Av Konstantin Samiolov
Dette er en gjengivelse av en presentasjon på youtube:
https://www.youtube.com/watch?v=H181Swc6ofg&t=328s
Forfatteren har ikke gitt uttrykkelig tillatelse til denne publiseringen, men han har fått flere henvendelser. Hvis oversettelsen virker uklar, oppsøk kilden.
Teksten er lett redigert og forsynt med referanser til enkelte nøkkelopplysninger.
Se for deg dette: Du bor i Tjumen, hovedstaden i Russlands oljeindustri, Sibirs skattkammer. En av verdens rikeste byer, egentlig. Jorden din produserer olje, og milliarder av dollar strømmer ut av den hvert eneste år. Så begynner springvannet å lukte vondt og blir udrikkelig. Du står i kø med plastflasker og venter på at en vanntank skal komme.
Du klager til den lokale administrasjonen og de lokale myndighetene. De sier at de har sendt en rapport oppover til provinsadministrasjonen. Provinsadministrasjonen sier at Moskva er informert. Og Moskva sier at situasjonen er fullstendig under kontroll, og at det ikke er noe å bekymre seg for.
På hvert nivå er det en tjenestemann som lager en presentasjon med en strålende rapport og et grønt hakemerke. På papiret er alt gjort. Alle er varslet, tiltak er iverksatt, men i virkeligheten skjer ingenting. Fortvilte mennesker har fortsatt ikke drikkevann, og problemet blir ikke løst.
Derfor går de sammen og filmer en videomelding der de ber Vladimir Putin om hjelp: «Putin, vær så snill, hjelp oss.» Du tror kanskje dette handler om inkompetanse. Nei, det er langt mer enn det. Det er systemets logikk. I Putins Russland eksisterer institusjonene ikke først og fremst for å begrense makt. De overfører den.
I den russiske grunnloven står det at den suverene og eneste kilden til makt i Den russiske føderasjonen er landets flerkulturelle folk. Det er en flott setning og en god idé. Den ble skrevet da den nye russiske grunnloven ble vedtatt, av mennesker som virkelig mente det.
Sovjetunionen hadde falt, et nytt Russland var i ferd med å bli født, og mennesker som hadde levd under sovjetisk styre hadde fått nok av å være undersåtter. De ville selv være kilden til makten. Men i landet der denne grunnlovsartikkelen gjelder, er det mest rasjonelle valget for en rammet familie i dag å stå i en våt gate og rope navnet til én mann i Moskva: «Putin, hjelp oss.»
Spørsmålet er derfor ikke bare om Russland er et diktatur. Det er en merkelapp, og merkelapper forklarer lite. Det virkelige spørsmålet er: Når en beslutning tas i Russland, hva skjer egentlig? Hvem beveger seg? Hvem adlyder? Hvem sitter øverst? Hvem kontrollerer, hvem rapporterer, hvem er redde – og hvorfor?
Svaret har et navn som russere har brukt i mange år: maktvertikalen. Se for deg en stor offentlig bygning. Utenfra ser den ut som en moderne stat, med en fløy for parlamentet, en fløy for domstolene, en fløy for valg, en fløy for pressen og regionale kontorer. Alt er merket, alt er virkelig: bygninger, lønninger, papirarbeid og mennesker som går på jobb.
Bak fasaden av institusjoner ligger det imidlertid ikke en horisontal stat, men en vertikal maktstruktur. Den russiske grunnloven sier at bæreren av suvereniteten og den eneste kilden til makt i Den russiske føderasjonen er landets multinasjonale folk. Samtidig har Vladimir Putin skapt og styrt Russlands største ikke-militære væpnede struktur, større enn det føderale politiet og større enn sikkerhetstjenestene, ledet av hans tidligere personlige livvakt. Den reelle makten ligger derfor ikke hos folket slik grunnloven sier, men hos presidenten som kontrollerer tvangsapparatet.
Neste byggestein var omskrivingen av grunnloven i 2020. Endringspakken inneholdt mange populære formuleringer om sosiale garantier, patriotisme, Gud og ekteskap, men de populære punktene bar de strukturelle endringene. Blant dem var nullstillingen av presidentens tidligere perioder, slik at Putin kunne stille igjen. I tillegg fikk russisk grunnlov forrang over avgjørelser fra internasjonale organer, presidentens makt over dommere ble styrket, og tidligere presidenter fikk livsvarig immunitet. En nesten ubemerket formulering ble også lagt inn: «det forente systemet av offentlig makt». Den er viktig fordi lokal selvforvaltning tidligere skulle være et eget nivå nærmest innbyggerne, beskyttet mot staten over seg. Etter endringen ble også dette nivået festet til den sentrale søylen. Da var maktvertikalen i praksis komplett.
