero målbærer. Nettverkene er ikke bare redde for motvold, de er også redde for å bli avslørt. Jo mer åpent et samfunn er, jo lettere blir ulovlig virksomhet avdekket. Aas har 7 forslag: tinglysingsplikt, register over reelle rettighetshavere innen næringsdrift, å utvide offentlighetsloven for alle som mottar statlig støtte, åpne flere databaser, oppheve taushetsplikten til skatteetaten, offentliggjøre lister over firmaer som mottar sanksjoner fra arbeidstilsynet og opprette registre over folk som har godkjent fagbrev.

Dette er tiltak som vil bety noe (de vil gi oss som samfunn «superkrefter»), og i tillegg er de gratis, sier Aas. Han nøyer seg ikke med å se kriminalitetstrusselen utelukkende fra et velferdspolitisk perspektiv, men han har også utelatt det som må formodes å ha aller størst effekt på gjengenes aktivitet: å fjerne det ulovlige markedet.

Forslaget om avkriminalisering fra Solberg-regjeringen var ingen legalisering, og ville etter alt å dømme ikke redusert den svarte økonomien merkbart. Å legalisere betyr å gjøre noe lovlig, men det betyr også å omslutte noe av loven. Det betyr at andre politiske virkemidler kan tas i bruk, som aldersgrense, kriterier for hvem som har tillatelse til å selge, åpningstider og kvalitetskontroll. Dette er gjenkjennelig fra reguleringen av alkoholbruk. Å kalle det for legalisering er misvisende, hvis man i stedet tar i bruk slike virkemidler. Ordet regulering er mer treffende. Det finnes mange modeller for regulering av narkotikamarkedet, men som nevnt, går jeg ikke inn på disse i detalj. Potensialet i å ta i bruk alkoholpolitiske virkemidler lar jeg ligge. Jeg kommer heller ikke inn på mulige negative konsekvenser for økt bruk. Det sistnevnte tar jeg for gitt at ble avklart av rusreformutvalget.

Temaet her er mulighetsrommet for å bekjempe en overhengende trussel innenfor den moderne retts- og velferdsstaten. Utredningsinstituttet Samfunnsøkonomisk analyse har gjort beregninger over kostnader ved lovbrudd og kommet fram til at kontrollen med rusmiddellovbrudd beløper seg til ca. 6 milliarder pr. år. Kostnadene ved «skyggeøkonomien» koster samfunnet 20 milliarder, etter deres beregninger. Det er all grunn til å være skeptisk til slike regnskap, poenget mitt er at det store verdier som står på spill og her handler det ikke utelukkende om å spare utgifter. Her er det mulig å tjene inn penger også, gjennom skattelegging.

Legalisering betyr i denne sammenhengen at narkotika selges gjennom ordinære kanaler, i butikk, monopolordninger eller apotek. Dette betyr i så fall at handelen også skaper arbeidsplasser. Det samme gjelder produksjonsleddet og distribusjonskanalene. Det er høyst usikkert om legalisering vil eliminere det illegale markedet, men det kan ikke herske noen tvil om at det store verdier som står på spill. I 2008 vurderte Statistiske sentralbyrå at narkotikaomsetningen lå på 2 milliarder kroner. Dette er 15 år siden, så det er kanskje rimelig å doble denne verdien. Det er å så fall 4 milliarder kroner som går inn i de kriminelle nettverkene.

Cannabis er etter alt å dømme den største inntektskilden til de kriminelle gjengene. Det er sannsynligvis også gjennom salg av cannabis at ungdommene virvles inn i den organiserte kriminaliteten. Hvis vi reduserer dette markedet, vil det endre vilkårene for gjengene, både sosialt og økonomisk. Det kan gjøres i Stortinget, med et såkalt pennestrøk.

Om man legger opp til salg av narkotika gjennom legale kanaler, åpner man også for å styre forbruket i mer gunstige former. Dette har, som Andresen i Minerva har påpekt, vist seg særdeles effektivt på alkoholens område. 

Spørsmålet er om disse pragmatiske målene kan forenes med de sterke følelsene som dominerer innenfor kriminalpolitikken, og med de begrensninger som den offentlige samtale legger på den politiske fantasien. Verken Solberg-regjeringen eller den i skrivende stund sittende koalisjonen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville legalisere/regulere narkotikamarkedet. Dette til tross for at stadig flere land regulerer dette stoffet. Ikke en gang penger kunne friste finansministeren.

 

Har samfunnet råd til å ikke regulere narkotikamarkedet?

Vi lever i en tid preget av historisk velstand og frihet for de fleste innbyggerne. Hvis vi står overfor en trussel som kan ødelegge eller svekke vår samfunnsformasjon, er dette en situasjon som krever at alle måter å forsvare det bestående systemet blir vurdert. Det første problemet er at noen av de aktuelle virkemidlene bryter med grunnstener i den formasjonen det gjelder å forsvare. Det andre problemet er at trusselens karakter av å være kriminalitet, snevrer inn mulighetsrommet for hvilke virkemidler som er aktuelle.

Dette argumentet er bygget opp i til sammen fire deler.

  1. Premissene er formulert i det andre notatet, og lister opp indikasjoner på at samfunnet opplever en overhengende samfunnstrussel. Samtidig peker jeg på nødvendigheten av å bruke riktige ord om denne trusselen. Det er mye vi ikke vet, det er lite som er sikkert. Om de organiserte nettverkene er en samfunnstrussel eller ikke, utnytter de tradisjoner for vertikale relasjoner i opprinnelseslandene til de mennesker som er mest utsatt. De må likevel forstås som nettverk av næringsdrivende.
  2. Den første delen i dette notatet handler om den moderne retts- og velferdsstaten og hva som kjennetegner det politiske spillerommet i vår tid. Denne delen bygger på 11 teser om kriminalpolitikk i velferdsstaten, som er publisert et annet sted på denne nettsiden. Her løfter jeg fram noen iboende spenningsfelter og dilemmaer som følger det vi kaller kriminalpolitikk. Når trusselen er kriminaliserte handlinger, vekkes en type reaksjonsformer. Reaksjonene er satt sammen av følelser (urettferdighet) og fornuft (hva virker). Den moderne retts- og velferdsstaten er også en aktiv stat. Den aktive staten har imidlertid et stort register å spille på, langt mer enn det som vanligvis ligger i den kriminalpolitiske verktøykassen.
  3. Blir man fanget i det kriminalpolitiske spenningsfeltet mellom følelser og fornuft, reduseres den politiske fantasien. Det er dette som demonstreres i presentasjonen av debatten om gjengkriminalitet i den andre delen.
  4. Velferdsstaten er også en rettsstat. Et av idealene som denne staten er forpliktet av, er åpenhet. Åpenhet er i seg selv en sterkt regulerende mekanisme.

Spørsmålet blir da om man har råd til å la være å forsøke å legalisere narkotika, i det minste noen av de stoffene med størst omsetning?