Av Nicolay B. Johansen
Når det nå kommer et vedtak om at heroinassistert behandling (HAB) skal inngå i tilbudspakken til mennesker med alvorlige rusrelaterte problemer, er dette et vedtak med mye større betydning enn de fleste er klar over. Dette er en kamp som har pågått siden 2008, minst. Kampen om HAB handler om faktiske mennesker og deres liv. Men den også handler om mye mer, den har handlet om symboler. Symbolene har vært som en fluesverm i den narkotikapolitiske debatten. De stridende har ikke fått konsentrere seg om det som virkelig gjelder: hvordan få til både å hjelpe og å forebygge rusproblemer?
I denne halvkorte teksten raser jeg gjennom den narkotikapolitiske historien helt uten referanser, for tegne et bilde av heroinets betydning. Jeg argumenterer ikke for eller mot legalisering i denne teksten. Mitt kall er å peke på sammenhenger. Kampen om narkotikapolitikken har tatt mange former, ikke minst rundt bruken av straff. Men forestillingen om heroinet har nesten alltid lurt i bakgrunnen. Dette grunnen til at den nye vedtaket har så mye større betydningen enn det lille tiltaket tilsier i seg selv.
Ideen om å bruke heroin som medisin er like gammel som heroinet selv. Heroin er engelsk for «heltinne». Heltinnen skulle avhjelpe morfinavhengighet på 1800-tallet. Da de ga dette navnet til deres raffinering av opiumvalmuens ekstrakter, forsto de nok ikke at de hadde funnet opp et nytt legemiddel man kunne bli avhengig av. Men heroin ble laget som et botemiddel mot avhengighet, og ble selv det mest avhengighetsskapende legemiddelet for flere generasjoner og selve symbolet på narkotikadøden.
Panikken for narkotikaen slo inn i norsk offentlighet i andre halvdel av 60-tallet, men heroinet kom ikke på det norske markedet før litt inn på 70-tallet. Snart snublet politikere og pressen i beina på hverandre i jakten på å dekke de dramatiske scenene i noen av ungdomsmiljøene. Velmente avisoppslag og skrekkpropaganda overgikk hverandre i groteske beskrivelser og dystre spådommer. De fleste forsto at problemene var sammensatt, men de fikserte blikket på heroinet. Det var begynnelsen på en «heroinfetishisme».
Det var på denne tiden man bestemte seg for at alle kluter måtte settes inn for å stoppe narkotika, spesielt heroin. Hvis ikke, går alt til helvete sa samfunnstoppene. Alle måtte slå ned på bagatellisering, og all befatning med disse greiene var ikke bare forbudt, det var forkastelig. Alle måtte stå samlet, og ingen innrømmelser ble akseptert.
Overdosedødsfallene fortsatte å stige og kom for alvor på den politiske dagsorden gjennom 80- og 90-tallet. Panikkreaksjonene tilsa en hard forbudslinje. Ingenting så ut til å hjelpe. Nødhjelp måtte etter hvert også tillates. Til og med «metadon». Metadon, som er kunstig laget heroin, skulle avhjelpe avhengigheten av heroin, som var laget for å avhjelpe avhengigheten av morfin. Det hjalp mye, men fortsatt var det mange som led. Det var fortsatt politisk vanskelig å se nøden og døden.
Kampen om HAB
Metadon er et stoff med mange og svært ubehagelige bivirkninger. Det reddet mange liv. Men det ble bare gitt under strenge regler og med lite hensyn til bivirkningene. Hjelpen skulle ikke være for god. Det skulle gjøre vondt å få medisinsk hjelp for avhengighet.
Noen foreslo i 2008 at heroin kunne supplere metadon og de andre substituttene. Noe tydet på at heroin kunne være en heltinne for en liten del av brukermiljøene.
Men nei. Heroin var klippen narkotikapolitikken hang fast i. Statsministerens søster og far gikk ut med deres åpenhjertige historier. For døve ører. Da var det blitt 2010, og i 2014 døde søsteren. Tanken var imidlertid ikke død
I 2016 kom de første signalene på politisk vilje til å gjøre noe med narkotikapolitikken. Et forslag om å etablere HAB kom på bordet. Motstanden var den samme, men ble overraskende for mange ledet av forskerne. Forskerne mente det ville koste for mye. Men var ikke det et verdispørsmål? Var ikke dette egentlig opp til politikerne å avgjøre? Forslaget ble lagt i skuffen, men allerede året etter kom det fram at brukerorganisasjonene gikk inn for prøveprosjekter med HAB. Det vil si, ikke alle. Brukerorganisasjonene fra avholdsbevegelsen gikk mot, og de fikk manøvrert grasrotsorganisasjonene til å virke som de var motstandere. I et førstesideoppslag, på avisa Klassekampens 40-års jubileumsnummer, avisa for de undertrykte masser, sto det med krigstyper at brukerorganisasjonene var motstandere av HAB. De fikk støtte av… de mest fremstående forskerne.
Men de faktiske brukerorganisasjonene var tilhengere av HAB og følte seg lurt og manipulert. De hadde gjennomført avstemninger i organisasjonene sine, men disse organisasjonene ble overtatt av andre, og plutselig var all dokumentasjonen borte. Dette skapte raseri i brukermiljøene og et oppgjør i både sosiale og tradisjonelle medier.
