Av Nicolay B. Johansen
Våren 2026 kom det fram påstander om at Ukrainas president Zelenskyj er mer involvert i de pågående korrupsjonssakene enn det som tidligere har vært kjent. Det kan se ut til at Zelenskyj selv har vært mottaker av noen av alle pengene Tymor Mindich og hans folk dro inn gjennom Energoatom-saken. Nå har det dukket opp en ny sak, som dog ikke involverer Zelenskyj, men gjør temaet enda mer aktuelt. I dette notatet argumenterer jeg for at den som veldig raskt fordømmer korrupsjon går glipp av en anledning til å forstå mer av hvilke krefter som vi står opp imot. I den sammenhengen er elenskys selv mindre interessant, da er det mer relevant å rette blikket en annen ukrainsk politiker, Yulia Timoshenko.
Korrupsjon og rettsstat er motsetninger. Rettsstaten er en opphøyet verdi i Vesten, også i Norge, noe som er uttrykt ved at den er løftet fram allerede i Grunnlovens § 2 sammen med demokratiet og menneskerettighetene. Å undergrave rettsstaten, som korrupsjon gjør, kan av den grunn med rette anses på samme måte som blasfemi og attentater i eldre tider: trusler mot vår samfunnsorden. Attentater ble tidligere straffet med henrettelse, gjerne etter langvarig tortur til offentlighetens forlystelse.
Korrupsjon anses imidlertid som «vanlig» kriminalitet i straffeloven. En god forståelse av hva kriminalitet er og hvordan kriminalisering henger sammen med de rådende samfunnsforholdene kan være viktig for å opprettholde en opplyst reaksjonsmåte og som motgift mot ondsinnet propaganda.
Korrupsjonens fordeler
For å forstå fenomenet korrupsjon må vi først tenke oss ut av tilstanden i Norge i Europa i 2026. Bak dette ordet skjuler det seg et fenomen som verken alltid er uønsket, skadelig eller mulig å unngå.
Ad uønsket og skadelig: Korrupsjon dekker over et vidt spenn av handlinger i ulike sammenhenger. Hvis vi nå ser for oss en kommune som skal kjøpe en tjeneste: Noen ganger er det mer effektivt å knytte til seg noen man kjenner fra før. Det kan skyldes at den forbindelsen man har fra før (for eksempel familie) skaper en sikkerhet for at kontrakten blir oppfylt, som ellers er vanskelig å oppnå i et anonymt marked. Det kan også være effektivt i tidsmessig forstand. Hvis noe skal skje fort, kan det være bedre å knytte til seg noen man kjenner fra før enn å undersøke/kontrollere alle bedriftene bak anbudene.
Ad mulig å unngå: Hvis vi ser for oss en person som ansetter sine egne familiemedlemmer, er dette i strid med prinsippet om at den best kvalifiserte skal ansettes (vi søker etter best mulig kompetanse). I et velferdssamfunn er dette mer selvfølgelig enn i et samfunn preget av stor sosial ulikhet og armod i deler av befolkningen. Antropologen Leys gjengir et scenario fra Vest-Afrika på 60-tallet. En ung mann får en byråkratjobb. Forventningen fra familien er at de skal tjene på dette, blant annet gjennom ansettelser. De vil ha mindre forståelse for meritokratiet, og de vil ha erfart at belønninger for familiemedlemmer er vanlig. For den unge mannen er det å ikke oppfylle disse forventningene det samme som å risikere forholdet til familien. Å miste kontakten med familien gjør ham på lang sikt mer økonomisk utsatt i et land uten velferdsstat, foruten at han er følelsesmessig knyttet til dem.
Begge disse eksemplene viser situasjoner hvor «familielignende relasjoner» overstyrer lover og regler på godt og vondt. Familielignende relasjoner utgjør kjernen for en særlig form for samfunnsstruktur, preget av det noen kaller «vertikal makt».