Året etter ble tidsbegrensningene for guvernører fjernet, og presidentens rett til å avsette dem på grunn av «tapt tillit» ble befestet i lov. Forestill deg at presidenten i USA kunne bestemme hvem som fikk stille som guvernør i delstatene, og deretter avsette en valgt guvernør fordi han hadde mistet tilliten til vedkommende. Det høres absurd ut, men det er slik systemet fungerer i Russland. Krigen etter 2022 gjorde maktvertikalen til en krigsstruktur. Lover kriminaliserte «falsk informasjon» om de væpnede styrkene, uavhengige medier ble stengt eller drevet ut, og betegnelsen «utenlandsk agent» kunne brukes mot stadig flere. Valget i 2024 ga Putin et offisielt resultat på over 87 prosent, mens en kandidat som ville stille eksplisitt mot krigen, ble nektet registrering. Samtidig døde landets mest kjente opposisjonspolitiker, Aleksej Navalnyj, i en straffekoloni i Arktis.
I 2025 kom en roligere, men avslørende, reform: en kommunal lov som lot regioner avskaffe det laveste nivået av lokalt selvstyre, landsbynivået. Det gjaldt tusenvis av små lokalsamfunn og et stort antall folkevalgte representanter. Dette var ikke nødvendigvis dissidenter eller aktivister, men traktorførere, bibliotekarer og pensjonerte lærere i råd som bestemte hvor vannrør skulle legges i en landsby. De var blant de siste folkevalgte personene i systemet som vanlige borgere fysisk kunne gå bort til og be om å representere interessene deres.
Slik ble muren bygget, stein for stein over 25 år. Hver enkelt stein var lovlig, og hver hadde en begrunnelse: orden, terrorisme, ekstremisme, utenlandsk innblanding, effektivitet eller krig. Flere av tiltakene var også populære da de ble innført. Det er slik en maktvertikal bygges: ikke ved å oppheve grunnloven, men ved å endre den litt etter litt; ikke ved å avskaffe valg, men ved å gjøre dem ufarlige; ikke ved å stenge parlamentet, men ved å fylle det med de riktige menneskene.
Bak den konstitusjonelle fasaden finnes en annen virkelighet: rundt presidenten står en uformell krets uten egen plass i grunnloven. Det er ikke en domstol, ikke et rådgivende organ og ikke et kabinett, men en liten gruppe menn som hadde tilgang til ham før de fikk sine formelle stillinger. Gamle kolleger fra sikkerhetstjenestene, bekjente fra Leningrad, nære venner og skolekamerater leder nå noen av de største statlige selskapene, konsernene og sikkerhetsorganene. Deres makt kommer ikke fra embetet. Embetet kommer fra makten. I Vesten kjøper penger ofte makt. I Russland skaper makt penger. I Vesten kommer makt fra stillinger. I Russland kommer stillinger fra makt. Det er en svært viktig forskjell.
Jeg vil samtidig være tydelig: Vi har ikke dokumenterte referater som viser nøyaktig hvordan beslutninger på øverste nivå i Russland tas. Det vet bare menneskene rundt Putin. Det vi har, er et stort og konsistent materiale fra undersøkende journalistikk, avhopperes vitnemål, lekkede dokumenter og observerbare resultater. Når jeg sier at «hoffet» besluttet noe, mener jeg derfor en godt underbygget tolkning, ikke et verifisert faktum. Den som hevder å vite nøyaktig hva som ble sagt i rommet, forsøker sannsynligvis å selge deg noe.
Presidentadministrasjonen er det egentlige hovedkvarteret. Formelt er den et sekretariat, et kontor for presidentens stab. I praksis er den landets politiske kommandosentral. Den håndterer partier, planlegger valg, fordeler mandater, velger og foreslår guvernører, vurderer kandidater, koordinerer med fjernsynskanalene, gir fortellinger til propagandaapparatet og fører tilsyn med guvernører gjennom tjenestemenn som ofte omtales som kuratorer.
Guvernører vurderes formelt etter ulike resultatindikatorer, men de indikatorene som avgjør en karriere, er ifølge russiske politiske journalister ofte uformelle: valgdeltakelse, resultatet til regjeringspartiet og fraværet av skandaler som når Moskva. Jeg har tidligere fortalt om en slik skandale fra 2016, da jeg arbeidet som leder for en fabrikk med store lønnsforsinkelser. Arbeiderne truet med protest, og jeg ble presset fra politi, guvernørkontor, skattemyndigheter og andre for å hindre protesten. Slike erfaringer viser hvordan systemet reagerer når dårlig nytt kan bli synlig oppover i hierarkiet.
