Kriminalitet 1
Kriminalitet er handlinger belagt med straff. Bare staten kan ilegge straff, og straffen uttrykker at staten klandrer en person for vedkommendes tidligere handling. I en rettsstat som den norske kan ingen straffes uten at handlingen er straffbelagt i lovgivningen (legalitetsprinsippet) eller at den straffede har fått prøvd saken sin i en domstol. Straffebudene er er omtrent likelig fordelt i straffeloven og i spesiallovgivningen.
Straffeformer i Norge er fengsel, bot, samfunnstjeneste, påtaleunnlatelse, forvaring og tvungent psykisk helsevern. Disse strafformene kan kombineres og knyttes til vilkår (betingelser). Domstolene kan også ilegge sanksjoner som ikke er straff i streng forstand: inndragelse av førerkort og andre lisenser, inndragelse av formue og krav om erstatning. Både private organisasjoner og offentlige myndigheter kan ilegge borgere sanksjoner som ikke er straff, som gebyrer og avgifter. I hverdagen kan alle mennesker straffe hverandre med negative reaksjoner av ymse art, men dette er ikke straff i juridisk forstand. Derfor er handlingene heller ikke kriminalitet.
Les mer om kriminalitet her (se også under).
Kriminalitet 2
Spørsmålet om hva kriminalitet er, er både lett og vanskelig. Det er lett, fordi det står i loven. Kriminalitet er handlinger som er belagt med straff. Straffeloven har ca 350 handlingsbeskrivelser som kan utløse straff fra statens side. For at vi skal kunne snakke om straff, må det presiseres at dette er et statlig anliggende, som hovedsakelig er regulert i straffeloven og straffeprosessloven og ilegges av domstolene. Begge disse lovene springer ut av Grunnloven (for det gjør alle lover), og sammen setter disse rammer for «straffing».
Sanksjoner som ikke springer ut av dette systemet, er ikke straff i juridisk forstand. Kriminalitet er altså handlinger som kan straffes, men her inngår også ca 400 handlingsbeskrivelser som er plassert i andre lover (spesiallovgivningen): alt fra skatteloven til alkoholloven og utlendingsloven. Men dette er i og for seg lett, og dermed kunne siste ord vært sagt om spørsmålet: kriminalitet er handlinger som er belagt med straff.
I «Hva er kriminalitet?» nyanserer jeg dette bildet på to måter:
For det første påpeker jeg at det krever et sprang fra ord som beskriver en handling, til å feste disse beskrivelsene på faktiske handlinger.
For det andre gjør jeg et poeng av at politiet prioriterer mellom de potensielt straffbare handlingene. Det at noe kan straffes, betyr ikke at de blir straffet. Dette poenget blir ikke utdypet her, men i et annet oppslag, om kriminalitet som ressurs.
Av åtte foreslåtte definisjoner på kriminalitet i kapittel 1, valgte jeg derfor å hevde at kriminalitet er et skritt på veien mot straff. De to momentene nevnt over skaper på hver sin måte avstand mellom ord og handlinger. Jeg skal si litt om begge deler.
Moral, handlinger og ord
Hvordan beskriver man en handling? Hvordan kan man si at en handling er av en bestemt type, som i tillegg er moralsk forkastelig? Spørsmålet kan synes overflødig, men ved nærmere ettertanke vil man oppdage at det å snakke om kriminalitet har et kunnskapselement og et moralsk element.
De er hver for seg problematiske. Grunnen til at vi må tenke oss om, er at vi er så vant til å omgås disse problemene og har innarbeidet løsninger på dem, at komplikasjonene blir vanskelige å få øye på. Jeg starter med det førstnevnte problemet, men omtaler bare noen sider av de erkjennelsesmessige problemene.
Kunnskapselemenetet 1 – den vanskelige hensikten
Det er et grunnleggende menneskelig problem at man ikke har innsyn i andre menneskers sjelsliv og hensikter.
I strafferetten er det som oftest et krav for at en person skal kunne straffes, at man har «utvist forsett». Det betyr at man har villet gjøre handlingen og vært klar over dens følger. Om man slår til et annet menneske, og det omkommer av skadene, regnes det først og fremst som straffbart dersom man gjorde det med viten og vilje. Hvis dødsfallet var en uintendert konsekvens kaller man det uaktsomt. Det gjelder også hvis man mener at gjerningspersonen burde forstått at dette kunne bli utfallet. Forsett er det vanlige kravet for å bruke straff.