Fra politisk hold ble det sagt at spørsmålet om HAB ikke bare handlet om pris. Det var også et symbolsk spørsmål.
Det kunne alle være enige om, men noen syntes å innbille seg at «symbolske spørsmål» er uten betydning. Det er ofte sånn man snakker, «det er bare en symbolsak!» sier man, og så har man avfeid hele spørsmålet. Det er å undervurdere symbolers betydning. Men med å bruke heroin som medisin forstyrret man narkotikapolitikkens ankerfeste.
Kampen om reformen
I 2018 lanserte Solberg-regjeringen en storstilt «rusreform». Et utvalg ble satt ned, og til tross for at de bare skulle foreslå endringer i straffeloven, leverte de et nokså radikalt forslag som i realiteten ville avkriminalisere bruk og besittelse av alle typer narkotika. Inkludert heroin.
Dette ville ikke politidirektøren ha noen av. «Hva med de unge?» spurte hun. Dette ble for mye for politikerne og forslaget ble nedstemt. Men under overflaten, hos dem som utøver narkotikapolitikken til daglig, skjedde det store endringer. Der gjelder ikke symboler, der gjelder resultater og rettigheter. Det som kom fram, var at politiet var overivrige i narkotikatjenesten. Men så fikk de begrenset sine vide fullmakter til å bruke inngripende virkemidler bare på grunn av mistanker og mindre narkotikalovbrudd, og domstolene reduserte straffelengdene i tilsvarende saker. I fengslene ble man nødt til å redusere bruken av fornedrende tiltak mot fanger med rusproblematikk. Og de som ga ut medisiner i LAR, fikk lempet på deres strenge regler.
Rusreformen handlet ikke om heroin, men så gjorde den det allikevel. Motstanden mot reformen var basert på frykten for å gi slipp. Motstanderne tegnet opp et scenario av det verste som kan skje: at ungdommene begynte med narkotika. Undergangen, heroindøden. Hva med forskningen til rusreformutvalget? Vi kan ikke vite helt sikkert, sa de. De samme forskerne som før. Budskapet var, at vi ikke kan være helt sikre på at ikke alt går til helvete. Best å si nei. Nei til narkotika og heroin.
Det ble iverksatt et prøveprosjekt med HAB i 2022, men kampen om narkotikapolitikken sto innad i regjeringen. To krefter sto mot hverandre. Justisministeren ville gjenskape den gamle ordningen med høyere straffer og frie tøyler til politiet, men Helse- og sosialdepartementet ville «normalisere» narkotikapolitikken. I 2025 inngikk Arbeiderpartiet og Høyre et kompromiss, og dermed ble rusreformen konkludert uten noen egentlig reform. Ingen tapte symbolkapen, men under overflaten var mye blitt annerledes. Heroinfetishismen ble gravlagt i det stille.
I et vedtak det foreløpig ikke finnes noen direkte kilder på, har regjeringen nå bestemt at HAB skal bli en permanent del av tiltaksviften på rusfeltet. Det betyr at den siste symbolske skansen er forsert for de som ønsket endringer. Motstanderne har spent imot med hjelp av heroinet som symbol på død og undergang. Forslaget hviler på en utredning som konkluderte med at HAB så vidt var et lønnsomt tiltak. Regnestykket er det ingen som helt forstår, men det viktigste var antagelig at man klarte å vri seg unna kampen om symbolene. Heroin ble i stedet praktisk talt innlemmet i det symbolske universet av medisiner.
Hva nå?
Rusreformen ble avgjort på bakrommet og det samme gjelder nå kampen om heroinet. Dette betyr at den narkotikapolitiske striden i Norge nå endelig har rundet et hjørne. Forstyrrende symboler kan legges til side, og fremover kan samtalene handle om hvordan vi som samfunn mest effektivt kan balansere det å hjelpe og forebygge rusproblemer. Det er nok mange flere meninger enn det som har kommet fram til nå. Noen mener for eksempel at skadereduksjon er det som alltid må gjelde. Dette er motpolen til den opprinnelige ideen om at ingen straff er hard nok og at alt som kan tolkes i retning av innrømmelser overfor heroinet og narkotikaindustrien (de sa faktisk det), åpner en vei som går lukt til helvete. Men dette er fordummende ytterpunkter.
Nå står vi i en ny situasjon. Tiden for de hellige krigere er over. Tildragelser i den gode saks tjeneste fra forskere, politi og administrasjon er over. Offerrollen må dempes. Det er mulig å tenke høyt om hvordan man setter grenser overfor mennesker med mange forskjellige utgangspunkter, som stilles overfor fristelser og risikerer å sette seg selv i ekstremt vanskelige situasjoner som de ikke er helt klar over selv. Hvordan hjelper man mennesker som har havnet i en situasjon de ikke klarer å håndtere på egenhånd? Dette er grunnleggende spørsmål i enhver velferdsstat.
- Hva slags og hvor mye hjelp kan man tilby uten at det blir å gjøre folk en bjørnetjeneste?
- Hvor streng kan man være innenfor rettsstatlige rammer?
Svarene er verken gitt eller enkle.