Presidentadministrasjonen ligger i det samme komplekset som tidligere huset apparatet til Kommunistpartiets sentralkomité: et nytt regime, men samme funksjon og til og med samme bygning. Da folk sa at Russland var på vei tilbake til Sovjetunionen, var dette allerede et tydelig tegn. Det handlet ikke bare om én bygning, men om et helt maktsentrum ved Kreml.
FSB, etterfølgeren til KGB, driver ikke bare kontraetterretning, men også politisk politiarbeid og er dypt involvert i økonomien. «Etterforskningskomiteen» er instrumentet som åpner straffesaker, det ble skilt ut fra påtalemyndigheten og gjort til et selvstendig organ. Riksadvokatembetet fører tilsyn med påtalemyndigheten, og siden 2022 har det i økende grad vært involvert i søksmål som fører private selskaper tilbake til statlig eie – det som kalles «reprivatisering». Innenriksdepartementet står for det føderale politiet og daglig politiarbeid, mens Rosgvardija fungerer som en intern styrke, en slags indre hær i presidentens kommandokjede.
Legg merke til noe spesielt ved denne listen: Etater og tjenester overlapper hverandre. De etterforsker hverandre, konkurrerer om saker, budsjetter og ansvarsområder, og deres øverste ledere blir med jevne mellomrom arrestert av rivaliserende organer. I en normal stat ville dette vært dysfunksjonelt. I Russland er det arkitektur. Overlappende og gjensidig mistenksomme sikkerhetstjenester gjør det vanskeligere for dem å samle seg mot sentrum. Presidenten er derfor ikke bare sjefen for sikkerhetsblokken. Han er dommeren, og en dommer er langt vanskeligere å fjerne enn en kommandør.
Guvernører er i praksis ikke selvstendige politiske ledere, men forvaltere med kvoter. Formatet sier mye: regionale ledere sitter i identiske ruter på skjermen og venter på å få ordet ovenfra. Siden 2012 har guvernører formelt igjen blitt valgt, men gjennom det kommunale filteret. I flere republikker blir de ikke direkte valgt i det hele tatt; regional lovgivning erstatter i praksis valget.
Funksjonelt er en russisk guvernør en avdelingsleder. Han skal levere valgresultater, mobiliserings- og rekrutteringstall, synlig orden og seremonielle markeringer som klipping av snorer. Han står ikke ansvarlig overfor sin region gjennom noen mekanisme som faktisk kan fjerne ham. Moskva utpekte ham i realiteten, Moskva finansierer ham, Moskva kan avsette ham på grunn av «tapt tillit» – et uttrykk uten klar juridisk definisjon, og det er nettopp poenget. Moskva kan også straffeforfølge ham.
Å straffeforfølge guvernører er ikke teoretisk. I løpet av Putin-perioden har mange guvernører blitt møtt med straffesaker, og flere har sonet lange fengselsstraffer. Siden starten av 2025 er det rapportert om mange høytstående regionale tjenestemenn under etterforskning, særlig i provinser som grenser til Ukraina. Mange av sakene handler om korrupsjon: penger som skulle brukes til å bygge forsvarsverk, men som angivelig ble stjålet. Spørsmålet er derfor ikke bare om dette er anti-korrupsjon, men om det også er disiplinering.
Politikk og parlamentet.
Forent Russland, Putins parti og Russlands regjeringsparti, ble grunnlagt i 2001. Det er ikke et regjeringsparti i europeisk eller amerikansk forstand. Det utvikler ikke politikk og velger ikke lederen. Det fungerer som to ting: et overføringsbelte for beslutninger som tas andre steder, og en rekrutteringsbase for lojale personer. Parlamentets funksjon er ikke å lovgi uavhengig, og slett ikke å blokkere. Det skal legitimere og akselerere – gjøre beslutninger om til lov raskt og enstemmig.
Se på avstemningstavlen. Det interessante er ikke at regjeringens forslag vinner. Det interessante er at nesten ingenting kommer inn i salen uten at utfallet allerede er kjent. Andre partier finnes, men de fleste stemmer for de viktige sakene. En styrt opposisjon er mer nyttig enn ingen opposisjon i det hele tatt. Den fyller rommet som en ekte opposisjon ellers kunne ha tatt, og lar systemet peke på salen og si: «Se, vi har pluralisme. Vi har politisk konkurranse.» I virkeligheten har det ikke det.