Vertikal makt og horisontale forbindelser
Alle makt-ulike relasjoner har elementer av «vertikalitet»: over- og underordningsforhold. Statsviteren Robert Putnam formulerer det på denne måten i en klassisk studie av tillit og sosial kapital i Italia.
Ethvert samfunn — moderne eller tradisjonelt, autoritært eller demokratisk, føydalt eller kapitalistisk — kjennetegnes av nettverk for mellommenneskelig kommunikasjon og utveksling, både formelle og uformelle. Noen av disse nettverkene er primært «horisontale» og knytter sammen aktører med tilsvarende status og makt. Andre er primært «vertikale» og knytter sammen ulike aktører i asymmetriske relasjoner preget av hierarki og avhengighet («Making Democracy Work», 1994, side 177. Min oversettelse).
Med litt andre ord kan det samme sies med et skarpere blikk på makt. Av to personer har den ene tilgang til ressurser, mens den andre ikke har. I ytterste fall kan denne ressursen være at man blir utstøtt fra gruppen/familien. Den som ikke har ressurser eller er den underordnete part, blir da til dels avhengig av de andre og tilpasser seg deres ønsker og forventninger. Vertikal makt gjør seg særlig gjeldende i Russland og landene som tidligere var en del av Sovjetunionen.
Det motsatte av vertikale, familielignende forbindelser, er horisontale relasjoner. Der møtes man som formelt likeverdige parter, typisk kontrakter og vennskap. Lover og regler er «universelle». De gjelder uansett om man er rik eller fattig. Alle har frihet til å ytre seg. Alle er like mye verdt, og alle kan være venner. Sivilsamfunn, marked demokrati og rettsstat er «horisontale» egenskaper ved et samfunn.
Det finnes hverken rent horisontale eller rent vertikale samfunn, men det finnes samfunn sterkt preget av det ene og det andre. Demokratiske samfunn har en horisontal grunnstruktur av likeverdighet.
I det meste av historisk tid har samfunn hatt en overveiende vertikal innretning. Vertikal makt samler rikdom på få hender, typisk en konge. Den vertikale makten kan være stabil og dominerende, men den står i veien for økonomisk utvikling og demokrati som i eksempelet fra Uganda på 60-talleti. Historisk sett er det fremveksten av horisontale samfunnsformer som krever en forklaring, men for folk flest har dette vært et enormt fremskritt, ikke minst med den modererte versjonen vi kaller velferdsstaten.
Horisontale samfunn krever stabile institusjoner og folkelig støtte for å holdes ved like. Etter murens fall i 1989, skulle det gamle Øst-Europa ta spranget fra autoritære, vertikale maktstrukturer til å bli åpne, horisontale samfunn. Dette har vært ujevne prosesser. Overgangen til markedsøkonomier gikk fort, men verken institusjonene eller forståelsen av dem ble dyrket i tilstrekkelig grad. Sivilsamfunnene fikk heller ikke den rollen de burde hatt. Dermed har overgangen blitt alvorlig forsinket, eller kanskje til og med stanset, i land som Serbia og Hviterussland. Og på den måten har vilkårene ligget til rette for de vertikale strukturenes tilbakekomst. Noen land gikk langt i retning av horisontale strukturer, men hadde lite motstandskraft mot vertikale krefter, som Polen, Georgia og Ungarn, da de ble satt under press. Men dette er lange prosesser, og den seneste tidens utvikling understreker at demokratisering og etablering av horisontale relasjoner foregår i rykk og napp.
Det er i dette lyset vi må se korrupsjonssakene i Ukraina. Det viktige er ikke om Zelenskyj er en kjeltring eller ikke. Anklagene om at han er korrupt, er ren støy. Ikke bare fordi de personene russerne selv har støttet i ukrainsk politikk, har gjort det samme i langt større skala. I denne sammenhengen er det en annen politiker som er mere interessant, nemlig Yulia Tymoshenko.