I hverdagen virker det å identifisere kriminalitet enkelt. Man tenker at man vet hva et tyveri er når man ser det. En person tar penger eller ting som tilhører noen andre. Som når en person klipper opp en lås på sykkelen og løfter den opp på et lasteplan i nattens mulm og mørke, før han kjører av sted. Eller når noen kravler inn et vindu og kommer ut igjen med verdisaker. Eller hvis en person river veska ut av en eldre dames grep, for så å løpe vekk. Dette er ikke vanskelig, men andre ganger er det ikke like lett. Da en skipsreder overførte noen penger fra kontoen til firmaet sitt, investerte dem i aksjer, og så satte pengene tilbake på kontoen i etterkant, var det mange som syntes det var oppfinnsomt. Men han ble dømt for underslag og måtte sone fengselsstraff. Dette bringer oss over i det andre kunnskapselementet.
Kunnskapselement 2 – den vanskelige beskrivelsen
Handlinger beskriver ikke seg selv. Det må de som handler gjøre selv, og de som bevitner dem. Ikke sjelden er de uenige om hvordan handlingen skal beskrives.
Nils Christie brukte flere eksempler på barn som tok penger fra foreldrene sine, og spurte om dette er kriminalitet. Hans poeng var at det ofte ligger et lag av uformelle normer, så å si utenpå de skrevne reglene, og at de uformelle normene er avgjørende når man skal feste handlingene til en lovbruddskategori.
I andre sammenhenger hevdet han at det å bli ranet på åpen gate i Sør-Amerikas storbyer, var så vanlig at man så på det som en form for skattlegging av de rike. Det går an å se gateran på denne måten, men det er i vår sammenheng veldig radikalt å si. Det illustrerer likevel poenget, om at det sjelden er noe i handlingene selv som tilsier at de skal kalles kriminalitet. De må kobles på en lovbruddskategori, enten fra straffeloven eller fra samfunnets moralske språk. Denne koblingen må gjøres av et menneske.
Alle er for eksempel enige om at drap er forkastelig. Men noen mener at abort er forkastelig, og omtaler det som drap for å gi synspunktet sitt tyngde.
Det er å kalle noe kriminalitet er følgelig mer enn bare en beskrivelse, det er en talehandling. Og da er vi over i den moralske dimensjonen.
Moralelementet
Kriminalitet er en kategori som angir en handling som moralsk klanderverdig.
Den moralske dimensjonen kommer til syne mange steder i politikken. Miljøaktivister insisterer på at forsøpling og dyreplageri er kriminalitet («eller burde være det»), på venstresiden er man opptatt av økonomisk kriminalitet som unndragelse av skatt, mens man på høyresiden er mest opptatt av trygd oppnådd på sviktende grunnlag.
Kunnskaps- og moraldimensjonene skaper sammen en spesiell utfordring for den som vil skrive om kriminalitet på en analytisk måte. Å skrive analytisk betyr at man setter fordømmelsene på vent, altså må man prøve å unngå de mest ladete uttrykkene som «vold»,»drap» og «tyveri». Resultatet kan bli nokså kunstig ordbruk, men det dette forteller oss, er mest av alt at språket vårt er grunnleggende moralsk.
I «Hva er kriminalitet?» bruker jeg en god del sider på å illustrere det erkjennelsesmessige problemet med å skille mellom kriminalitet som handlinger, forstått som et sosialt terreng. Kriminalitet er handlinger som foregår i det mellommenneskelige landskapet. Straffeloven, med deres kategorier, lager et kart over dette terrenget. Og som kjent er det av og til forskjell på kart og terreng, og vi advares ofte mot å tro at kartet er en nøyaktig beskrivelse av virkeligheten.
Det som ikke kommer fram når man snakker om kategoriseringer som et kunnskapsproblem, er det moralske problemet. Kriminalitet er mer enn en beskrivelse, det er en sosial klassifisering, kjent i alle kulturer og samfunn. Det er vår måte å snakke om samfunnets indre motparter. De er ikke nødvendigvis fiender, men det heter seg ofte at et samfunn har indre og ytre fiender. De ytre fiendene har vi som samfunn ikke noe ansvar for. Derfor føles det riktig å drepe dem, som soldater i krig, eller å være ekstra harde mot dem (utvise dem, som spioner). De indre «fiendene» er moralske avvikere, som samfunnet likevel har et ansvar for. De utløser en form for harme, og denne følelsen er det som er kilden til det vi kaller kriminalitet.
Å kalle en handling for kriminalitet er som regel ukomplisert i hverdagen, men altså noe mer innviklet når man ser grundig på det. Tilforlateligheten i hverdagsspråket dekker over det som er ubestemt i slike situasjoner.
Det kommer tydeligere fram når ser på kriminalitet som en «ressurs».