Av Moreta Bobokhidze, lesetid 4 minutter.
I Georgia har kirken bred tillit i befolkningen. Valget av kirkens øverste leder har derfor stor betydning, også for landets politiske utvikling. Valget av Georgias nye patriark i Den hellige synoden er blitt framstilt som et tradisjonelt og høyverdig øyeblikk. Men for alle som har levd gjennom landets nyere historie, er det opplagt at valget har langt større betydning enn det som kommer fram i kirkens offisielle uttalelser. I Georgia er religion ikke en abstrakt institusjon; den er vevd inn i barndomsminner, familieritualer og følelsesregisteret til hele generasjoner. Nettopp derfor har politiske aktører i årevis forsøkt å forme den. Den nye patriarken trer inn i en rolle som lenge har vært brukt ikke bare til å velsigne de troende, men også til å styre nasjonens moralske kompass – noen ganger varsomt, andre ganger med en kraft som rammer virkelige mennesker hardt.
Få hendelser illustrerer dette tydeligere enn det som har skjedd med 17. mai. I store deler av verden markeres datoen som den internasjonale dagen mot homofobi, bifobi og transfobi. I Georgia ble dagen imidlertid bevisst gitt et nytt innhold. Med patriarkatets velsignelse og myndighetenes stilltiende støtte ble den gjort om til «Dag for familiens renhet», en feiring av «tradisjonelle verdier» som raskt utviklet seg til et politisk virkemiddel. Det som kunne se ut som en uskyldig prosesjon med ikoner, var i realiteten et koordinert forsøk på å viske ut en menneskerettighetsdag og erstatte den med et statlig støttet budskap om ekskludering. For mange unge georgiere, skeive mennesker, vennene deres og foreldrene deres, ble 17. mai en dag preget av frykt. De lærte å holde seg hjemme, unngå sentrum og forberede seg på muligheten for vold. Som en aktivist uttrykte det: «Du kan ikke kalle det en høytid når du er redd for å gå ut.»
Volden 5. juli 2021 gjorde denne frykten synlig for verden. Ytre høyre-grupper og medlemmer av presteskapet angrep journalister og aktivister i fullt dagslys, rev ned et Pride-flagg og slo løs på folk med den selvsikkerheten som kjennetegner dem som tror de aldri vil bli stilt til ansvar. De fikk dessverre rett. De som sto bak ble ikke rettsforfulgt. Kirken unnlot å fordømme voldshendelsene. I stedet talte stillheten mellom de to institusjonene høyere enn enhver preken. Den signaliserte en stilltiende enighet: Den moralske panikken rundt det å «beskytte tradisjonen» var politisk nyttig, og de som håndhevet den i gatene, ble i praksis skjermet.
Bak denne koreografien ligger en dypere historie – en som strekker seg langt utover Georgias grenser. Undersøkelser fra sivilsamfunnsgrupper og uavhengige journalister har avdekket ideologiske og institusjonelle bånd mellom deler av det georgiske presteskapet og den russisk-ortodokse kirken. Dette er en allment kjent kanal for Moskvas påvirkning og innflytelse. Fortellingene som formidles gjennom disse kanalene, er velkjente: advarsler om «vestlig moralsk forfall», påstander om at EU truer georgisk identitet, og framstillinger av menneskerettigheter som utenlandsk innblanding. Disse budskapene springer ikke ut av skriften, men av strategi. De er utformet for å splitte samfunn, svekke demokratiske institusjoner og holde land som Georgia innenfor Moskvas ideologiske innflytelsessfære. Som ordtaket sier: «Når den samme historien fortelles på ulike steder, se etter fortelleren.»
Den nye patriarken overtar en kirke drevet av disse kreftene, men han må også forholde seg til håpene og skuffelsene til millioner av vanlige mennesker. Innenfor institusjonen finnes det prester som oppriktig ønsker en medmenneskelig og uavhengig kirke som helbreder framfor å splitte. Men det finnes også dem som ser kirken som en bastion for ideologisk konservatisme, et verktøy for å stå imot vestlig innflytelse og en partner for politisk makt. Patriarkens første valg vil vise hvilken visjon han ønsker å følge. Tonen hans, utnevnelsene hans og måten han reagerer på politisk vold på, vil ikke bare definere lederskapet hans, men også forme det følelsesmessige klimaet i landet.
Dette er viktig fordi kirkens innflytelse ikke bare er teoretisk. Den påvirker hvordan familier snakker sammen rundt middagsbordet, hvordan lærere uttrykker seg i klasserommene, hvordan politikere begrunner beslutningene sine, og hvor trygge eller utrygge mennesker føler seg i sine egne nabolag. Den er med på å avgjøre om en ung skeiv person kan gå ned Rustaveli-avenyen uten frykt, om en journalist kan arbeide fritt, og om en forelder kan lære barnet sitt at verdighet tilkommer alle. I Georgia kan patriarkens stemme enten roe en nasjon eller hisse den opp.
Valget av den nye patriarken er derfor ikke bare en religiøs begivenhet. Det er et øyeblikk som påvirker kampen om Georgias identitet – en kamp mellom demokratiske ambisjoner og autoritær innflytelse, mellom åpenhet og frykt, mellom en framtid vendt mot Europa og en fortid formet av Moskva. Om kirken under sin nye leder velger å bryte med de senere års politiske koreografi eller fortsetter å forsterke den, vil ikke bare avgjøre institusjonens moralske troverdighet, men også hvilken retning landet selv tar.
Du jar lest et aktuelt oppslag om situasjonen i Georgia. Det er mange flere på ModusAs nettsider. De inngår i prosjektet «Demokratisk Beredskap» som du kan lese mer om ved å trykke på denne lenken. Georgia er på mange måter Europas speil, og det kan du lese mer om her.