Politi og domstoler
Mange kommenterer at russiske domstoler frifinner langt under én prosent av de tiltalte. Nyere tall setter det samlet til omtrent en kvart prosent. Isolert sett kan tallet diskuteres: Påtalemyndigheter siler saker, og noen rettssystemer vurderer saker strengt før rettssak. Men sammenligningen som avslutter diskusjonen, er denne: I den lille andelen russiske straffesaker som behandles av en jury, ligger frifinnelsesraten omtrent på 20 til 25 prosent.
Det er samme land, samme politi, samme etterforskninger, samme påtalemyndighet og samme beviskrav. Den eneste variabelen er hvem som avgjør. Juryer behandler bare en svært liten del av sakene, og en stor andel av frifinnelsene deres blir senere opphevet i anke. Sammenligningen viser at problemet ikke er russiske bevis. Problemet er russiske dommere – nærmere bestemt posisjonen de russiske dommerne befinner seg i.
Dommere tar slike avgjørelser fordi de ikke er uavhengige. De blir utnevnt, forfremmet, tildelt bolig, gitt bonuser og disiplinert innenfor et hierarki. En dommer som frifinner i en sak Moskva bryr seg om, bryter ikke loven. Han ødelegger karrieren sin. I Sovjetunionen fantes et uttrykk russere fortsatt kjenner: «telefonrett». Ideen er at den viktigste «loven» i en alvorlig sak er hvem som ringer dommeren.
Fjernsyn og andre medier
Statlig russisk fjernsyn er også en del av maktvertikalen. Det er ikke en nyhetstjeneste, men et styringsinstrument. Arbeidet er mer sofistikert enn ordet propaganda antyder. Den enkle modellen sier at propaganda får folk til å tro på falske ting. Det skjer også, men den dypere funksjonen er annerledes og verre: Den skaper utmattelse. Russiske politiske talkshow legger ikke rolig frem én sannhet. De iscenesetter en ropekamp mellom mange versjoner av virkeligheten, der alle lyver, alle har en agenda, Vesten lyver, Ukraina lyver, noen i Russland lyver, og til slutt virker ingenting mulig å verifisere. Målet er ikke nødvendigvis tro. Målet er at folk skal gi opp å dømme. Hvis ingenting kan vites, kan ingenting vurderes. Og hvis ingenting kan vurderes, fremstår det å engasjere seg ikke som moralsk, men som naivt.
Rundt dette ligger maskineriet: Roskomnadzor, blokkering av nettsteder, stemplingen av «utenlandske agenter» og «uønskede organisasjoner», som gjør vanlige journalister til fiender og vanlig journalistikk til en juridisk risiko. Siden 2022 har det også vært straffeansvar for såkalt falsk informasjon om de væpnede styrkene. Det er dessuten kjent at ansatte i statlig fjernsyn regelmessige får redaksjonelle føringer fra presidentadministrasjonen. Dette er godt belagt gjennom innsidere, men ikke dokumentert i noen offisiell sammenheng, så det bør merkes som nettopp det. Jeg har også hørt personlige historier fra folk som tidligere arbeidet høyt oppe i propagandamaskineriet og sluttet fordi de ikke orket mer. Jeg tror på disse historiene, men de er ikke formelle bevis.
Penger, statlige selskaper og milliardærer
Penger, statlige selskaper og milliardærer er også en del av maktvertikalen. De store statlige selskapene er ikke bare selskaper. De er politiske instrumenter, utenrikspolitiske verktøy, sysselsettingsprogrammer og patron-systemer. Ledelsen hentes fra den samme smale kretsen rundt Vladimir Putin. Privat rikdom i Russland fungerer etter et prinsipp som ofte er vanskelig for vestlige seere å forstå: Eiendom er betinget. Du eier selskapet ditt bare så lenge systemet lar deg eie det.
De statsansatte
Nederst i pyramiden finnes laget som faktisk får maktvertikalen til å fungere. Dette laget vises aldri i diagrammene: millioner av vanlige statsansatte, lærere, leger, universitetsadministratorer, kommunale saksbehandlere, ledere i offentlige tjenester og andre som holder hverdagsstaten i gang. De er ikke nødvendigvis ideologiske. Mange støtter ikke systemet, mange tror ikke på det, og de fleste er slitne.
