Når man snakker om signaleffekten, siktes det vanligvis til verdiene som sendes ut når man ilegger en (juridisk) person straff. En streng dom, først og fremst i form av lang fengselsstraff, tenkes å sende et signal til omverdenen, alle oss andre borgere. Dette signalet markerer både hvilke normer som gjelder og at samfunnet legger alvor i dem. Straffen kommuniserer samfunnets verdier.
Signaleffekten i straffesaker får særlig betydning i forbindelse med alvorlige hendelser som får mye medieoppmerksomhet. Jo mer oppmerksomhet, jo flere mennesker mottar budskapet i straffen. Når handlingene er opprivende, oppstår det i befolkningen et behov for at straffen skal kompensere for dem. Aldri var nok dette mer tydelig enn i forbindelse med dommen mot Anders Behring Breivik etter terrorangrepet 22. juli 2011, da det lød et kollektivt sukk av lettelse etter domsavsigelsen.
Signaleffekten er imidlertid bare en av flere hensyn i straffen. Domstolene skal først og fremst dømme like saker likt. Dernest skal straffen bidra til å forhindre fremtidige lovbrudd, både fra den domfelte og befolkningen for øvrig. Dertil skal individuelle hensyn ivaretas. De offisielle begrunnelsene for bruk av straff er knyttet til prevensjon:
«To av virkningene er knyttet til straffens umiddelbare preventive formål: Individualpreventive virkninger, som er straffens evne til å påvirke den enkelte lovovertreder til ikke å begå nye lovbrudd i fremtiden, og allmennpreventive virkninger, som er evnen til å påvirke andre til ikke å begå lovbrudd» (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 78).
I tillegg har straffen et iboende element av gjengjeldelse, som i mindre grad kommer til syne i offisielle begrunnelser. I alle tilfeller kan man snakke om straffens signaleffekt. Straffen sender et signal til den enkelte om at handlingen var forkastelig (normdanning) og hva som skjer hvis vedkommende gjør det igjen (individualpreventiv avskrekking). Den sender et signal om hva som kan skje med den som velger slik som den straffede (almennpreventiv avskrekking). Den kan også sende et signal om statens makt, slik vi kjenner det fra førmoderne samfunn og offentlige henrettelser. Det er likevel mest alminnelig å snakke om signaleffekten overfor befolkningen som helhet.
Strafferetten omfatter en lang rekke lovbruddskategorier. Straffeloven har 17 kapitler som dekker alt fra vinningslovbrudd, vold og seksuelle overgrep til narkotikalovbrudd, påvirkningsvirksomhet og trusler mot samfunnssikkerheten. I tillegg finnes det like mange straffebestemmelser i andre lover, som legemiddelloven og utlendingsloven. Det er lite forskning på betydningen av de ulike begrunnelsene, men det er grunner til å anta at argumenter om straffens signaleffekt driver nivået opp. Argumentet har blitt brukt på flere lovbruddsområder, men det har vært særlig anvendt i forbindelse med rusmiddellovbrudd. Der har domstolene gjennomgående vært svært strenge, inntil nylig da Høyesterett nedgraderte straffenivået. I den hissige debatten rundt «rusreformen» (2018-2021) var det også et hyppig brukt argument at en avkriminalisering ville vært et «signal» til ungdommene om at det ikke var like farlig og uønsket at de brukte narkotika. Tilsvarende hevdes det jevnlig at den omtalte reduksjonen i straff er årsaken til at det registreres flere brukere av kokain enn tidligere. Signaleffekten blir her utvidet til å gjelde det som kommuniseres dersom man fjerner en viss grad av straff.
Signaleffekten er et styringsverktøy. Man bruker straff for å oppnå et formål gjennom det som kommuniseres med straffen. Men dette styringsverktøyet har også anvendelse på andre samfunnsområder. Utlendingsloven fra 2008 ble utformet med den tanken at tydeligere kriterier for asyl, skulle kommunisere til fremtidige søkere at de ville få avslag. Der er det ikke straff, men forvaltningsmessige vedtak (UDI og UNE) som utformes med tanke på deres signaleffekt.
Alle lover har en signaleffekt. Noen lover signaliserer for eksempel likeverd (Grunnloven). Man kan slutte å snakke og meddele seg, men alt man gjør, helt allment, kommuniserer noe. Når man snakker om signaleffekten, sikter man likevel som oftest til en styringsmekanisme som ser ut til å lede politikken i en strengere retning.
Du har lest et oppslag i «Demokratiets irrganger». Les mer om prosjektet her.