Ragnar Hauge er død – lenge leve hans metode

Til minne om Ragnar Hauge av Nicolay B Johansen

Det registreres med vemod at forskeren og kriminologen Ragnar Hauge er død. Ragnar Hauge kom inn i tiden i 1933, og gikk ut igjen den 11 desember 2021. Hans utgang gir anledning til å reflektere over hans bidrag på den offentlige scene. Jeg kjente ham som kollega, både i rusforskningen og gjennom kriminologimiljøet. 

Hauge lyste opp den norske offentligheten allerede på 60-tallet. Han var utdannet jurist, men interesserte seg for samfunnsspørsmål og ble tidlig trukket mot kriminologien. I boken «Kriminalitet og ungdomskultur» fra 1968 kombinerte han sitt sosiale engasjement og boklige interesser på en måte som var uvanlig i samfunnsvitenskapen på den tiden. Han tok utgangspunkt i den økende oppmerksomheten rundt ungdomskriminalitet og tegnet opp et bredt spekter av teorier som forega å forklare dette fenomenet. Dette var gullalderen i norsk sosiologi, men det var ikke vanlig med lange litteraturlister (se for eksempel Johansen 1973).  Og der andre i hans generasjon (for eksempel Nils Christie 1975, Christie og Bruun 1985), og senere generasjoner (for eksempel Finstad og Høigård 1986), gjorde seg til talspersoner for bestemte teorier og politiske prosjekter, skisserte Hauge et mangfold av teori som han forsiktig diskuterte. 

Dette var Hauges metode. Han kunne nok si øvrigheten imot, og han deltok aktivt i samfunnsdebatten, blant annet med daværende politisjef Arne Huuse (se illustrasjonsbildet). Men der andre ble normative, arbeidet Hauge med å fremskaffe informasjon om ungdommene, og etter hvert de ulovlige rusmidlene som skapte panikk. Denne panikken har holdt seg like siden, men Hauge har stillferdig motarbeidet dramatiseringen gjennom å sette rusbruk i historisk sammenheng og å insistere på en åpen forståelse av fenomenet. Han var medforfatter på de fleste forskningsrapporter allerede på 70-tallet, og senere leder på «SIFA» (Statens institutt for alkoholforskning). Han publiserte mange små og store arbeider om ruspolitiske temaer som fortsatt leses den dag i dag. 

Samtidig satt han som medlem av «Straffelovkommisjonen». Straffelovkommisjonen var et faglig sammensatt organ nedsatt i 1980 med formål om å revidere straffeloven. Kommisjonen avsluttet sitt arbeid med forslaget til ny straffelov (2002), som ble til den nye straffeloven av 2005/2008. Hauge bidro sterkt til dette forslaget, hvor de også foreslo å avkriminalisere bruk og besittelse av «narkotika». Hauge hadde i 1996 utgitt boken «Straffens begrunnelser», og hadde med det befestet sitt rykte som den best orienterte samfunnsforsker på strafferettens område. I straffens begrunnelser går han møysommelig gjennom måten man har tenkt om straff siden rettshistoriens morgen. Han gjengir svingningene mellom tanker om gjengjeldelse, rettferdighet og nytteteorier som allmennprevensjon og individualprevensjon. Også her skiller han seg ut fra de andre i sin generasjon. Der Mathiesen (1987) hevdet at teoriene har spilt fallitt (og at fengselsstraffen ikke lar seg rettferdiggjøre), og Christie (1982) betraktet nytteteoriene som ideologi, valgte Hauge den mer lakoniske varianten: han redegjorde for tenkningen, og lot leseren gjøre seg opp sine egne meninger.  

I Straffens begrunnelser gjenfinner vi Hauges metode. Han var bredere orientert enn sine samtidige og mer berømte kolleger. På mange måter var han en levendegjøring av idealene til den legendariske amerikanske sosiologen C. Wright Mills. Mills fremhevet verdien av at sosiologer kan se sin samtid med en vifte av forskjellige synsmåter og kalte det «sosiologisk fantasi» (Mills 1959). Hauge inviterte sine lesere til å forstå straff og kriminalpolitikk i vår samtid, med bakgrunn i de historisk tilgjengelige begrunnelsene. 

Hauge var ikke redd for å ha egne synspunkter, men han var ikke opptatt av å spre et budskap. Hans metode besto i å legge til rette for at hans lesere fikk et bedre grunnlag for å danne seg egne meninger. Og det er en metode som inspirerer ModusA i våre strategier, i særdeleshet i vår vektlegging av å løfte kunnskapsregimer frem i lyset.  

Noen av Hauges sentrale verker og annen omtalt litteratur 

Arner, O., F. Duckert og R. Hauge (1980). Ungdom og narkotika. Oslo, Universitetsforlaget.

Christie, N. (1975). Hvor tett et samfunn. Oslo, Universitetsforlaget. 

Christie, N. (1982). Pinens begrensning. Oslo, Universitetsforlaget. 

Christie, N og K. Bruun (1985). Den Gode Fiende. Oslo, Universitetsforlaget. 

Finstad, L. og C. Høigård (1986). Bakgater. Oslo, Pax forlag.

Hauge, R. (1968). Kriminalitet og ungdomskultur. Oslo, Universitetsforlaget.

Hauge, R. (1989). Fra opiumskrig til legemiddelkontroll. internasjonal regulering av psykoaktive stoffer. Oslo, Rusmiddeldirektoratet. 

Hauge, R. (1990). Kriminalitetens årsaker. Oslo, Universitetsforlaget.

Hauge, R. (1990). Historien om LSD. Oslo, Rusmiddeldirektoratet.

Hauge, R. (1996). Straffens begrunnelser. Oslo, Universitetsforlaget.

Hauge, R. (2009). Rus og rusmidler gjennom tidende. Oslo, Universitetsforlaget.

Johansen, P. O. (1973). Hvite gutter – grønne forskere. Oslo, Universitetsforlaget.

Mathiesen, T. (1987). Kan fengsels forsvares? Oslo, Pax forlag. 

Mills, C. W. (1959). The sociological imagination. Oxford, Oxford University press.

NOU 2002: 04. Ny straffelov — Straffelovkommisjonens delutredning VII. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2002-04/id380296/