Se på russiske valglokaler. De ligger svært ofte i skoler, og valgkommisjonene bemannes ofte av skolens egne lærere – mennesker med kommunen som arbeidsgiver, med budsjett fra regionen, og med en region som igjen svarer til Moskva. Ingen trenger nødvendigvis å true dem direkte. Alle i rommet forstår regnestykket: boliglån, barn, en jobb i en liten by med få arbeidsgivere og få alternativer. Det egentlige fundamentet er derfor ikke tro, men sårbarhet.
I den daglige driften sendes instruksjoner nedover, men sjelden skriftlig. Utenforstående forestiller seg ofte direkte skriftlige ordre fra Kreml, men i sensitive saker er det ikke slik systemet fungerer. Det fungerer gjennom signaler – et ord russere selv bruker: en telefonsamtale, en bemerkning i et møte, tonen i en TV-tale eller en kurator som sier at noe eller noen er uønsket.
Tvetydighet er ikke slurv. Det er konstruksjon. En uskreven ordre har tre fordeler: Den kan ikke lekkes, den kan ikke prøves rettslig, og underordnede som ikke vet nøyaktig hva som kreves, vil overprestere for sikkerhets skyld. Slik får sentrum mer enn det ba om, og hvis det går galt, kan sentrum si at det aldri ba om noe. Det finnes ingen signatur, ikke noe papir og ingen spor.
Suksess reiser oppover, enten den finnes eller ikke. Rapporter reiser oppover, makt reiser nedover, og lojalitet reiser oppover.
Når systemet spiser seg selv
Nå kommer returreisen, og det er her systemet begynner å spise seg selv. Hvert nivå har mål. Hvert nivå rapporterer til nivået over, og hvert nivå vet at en dårlig rapport blir et personlig problem lenge før den blir et politisk problem. Derfor blir tallene «hjulpet». Jeg har sagt det hundrevis av ganger i rapportene mine: Jeg tror ikke på russiske statlige tall, fordi de er pyntet på. Jeg kaller det glasering. Andre kan si at tallene blir hjulpet, eller rett og slett at tallene er verdiløse. Poenget er det samme.
Dette gjelder ikke bare økonomien. Det gjelder alt: reiseliv, politiarbeid, statistikk over hvor mange forbrytelser som er oppklart, hvor mange selskaper som er åpnet eller stengt i en region, og om prosjekter er ferdige. Vanligvis skjer det ikke gjennom storslått svindel, men gjennom små justeringer: en vei telles som reparert, et program telles som gjennomført, et forsvarsverk telles som bygget. Hvert nivå runder litt opp mot svaret som holder dem trygge. Når rapporten når toppen, beskriver den et land som ikke er det landet russere ser utenfor vinduet sitt.
Ingen i kjeden ser nødvendigvis på seg selv som en løgner. Hver enkelt har bare gjort en liten, rimelig og selvbeskyttende justering. Men justeringene samles. Dårlige nyheter kan avslutte en karriere, og derfor er det tryggere å glatte over dem.
Et eksempel er drivstoffutslippet ved Norilsk i 2020, da tusenvis av tonn diesel rant ut i arktiske elver. Putin spurte offentlig hvorfor føderale myndigheter hadde fått vite om en katastrofe av den størrelsen to dager for sent, i praksis gjennom sosiale medier. Irettesettelsen var reell, men den viste også at hans eget informasjonssystem ikke leverer dårlige nyheter oppover. Lærdommen for embetsmennene blir ikke nødvendigvis å rapportere raskere, men å sørge for ikke å stå nærmest ansvaret når dårlige nyheter kommer.
Jeg innledet denne sendingen med en påstand om at korrupsjon i Russland ikke er en feil, men en funksjon. Det som overrasker mange mest, er at korrupsjon i Russland ikke bare er noe systemet ikke klarer å stoppe. Det er en av mekanismene som holder systemet sammen. Nesten alle i en ansvarsposisjon har gjort noe som kan straffeforfølges. Alle vet det. Og alle vet at de over dem vet det.
Jeg vil legge til en personlig historie, men med et forbehold: Dette er min subjektive vurdering. Jeg har hørt fra folk dypt inne i det russiske systemet at når en guvernør blir utnevnt, arver han en rekke beslutninger om pengestrømmer – hvordan penger fra Moskva beveger seg ned til regionen han kontrollerer. Ifølge denne fortellingen begynner sikkerhetstjenestene nærmest fra første dag å samle materiale som senere kan brukes mot ham. Det fungerer som en forsikring: Guvernøren skal gå av når han får beskjed om det, og han skal oppføre seg.
