Av Moreta Bobokhidze, som vokste opp i Georgias alternative miljø.
4 minutters lesetid. Engelsk versjon her.
Jeg tilbrakte tenårene i Georgias undergrunnskultur, i øvingskjellere, improviserte atelierer og dunkelt opplyste gallerier der musikere, malere og scenekunstnere skapte det emosjonelle vokabularet til vår generasjon. Jeg var aldri musiker i formell forstand, men jeg forsøkte likevel å starte et jenteband, i håp om at vi kunne gi smerten vår en stemme gjennom musikken. Jeg lærte tidlig at kunst ikke er underholdning, men overlevelse og motstand. Kunst er et våpen – tungt, uforutsigbart og umulig å kontrollere.
Og det er nettopp derfor den nåværende georgiske regjeringen frykter den.
Over hele Georgia møter kunstnere og musikere som nekter å innrette seg etter regjeringspartiet, trusler, trakassering og vold. Dette er en koordinert strategi for å bringe kulturelle stemmer til taushet – stemmer som inspirerer til selvstendig tenkning, sånt som autoritære systemer ikke tåler.
Saken til Kordz (Alexandre Kordzaia) illustrerer dette smertelig klart.
Kordz gjorde noe dypt enkelt og dypt farlig: Han vekket gamle georgiske sanger til live og ga dem nytt liv. Han fikk unge til å synge linjer som besteforeldrene deres hadde båret med seg gjennom kriger og opprør, blant annet den som sier at «det er en ære å dø for fedrelandet». Han vekket en kulturell hukommelse som ikke kan kontrolleres av regjeringens budskap.
Dette skremmer Georgias mektigste mann, Bidzina Ivanishvili. For når en musiker kan vekke en generasjon, blir han mer innflytelsesrik enn noen minister. Når en sang sprer seg raskere enn propaganda, blir den en trussel. Når kunsten får mennesker til å føle, blir de vanskeligere å styre gjennom frykt.
Derfor reagerer systemet slik autoritære systemer alltid har gjort: med trusler, vold og koordinert desinformasjon.
Kordz ble jaget av menn som ventet utenfor hjemmet til en slektning. Han ble svertet på nettet av influensere på regjeringens side. Regjeringsvennlige TV-kanaler gjentok det samme manuset og kalte ham «radikal», «ekstremist» og til og med «fascist». I et øyeblikk som avslørte hvor dypt fiendtlig regjeringen er innstilt til uavhengig kultur, ble Kordz stemplet som fascist av lederen for Georgias parlament, Shalva Papuashvili, Deretter angrep han internasjonale givere som støttet kunstfestivalen der han planla å opptre.
Svertekampanjer ble orkestrert og festivalen avlyst. Regjeringsvennlige nettverk i sosiale medier med bånd til regjeringspartiet forsterket svertekampanjen og angrep ikke bare musikken hans, men også karakteren hans, familien hans og retten hans til å eksistere som kunstner. Kampanjen var ikke et uttrykk for skjevhet i mediene. Den viste seg som en statlig desinformasjonsmaskin.
Georgia har opplevd dette før. Under sovjettiden ble kunstnere som nektet ideologisk lydighet, knust. Et av de tydeligste eksemplene er Paolo Iashvili, den modernistiske poeten fra bevegelsen De blå hornene. I 1937, under Stalins store terror, ble han tvunget inn i et «møte» i Forfatterhuset i Tbilisi, og presset til å fordømme kollegene sine og truet med arrestasjon. I stedet for å underkaste seg gikk han ut og skjøt seg – en siste motstandshandling mot et regime som krevde at han skulle ødelegge sin egen integritet. Døden hans ble et symbol på hvordan sovjetmakten straffet kreativitet, uavhengighet og emosjonell sannhet.
Tysklands historie byr på en annen parallell, en som viser hvordan kvinnelige kunstnere ble rammet. Anita Rée, en tysk avantgardemaler av jødisk herkomst, var et av de første ofrene for nazistenes kulturforfølgelse. Det modernistiske arbeidet hennes ble stemplet som «degenerert», fjernet fra museer og samlinger. Etter hvert som fiendtligheten og overvåkingen tiltok, ble hun stadig mer isolert og døde ved selvmord i 1933, bare måneder etter at Hitler kom til makten. En vaktmester ved et museum skjulte i hemmelighet maleriene hennes i leiligheten sin for å redde dem fra ødeleggelse. Rées skjebne viser hvordan autoritære regimer ikke bare frykter kunst, men også kvinner som skaper den – kvinner hvis uavhengighet, modernitet og emosjonelle sannhet truer lydighetens ideologi.
Logikken bak disse historiske forfølgelsene er identisk med det vi ser i Georgia i dag. Regjeringsvennlige TV-kanaler samordner budskapene sine med bemerkelsesverdig presisjon. Én kanal lanserer en svertekampanje, en annen gjentar den, og en tredje forsterker den med emosjonell manipulasjon, mens kontoer i sosiale medier med bånd til politiske nettverk sprer nedverdigende fortellinger.
For et europeisk publikum er spørsmålet ikke bare hva som skjer med georgiske kunstnere, men hvorfor det betyr noe.
Det betyr noe fordi Georgia er en del av Europas kulturelle og demokratiske rom, enten landets nåværende ledere innrømmer det eller ikke. Det betyr noe fordi undertrykkelse av kunstnere ofte er det første tegnet på en dypere autoritær dreining. Og det betyr noe fordi EU, Norge og Sverige lenge har støttet Georgias sivilsamfunn, kulturinstitusjoner og demokratiske utvikling. Når kunstnere angripes, signaliserer det et bredere angrep på verdiene Europa ønsker å beskytte.
Jeg tenker tilbake på musikerne og malerne som formet tenårene mine, de som trodde at Georgia kunne bli friere enn før. De var ikke politikere. De var ikke aktivister. De var ganske enkelt skapende mennesker som nektet å være redde. Mitt eget forsøk på å starte et jenteband sprang ut av det samme instinktet: å gjøre smerte til lyd, frykt til rytme og taushet til stemme.
Budskapet til kunstnere som Kordz er umiskjennelig: Uavhengig kreativitet blir omdefinert som en sikkerhetstrussel. Men den virkelige trusselen er ikke mot nasjonal stabilitet, men mot politisk kontroll. Kunst utvider den offentlige bevisstheten, og bevissthet er det ene autoritære systemer ikke kan regulere.
Da Kordz vekket gamle georgiske sanger til live, knyttet han en generasjon på nytt til dens kulturelle hukommelse. Det alene var nok til å utløse en trakasseringskampanje. Innflytelsen hans ligger ikke i politisk aktivisme, men i det enkle faktum at han fikk unge mennesker til å føle tilhørighet, mot og kulturell bevissthet!
Regjeringer som frykter ansvarliggjøring, frykter ofte kunstnere først. Ikke fordi kunstnere undergraver orden, men fordi de undergraver lydighet. Europa kjenner denne historien godt; den er vevd inn i kontinentets egen historie om motstand mot autoritært styre.