Dette skjedde: En fotballspiller tar på ballen etter en misforståelse. Etter reglene kan han få straffespark mot seg, og bli utvist. Dommeren forsto at det var en misforståelse, og ba om at spillet ble startet på nytt. Det du opplevde da du så dette, var et viktig øyeblikk i en rettsstatlig samfunnsform.
Av Nicolay B. Johansen
Det er krig i Europa. Mennesker blir drept hver dag i kampen for frihet, demokrati og rettsstat. Men hva er rettsstaten? Det virker komplisert og derfor er det fristende å overlate det til de rettslærde. Men rettsstaten er for viktig til å overlates til juristene.
Juristene har også en lei tendens til å late som om det ikke eksisterer. Men mellomrommet er viktig for å forstå rettsstaten som et samfunnsmessig fenomen. Det som skjer i mellomrommet, er også viktig for den enkelte borger. Kommer det til borgernes fordel eller ulempe? Jeg våger følgende påstand: Et samfunn der mellomrommet alltid kommer til borgernes ulempe, er et autoritært samfunn. Et samfunn der utfallet i mellomrommet utelukkende kommer borgerne til gode, er et samfunn der staten har lite legitimitet.
Hva mener jeg med «mellomrommet»? Det som kommer nå, er en generell beskrivelse. Den kan være vanskelig å forstå med en gang, men hvis du blir med videre til eksemplene, blir alt lettere å forstå.
Mellomrommet er det området i livet, der man ikke kan klage, men har grunn til å være skuffet.
La oss ta bilparkering som eksempel. Vegtrafikkloven tilsier at det er forbudt å parkere bilen nærmere enn 5 meter fra et veikryss, der rundingen begynner (§17). Den som bryter regelen kan bli ilagt et gebyr, og eventuelt få bilen fjernet. Parkeringsvakter har en intern regel som sier at de ikke ilegger gebyr med mindre avstanden er mindre enn la oss si 3,8 meter (tallet 3,8 er et eksempel). I dette tilfellet oppstår det et «mellomrom» på 1,2 meter:
Den som parkerer mellom 3,8 meter og 5 meter fra rundingen på kantsteinen, kan også bli ilagt et gebyr. Det er opp til parkeringsvakten. Han eller hun gjør en helhetlig vurdering. Den som får ilagt et slikt gebyr, kan være skuffet, fordi man kunne håpet parkeringsvakten ville latt være å legge en gul lapp i vinduet. Men man kan ikke klage, fordi parkeringsvakten har fulgt loven (rent teknisk kan man klage til Parkeringklagenenmda, men man får ikke medhold).
Mellomrommet er veldig sjelden et fysisk rom som kan måles i meter. Noen ganger er det minutter og sekunder, andre ganger er det kilometer pr. time. Mens vi snakker om veitrafikkloven er det relevant at man kan stå feilparkert i ti minutter på parkeringsvaktenes nåde, det vet alle erfarne bilister. Og man får ikke bot før man kjører 10% over hastighetsgrensen. Dette er veitrafikkloven, og litt mer komplisert enn det jeg sier her, men alle lover har et rom, så å si på utsiden, mot «livet». Det er dette jeg kaller mellomrommet.
Mellomrommet finnes i nesten uendelig mange varianter. Noen ganger sier man «handlingsrommet» eller «skjønnsrommet». Men det er ikke helt presist. Jeg bruker derfor «mellomrommet», og det jeg vil få fram, er at mellomrommet både er styrt av regler/lover, og samtidig delvis ubestemt.
Handlingsrommet var det ordet det regjeringsoppnevnte utvalget da de skulle utforske hvor mye de kunne bryte EØS-reglene for å hindre «trygdeeksport». Resultatet ble «trygdeskandalen», men det viktige her, er at regjeringen forsto at det finnes et rom mellom lovene og livet.
Mellomrommet er der alltid, men det er lettest å legge merke til når det er noen som bruker lovene/reglene, som for eksempel dommere, politi, barnevernsarbeidere eller grensevakter.
Dommere utfører sin gjerning i domstolene. Domstolene er en av de tre statsmaktene. De skal være uavhengige. Helt uavhengige kan de aldri bli, men de skal så langt så råd er være upartiske og sørge for at lovene, gitt av Stortinget, blir fulgt. Det gjelder både borgere og den tredje av statsmaktene, «den utøvende makt» (regjeringen med dens forvaltning). Den dømmende makt arbeider i mellomrommet, men de liker ikke å snakke om at det er det de gjør selv. De foretrekker å snakke om det de gjør som at de finner den eneste og riktige avgjørelsen. Jeg prøver ikke å si at deres avgjørelser er tilfeldige, jeg sier at de som oftest kunne vært litt eller mye annerledes. Et eksempel fra fotballens verdens kan illustrere poenget.
En spiller skal sette i gang etter at ballen har vært ute. Målvakten sparker ballen bort til ham. Han legger den til rette med hendene. Motstanderne hevder det er straffbar hands og til og med rødt kort. Dommeren velger å si at målvakten ikke sparket fra riktig sted, og startet spillet om igjen. Dommeren hadde her to muligheter som begge kunne forsvares med henvisning til regelverket.
Det som foregår i mellomrommet, er ofte skjult eller fordreid. Som når en grensevakt sier nei, men hvisker at det finnes en mulighet hvis man gjør sånn og sånn (jeg skal fortelle om et eksempel på dette i nær fremtid).
Organisasjoner er laget for å skape mellomrom. Mange tror at politiet skal slå ned på all kriminalitet. Faktum er at politiet er dimensjonert for å ikke gjøre det. Det står i styringsdokumentene at vi skal ha et politi som «må prioritere». Å prioritere er å velge, og å velge bort. Betyr dette at kriminalitet er greit? Nei, det betyr at det finnes et mellomrom mellom straffelovens fordømmelser og statens terskel for å gripe inn. For politiske populister gir dette anledning til å bli «sjokkert». Men dette kjennetegner rettsstater på enda en måte: rettsstater har innebygde ventiler for å ikke være altfor inngripende overfor borgerne.
Mellomrommet kan også utnyttes av borgerne. Mange bilister er klar over at de kan parkere noe nærmere enn 5 meter. I andre sammenhenger kan de satse på politiet ikke prioriterer deres lovbrudd, som, for å holde oss til veitrafikkloven, å kjøre uten bilbelte. Når politiet stanser sjåfører uten bilbelte fastspent, hører de ofte klager omtrent som følger: «burde du ikke gå etter noe ordentlig kriminalitet?». Dette er et ønske om at politiet skal prioritere annerledes, men det er ikke hvermannsens sak. Det er politiledelsens sak å bestemme.
Det er lett å forstå at sjåføren er skuffet, men han eller hun kan ikke klage.
Et begrep om det jeg kaller mellomrommet er viktig for å forstå vår samtid. Men det er også et gøyalt felt. Livet i mellomrommet er fullt av merkelige tilpasninger og rare situasjoner. Men for å komme dit, må man først erkjenne at det er der. Og er det noe de rettslærde er gode til, er det å underspille, til og med benekte dets eksistens. I en føljetong her på ModusA vil jeg vise flere eksempler, både på livet i mellomrommet og dets betydning for møtene mellom staten og enkeltmennesket.