Dermed håndheves lydighet ikke først og fremst av loven, men av vissheten om at loven kan brukes mot akkurat deg når noen over deg bestemmer det. Derfor forsøker du å tilfredsstille personen på toppen som kan velge å bruke loven mot deg. Korrupsjon er i praksis et bånd. Anti-korrupsjonskampanjen er hånden som holder båndet. Den kan trekke deg nærmere, eller den kan stramme til.
Når du ser en russisk guvernør bli arrestert for underslag, korrupsjon eller store bestikkelser, kan anklagene godt være sanne. Men det betyr ikke at systemet renser seg selv. Det betyr at noen har tillatt at akkurat denne guvernøren straffeforfølges. Spørsmålet bør derfor være: Hvorfor denne personen, og hvorfor nå? Lovbruddet forklarer saken, men det forklarer sjelden tidspunktet. Selektiv håndheving er ikke en svikt i maktvertikalen. Det er en del av den.
Fra en guvernørs stol er blikket festet mot Moskva. Moskva valgte ham. Moskva kan avsette ham uten klar grunn. Moskva kan straffeforfølge ham. Moskva kontrollerer pengene, og de fleste russiske regioner er sterkt avhengige av føderale overføringer. Store skjønnsmessige midler til sykehus, veier eller andre prosjekter ligger i hovedstaden. Velgerne hans kan ikke gjøre noen av disse tingene. Han vender seg ikke mot Moskva fordi han nødvendigvis er et dårlig menneske, men fordi han rasjonelt reagerer på hvor konsekvensene kommer fra. Han selger likevel sjelen sin for penger og makt.
Tilbake til Tjumen
Hvis du spør russere om de kan påvirke det som skjer i landet, svarer et stort flertall nei. Vestlige kommentatorer kaller ofte dette apati. Det er det ikke. Det er en nøktern vurdering av et system russerne forstår bedre enn mange utenforstående. De har sett mekanismene forsvinne én etter én: uavhengige kanaler, konkurransepregede valg, kandidater som nektes registrering, domstoler som aldri dømmer mot staten, lokale råd som avskaffes, og protester som ikke endrer noe, men fører til arrestasjoner. Du trenger ikke overbevise folk om at motstand er galt. Du trenger bare gjøre den meningsløs, dyr og farlig. De fleste mennesker er ikke feige. De gjør en risikovurdering. Og maktvertikalen har brukt 25 år på å sørge for at den vurderingen peker én vei.
La oss gå tilbake til den oversvømte gaten i Tjumen, for abstraksjonen ([om maktvertikalen] må lande et sted, og den lander alltid hos mennesker. Husk at jeg sa at nederste del av pyramiden er det som definerer maktvertikalen, og det er også den delen som betaler prisen for den.
I Orsk i april 2024 brast en demning. Tusenvis av hjem ble oversvømt. Jeg snakket mye om dette i rapportene mine den gangen. Mange mennesker døde. Lokale påtalemyndigheter pekte på svikt i vedlikeholdet av demningen og på tiltak som ikke ble iverksatt i tide. Da innbyggerne sa at de ikke var blitt varslet, svarte den føderale beredskapsministeren offentlig at evakuering var blitt kunngjort, og at innbyggerne hadde ignorert den. I praksis la han ansvaret over på dem selv.
Følg ansvarskjeden. Lokale tjenestemenn og operatøren av demningen måtte svare for seg og ble stilt til ansvar. Men ingen i Moskva mistet noe – verken jobben, friheten eller noe annet. Det er mønsteret. Og det gjentar seg i alle størrelser: Ansvar sendes nedover til den minste tilgjengelige personen, mens ære og fortjeneste sendes oppover til den største.
Spør deg selv hva det gjør med et samfunn når den eneste fungerende klagemekanismen er å håpe at toppen av pyramiden, Putin, ser videoen du filmer. Et annet eksempel kom i 2025, da guvernøren i Kursk-provinsen ble arrestert i forbindelse med penger som skulle brukes til å bygge forsvarsverk. De ble ikke bygget, og ukrainske styrker skal ha kommet inn i Russland uten å møte motstand. Det er et reelt faktum.
Ble pengene stjålet av guvernøren i Kursk-provinsen? Ja. Tok han alle pengene selv? Selvfølgelig ikke. En betydelig del av pengene beveget seg oppover i systemet, sammen med lojalitet, informasjon, rapporter og frykt. Guvernøren mistet alt: friheten, pengene og posisjonen. Har noen i Moskva måttet svare for dette? Nei, absolutt ikke.
