Av Moreta Bobokhidze, lesetid 4 minutter. Engelsk versjon her.
Det tok flere tiår å bygge opp et system for sikring av rettigheter i fengselsvesenet. Det tok bare noen få år å rive det ned. Resultatet er vold og forråelse. Det er dette som kommer fram i saken til Giorgi Davitadze. Han hevder at han ble utsatt for alvorlige overgrep av uniformerte tjenestepersoner, mens nasjonen reagerer med et skuldertrekk. Denne stillheten er resultatet av fjorten år med målrettet nedbygging av alle sikkerhetsmekanismer som en gang sto mellom den innsatte og staten. Saken til Giorgi Davitadze er det uunngåelige utfallet av et system som er blitt fratatt kunnskap, tilsyn og mot. Jeg vet det, fordi jeg selv så systemet bryte sammen.
Sammenbruddet begynte i 2018, da opplæringssenteret for fengsels- og friomsorgsansatte ble avviklet og slått sammen med justissektorens opplæringssenter under justisminister Tea Tsulukiani. Beslutningen fjernet den eneste institusjonen der fengselsansatte fikk opplæring i internasjonale standarder, menneskerettighetsforpliktelser og moderne kriminalomsorgstenkning. Jeg underviste fengsels- og friomsorgsansatte i internasjonale standarder for behandling av innsatte, forebygging av tortur, skadereduksjon og rehabiliteringsprogrammenes avgjørende betydning. Jeg viste ofte til den norske kriminologen Nils Christie og hans vedvarende kritikk av fengsler, at de ofte skaper mer lidelse enn de løser problemer.
Senteret ble bygget utelukkende med økonomisk støtte fra EU. Det hadde en øvingscelle, et bibliotek, overnattingsfasiliteter og et bredt utvalg av nasjonale og internasjonale instruktører. Det var et symbol på Georgias europeiske ambisjoner. Partiet «Georgisk drøm» avviklet det i stillhet.
Så ble kriminalomsorgsdepartementet avviklet. Fengslene ble lagt inn under Justisdepartementet, der de ble enklere å styre, men vanskeligere å overvåke.
Da jeg i 2019 ble uavhengig ekspert for den nasjonale forebyggingsmekanismen, var systemet allerede uthult. Covid-19 fremskyndet forfallet. Fengselsbesøk ble sjeldne. Rehabiliteringsprogrammer tok slutt. Frivillige organisasjoner ble skjøvet ut. Ombudets kontor ble svekket.
Georgias offentlige forsvarer (omtalt som «ombud») fungerer som landets «nasjonale forebyggingsmekanisme» (NPM), utpekt i henhold til den valgfrie protokollen til FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (OPCAT). Ombudets kontor ble svekket. Den særskilte forebyggingsmekanismen, som en gang var aktiv, prinsippfast og tilstedeværende, forsvant i bakgrunnen.
Ingen ombud, ingen frivillige organisasjoner, ingen harme: En tom menneskerettighetsarkitektur
Og i dag må jeg spørre, høyt og uten å unnskylde meg: Ombud, hvor er dere? Særskilt forebyggingsmekanisme, hvor er dere? Hvorfor er dere stille?
Når en innsatt hevder å ha blitt utsatt for alvorlige overgrep, er taushet medskyldighet. Forsiktige uttalelser er ikke nok. Prosedyrespråk er ikke nok. Noen få besøk og en pressemelding er ikke nok. Institusjonene som skal forebygge tortur, må reagere med styrke, hastverk og uavhengighet!
Stillheten er et resultat av et politisk miljø der tilsynsorganer utsettes for press, mangler finansiering og blir motarbeidet når de konfronterer systematiske overgrep. Det er nettopp derfor regjeringen ønsket frivillige organisasjoner ut av fengslene.
Georgiske borgere, forstår dere nå hvorfor Georgisk drøm arbeidet så hardt for å få frivillige organisasjoner til å forsvinne? Fordi når sivilsamfunnet fjernes, er det ingen igjen som sier fra.
Dette er miljøet der Giorgi Davitadze angivelig ble utsatt for alvorlige overgrep. Etter fjorten år med systematisk forfall er jeg ikke overrasket.
Vold i georgiske fengsler er ikke et unntak; det er en arv. Den har røtter i sovjetiske Gulag-leirer, i kodeksen rundt de kriminelle miljøene («thief-in-law») og i normaliseringen av ydmykelse som disiplin. Ingen regjering, verken før eller etter 2012, har klart å reformere kriminalomsorgen på ordentlig. Skandalen i 2012 skulle være et vendepunkt, men ble i stedet en historisk fotnote.
Det som har endret seg mest smertefullt, er samfunnet. I 2012 utløste videoer av tortur masseprotester og bidro til en regjerings fall. I dag vekker påstander om alvorlige knapt overgrep mot en georgisk mann offentlig harme. Stillheten er skremmende. Hva skjedde med den georgiske mannens verdighet? Har propagandaen lykkes så grundig at grove overgrep mot en innsatt nå tolereres, og til og med aksepteres?
Jeg er ikke i tvil om at uniformerte menn utsatte Davitadze for grov trakassering. Vold er blitt normalisert i georgiske rettshåndhevingsorganer. Jeg opplevde det selv for bare ett år siden, da en politimann sparket meg ned en trapp under en fredelig demonstrasjon.
De grunnleggende årsakene er overtydelige: et polarisert og skremt samfunn der institusjonene er uthulte, propagandaen er konstant og frykten dyrkes. Et samfunn der maskulinitet brukes som et politisk våpen. Et samfunn der statens benektelse av tortur har vart i mer enn et tiår, og der kriminalomsorgsmyndighetene fortsetter å hevde at ingenting er galt.
Jeg håper fortsatt på en reell etterforskning, selv om håpet føles stadig mer fåfengt. Og jeg kjenner dyp skam over at kriminalomsorgsmyndighetene i mer enn ti år har benektet det åpenbare: at tortur og alvorlige overgrep aldri forsvant – de ble bare skjøvet ut av syne og ventet på den neste Davitadze som kunne minne oss om sannheten.
Med mindre ansvarliggjøring gjeninnføres, faglig opplæring gjenopprettes, eksternt tilsyn vekkes til live og samfunnet husker at verdighet ikke er valgfritt, vil den neste saken komme. Og den neste. Og den neste …
Derfor avslutter jeg med Nelson Mandelas ord, som i dag føles smertelig presise for Georgia: «Det sies at ingen virkelig kjenner en nasjon før man har vært inne i dens fengsler. En nasjon bør ikke bedømmes etter hvordan den behandler sine høyest stilte borgere, men sine lavest stilte.»