Ikke glem Yulia Tymoshenko
Tymochenko var en svært vellykket næringslivsleder som ble en av Ukrainas rikeste personer gjennom å skaffe seg kontroll over gassmarkedet. Dette skjedde i overgangen fra Sovjetstaten til etableringen av en markedsøkonomi. Hun ble ekstremt rik i en periode preget av økonomisk anarki og den sterkestes rett. Det er ingen grunn til å anta at dette foregikk på en moralsk høyverdig måte. Hun ble på et tidspunkt vurdert som en av verdens 500 mektigste kvinner. Så gikk hun inn i politikken, blant annet under slagordet å bekjempe korrupsjon. Der ble hun med flettene sine frontfigur og selve symbolet på «Oransjerevolusjonen» i Ukraina i 2004. Oransjerevolusjonen var det første store steget bort fra det autoritære, vertikale styresettet etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 (les John Færseths grundige presentasjon bak denne lenken).
Tymoshenko ble statsminister og Viktor Jusjtsjenko president i 2004 da de beseiret kandidaten fra øst, Janukovytsj. I 2010 tapte de valget for den samme Janukovytsj, og han sørget da for at Tymoshenko ble arrestert og dømt for korrupsjon. Tymoshenko satt tre år i fengsel fra 2011, og slapp ut derfra da Janukovitsj flyktet etter Majdanprotestene og verdighetsrevolusjonen i 2014. Tymoshenko hadde vært med på å legge fundamentet for den politiske retningen Majdanopprøret staket ut (dreiningen mot Europa), og dommen mot henne var vidt ansett som en hevnaksjon med lett gjenkjennelige kjennetegn fra russisk politisk kultur: hevn og intimidering.
Var Tymoshenko uskyldig? Poenget i denne lille artikkelen, er at det ikke er sikkert. Hun kan godt være skyldig i en eller annen form for korrupsjon, det er faktisk sannsynlig, for hun opererte i et økonomisk system der det å kjøpe seg tilgang til tjenester antagelig var en iboende del av spillet. Det mest interessante spørsmålet er om hun gikk lenger enn det hennes konkurrenter og andre i tilsvarende situasjon gjorde, og det vet jeg intet om. Men, det er relevant å merke seg at Tymoshenko fikk en ny korrupsjonsanklage mot seg tidligere i 2026, altså under Zelenskys styre. Det skal ikke være presidenten som styrer med slike saker, i demokratiske rettsstater er forvaltningens virksomhet uavhengig av politikken. Anklagene mot Zelenskys indre krets tyder på at det også er tilfelle i dagens Ukraina. NABU, det særskilte etterforskningsorganet for korrupsjon, meldte at Tymoshenko ble etterforsket for å ha «kjøpt stemmer» i nasjonalforsamlingen. Igjen er det umulig å slå fast noe sikkert om hva som er grunnlaget for anklagene, men det vi ser er et gjentagende mønster at maktpersoner blir anklaget for korrupsjon. Spørsmålet må være hva det er som gjør at maktpersoner tilbakevendende havner i slike situasjoner. Svaret er antageligvis at måten man tradisjonelt har fått ting gjort, har gått gjennom vertikale relasjoner. Vertikale relasjoner er ofte straffbare etter korrupsjonsbestemmelsene. Men måten man «gjør ting» i et samfunn, endrer seg ikke på et år, eller ti. Antagelig er straff av høyprofilerte personer et viktig virkemiddel for å øke bevisstheten om den politiske retningen de ønsker å bevege seg, men det er ikke dumt å også være klar over hva slags sammenheng handlingene begås i.
Det som er viktig, er at Ukraina er et av alle disse landene som strever med å finne veien over fra et autoritært, vertikalt maktsystem, over til det vi kaller demokrati og rettsstat, noe som igjen innebærer en horisontal maktstruktur. Reaksjonen på anklagene vil vise om Ukraina er på rett vei, men ingen må forvente at de allerede er i mål.
Og så kan vi ta i betraktning at korrupsjon ikke ble straffbelagt i Norge før i 2003.