Å rapportere tyveriet oppover ville betydd å rapportere at målet ikke var nådd. I systemet blir den som rapporterer en fiasko, selv gjort til fiaskoen. Husk general Popov, som forsøkte å varsle den øverste kommandoen om den reelle situasjonen ved fronten. Han endte i fengsel med en lang dom, anklaget for å ha stjålet noen metallgjenstander. Han forsøkte å rapportere en fiasko til Putin, og ble selv gjort til fiaskoen.
Maktvertikalen unnlater ikke bare å beskytte mot slike feil. Den produserer dem, og straffer deretter resultatet som om det var en personlig moralsk brist. Et svært aktuelt eksempel er drivstoffmangelen i Russland: Et av verdens store oljeproduserende land har fått alvorlige drivstoffmangler, med rasjonering og kjøpsbegrensninger i store deler av regionene, delvis drevet av angrep mot oljeraffinerier.
Statens svar er eksportforbud, priskontroll, press på forhandlere og etterforskning av svartebørs og såkalt spekulasjon. En fysisk mangel på raffinert drivstoff behandles som et disiplinproblem, fordi disiplin er verktøyet systemet har. Når instrumentet ditt er en «vertikal», blir hvert problem forsøkt løst ved å presse hardere på menneskene under deg.
Svakhetene i vertikalen
Dette temaet er vanskelig å gjøre kort og enkelt, fordi maktvertikalen er et svært komplisert tema. Den har blitt bygget opp gjennom 25 år og er det største problemet den russiske staten har. Det er systemet som styrer Russland i dag.
Men dette systemet er mer skjørt enn det ser ut utenfra. Maktvertikalen virker formidabel: ingen effektiv opposisjon, et kontrollert parlament, kontrollerte domstoler, kontrollert fjernsyn, dommere uten uavhengighet, en befolkning som for det meste ikke gjør motstand, og en leder som har overlevd fem amerikanske presidenter og ikke ser ut til å være på vei bort. Men hver av disse styrkene er også den samme svakheten sett fra en annen vinkel.
For det første konsentrerer den beslutninger. Alt viktig havner på ett skrivebord. Det skrivebordet blir flaskehalsen for et land med 146 millioner mennesker, og kvaliteten på nasjonens beslutninger blir avhengig av dømmekraften, helsen, humøret og informasjonen til én aldrende mann.
For det andre filtrerer den sannheten. Et system som straffer dårlige nyheter, stopper ikke dårlige nyheter. Det stopper kunnskap om dem. Virkeligheten fortsetter å skje, men den slutter å dukke opp i rapportene.
For det tredje velger den lojalitet fremfor kompetanse. Ved hver forfremmelse kommer spørsmålet «er han en av oss?» før spørsmålet «er han dyktig?». Slik burde det ikke være. Én slik runde kan et system overleve. Fem runder skaper en elite som er utmerket til å demonstrere hengivenhet, men middelmådig til å bygge broer, reparere veier, føre krig og drive økonomier.
For det fjerde skaper den avhengighet, ikke forpliktelse. Millioner av mennesker adlyder, men nesten ingen er lojale i den forstand som virkelig betyr noe: villige til å ta personlig risiko for systemet. De gjør det for rapporter, penger, status og makt. Avhengighet skaper lydighet så lenge systemet virker sterkt, men fordamper i det øyeblikket systemet virker svakt. Det er ikke et stabilt fundament.
For det femte utsetter den problemer i stedet for å løse dem. Hvert reelt problem – demografi, infrastruktur, svikt, avhengighet av råvarer og småbyer som tømmes – møtes med penger, patriotisme eller personutskiftninger. Problemer forsvinner ikke på den måten. De hoper seg stille opp utenfor rapportene. Rapporter er én ting; virkeligheten er noe annet.
For det sjette isolerer den mannen på toppen. Det ser vi tydelig. Han er den eneste personen i landet som ingen trygt kan motsi. Derfor er han strukturelt den dårligst informerte viktige personen i Russland. Vi ser hvordan han beskyttes informasjonsmessig: Ved nylige besøk blir virkeligheten langs ruten ryddet og iscenesatt, slik at bensinstasjoner har drivstoff, køer forsvinner og prisene ser normale ut. Det blir et show – den store forestillingen om Russland.
For det sjuende – og dette er kanskje det viktigste – har systemet ingen måte å rette seg selv på. I et fungerende system kan det å ta feil på toppen overleves; ett valg kan avslutte feilen. I Russland er fjerningen av lederen og sammenbruddet av systemet med vilje blitt slått sammen til én og samme hendelse. Det betyr at landet ikke kan korrigere en feil på toppen uten å risikere alt på én gang. Et system uten en lovlig måte å bytte leder på har ingen måte å korrigere feilene sine på, bortsett fra å prøve å overleve dem.
Krigen mot Ukraina har gjort begge deler samtidig. Hvis du bare ser én av dem, misforstår du alt. På kort sikt styrket krigen maktvertikalen. Krigssensurlovene gjorde slutt på det som var igjen av uavhengige medier. Emigrasjon fjernet mye av den gjenværende opposisjonen og mange av de mest selvstendig tenkende russerne. Elitene ble bundet tettere til systemet gjennom sanksjoner i utlandet. De har nå ingen steder å gå bortsett fra systemet. Penger strømmet til forsvarsproduksjon og til provinser som leverer soldater. Krigen ga også den ultimate lojalitetstesten, der enhver kritikk av nesten hva som helst kan omtolkes som forræderi. Vi ser en mengde slike forræderisaker.
På lang sikt forsterket krigen alle de strukturelle svakhetene. Informasjonsfilteret ble strammere akkurat i det øyeblikket korrekt informasjon ble et spørsmål om liv og død. Lojalitetsbasert utvelgelse ble brukt på krig, der virkeligheten vurderer arbeidet ditt i blod. Avhengigheten av én manns dømmekraft ble total. I juni 2023 gjennomgikk systemet en ufrivillig stresstest: En privat militærstyrke snudde, rykket mot Moskva, og i omtrent 24 timer var hele maktvertikalen stille.
Det var den ultimate stresstesten. Ikke glem Wagner og Prigozjins opprør – jeg kaller det et mytteri, et vellykket mytteri. Guvernører sa ingenting. Senatorer sa ingenting. Sikkerhetstjenestene, inkludert FSB, sa ingenting. Millioner av tjenestemenn som skyldte systemet alt, ventet på å se hvem som ville vinne før de forpliktet seg til noe. Maktvertikalen strøk på stresstesten. Det er et dødt system som fortsatt arbeider. Før eller siden kommer det til å falle fra hverandre. Stivheten er problemet.
Slik ser et system bygget på avhengighet i stedet for forpliktelse ut når utfallet et øyeblikk er uklart: ikke forræderi, ikke motstand, bare venting og underkastelse under den som kommer etter Putin, etter den sterke mannen. Mytteriet kollapset på én dag. Lederen var død to måneder senere, og lærdommen maktvertikalen tok, var å stramme til enda mer. Det er den eneste bevegelsen den kjenner. Hver omdreining av skruen gjør det endelige sammenbruddet større og mer plutselig, ikke mindre og mer gradvis.
La oss nå samle det hele. Russland har en grunnlov som sier at folket er kilden til makten. Vakre ord! Landet har parlament, domstoler, valg, guvernører, ordførere, markedsøkonomi og en presselov. Likevel styres det gjennom en kjede av personlig avhengighet der instrukser strømmer nedover, mens lojalitet, penger, informasjon og frykt strømmer oppover.
Guvernøren ser mot Moskva i stedet for mot sin egen region. Dommeren ser på sin egen karriere i stedet for på bevisene. Tjenestemannen rapporterer suksess i stedet for sannhet. For flomrammede familier blir den mest rasjonelle handlingen å stå i gaten og rope og be en mann 1 400 kilometer unna – Russlands president – om hjelp.
Ingenting av dette skyldes at russere er annerledes enn andre. Det skyldes at én lov om gangen, gjennom flere tiår, ble hver mekanisme som lot vanlige mennesker påføre maktpersoner konsekvenser, plukket fra hverandre. Samtidig ble hver mekanisme som lar mektige mennesker påføre vanlige mennesker konsekvenser, styrket. Det er ikke nasjonal karakter. Det er konstruksjon. Det er design.
Hvis du vil forstå Russland, må du forstå dette som selve grunnmuren. Alt annet du ønsker å vite om Russland, hviler på dette. Russland er ikke et mysterium. Det er ikke en gåte innhyllet i et mysterium. Den formuleringen har unnskyldt lat tenkning i åtti år. Russland er et system. Det har deler. Delene har funksjoner. Funksjonene har konsekvenser.
Krigene, korrupsjonen, propagandaen, undertrykkelsen og den merkelige kombinasjonen av enorm makt og konstant svikt er ikke uttrykk for en «russisk sjel». De er resultater. Og du kan ikke forstå et resultat før du forstår maskinen som produserte det.
I Putins Russland begrenser institusjonene ikke makten. De overfører den.
